Er det sant?!

Badass'er

Det virket ikke en gang som om vi var kjærester!

Malin så seg forsiktig rundt, men landet med blikket fast i øynene mine. Jeg klarte ikke å puste! Øyeblikket varte bare i 10 sekunder, før hun snudde seg vekk og satte seg på pulten foran meg.

Marcus sendte meg et urolig blikk.
T: Jeg har ikke snakket med henne.. Marcus så på meg med store øyne.
MM: Du har hva for noe?! Han reiste seg fort opp fra stolen, sånn at alle så på han.

Da han skjønte hva han hadde gjort, begynte rødfargen å komme fram.
Susanne: Marcus? Noe du vil dele med klassen? Marcus ristet på hodet.
Susanne: Så sett deg ned! Og dere andre... Følg med! Jeg er lei av avbrytelser!! Først var alle sjokkert over den plutselige væremåten hennes, men i neste sekund så alle på henne.

Marcus satte seg forsiktig ned.
T: Hva var det for noe?!! hvisket jeg spydig til han.
MM: Hva sa du at du hadde gjort?
T: Jeg har ikke snakket med Malin! Marcus lukket øynene.
MM: Serr?! Jeg trodde du sa noe helt annet.
T: Hva da? Så sperret han dem opp igjen.
MM: Ikke noe du trenger å bry deg om... Marcus ble enda rødere.
T: Marcus! Hva tror du om meg?!

Susanne: Marcus, Martinus ut på gangen, nå! Første skoledag, første time, allerede kastet ut på gangen. Marcus reiste seg med hendene over hodet og gikk ut, mens jeg fulgte lydig etter.

Akkurat i det jeg skulle lukke døra til klasserommet, lot jeg merke til at Malin stirra på meg.

Malin pov

Jeg og Line sprang nedover gangen for å rekke timen, mens vi lo. Line løp inn i klasserommet, og jeg gikk litt sjenert etter. Jeg visste at Martinus var i samme klasse som meg. Dette var det første året mitt på denne skolen.
Hvorfor har han ikke ringt?
Liker han meg ikke lenger?
Er vi i det hele tatt kjærester?!

I det jeg kom inn i klasserommet så jeg han, han stirret tilbake. Jeg rev meg løs fra blikket.
Han må virkelig ha en god unnskylding!