Er det sant?!

Tror du meg nå?

MM: Du vet at jeg elsker deg?

spurte han gråtkvalt.
L: Nei... Du kan ikke det... Jeg fortjener ikke å være et menneske en gang... sa jeg stille, og reiste meg opp.

Marcus reiste hodet sitt opp, sånn at han så meg rett inn i øynene.
MM: Hvorfor kan jeg ikke elske deg? spurte han, mens tårene trillet.

L: Fordi hver gang vi har vært sammen, begynner vi bare å krangle, og det er jeg skikkelige lei av nå! Marcus reiste seg opp, og stilte seg foran meg.

MM: Jeg bryr meg ikke.. hvisket han, før han lente seg nærmere meg. Han tok hendene sine på hver sin side av kinnet mitt. Og så raskt ned på leppene mine, før han så meg inn i øynene igjen.

Marcus lente seg forsiktig fram, de siste centimetrene, sånn at vi kysset. Jeg lukket automatisk øyene, og kysset tilbake. Jeg følte det var som et tegn på at han virkelig elsket meg, selvom jeg er et monster.

MM: Tror du meg nå? spurte han, og avbrøt kysset. Jeg nikket mens jeg smilte, og la armene mine rundt nakken hans. Jeg tørket noen tårer fra kinnene hans, og smilte. Han skulle akkurat til å kysse meg igjen, da jeg trakk meg unna.

L: Jeg må nesten gå nå... sa jeg, og viste han telefonen min, sånn at han kunne se alle meldingene mamma hadde sendt meg.

Han ga meg telefonen tilbake, og nikket. Jeg kysset han mykt, før jeg slapp grepet, og gikk ut av døra.

Marcus pov

MM: Wow! mumlet jeg for meg selv, etter Line hadde gått. Jeg satte meg ned på sengekanten igjen, mens jeg prøvde å skjønne hva som akkurat hadde skjedd.

Vi hadde kysset! Line hadde faktisk latt meg elske henne! Men, elsker jeg henne fortsatt? spurte jeg meg selv, inni hodet mitt.

Jeg ble avbrutt av en bevegelse ved siden av meg.
MM: Martinus? spurte jeg ivrig, og snudde meg raskt mot han.

Han hadde øyene halv åpne, og så på meg.
T: Hvor er jeg? hørte jeg han mumle, i mens han myste mot det sterke lyset.
MM: MARTINUS?! Du lever! ropte jeg overlykkelig.
T: Hvorfor skulle jeg ikke det, og hvor er jeg? spurte han litt småredd.

MM: Du er på sykehuset.. Egentlig så vet vi ikke hvorfor du ble "skadet", men jeg kjeftet på deg, før du ble borte.. gråt jeg.

T: Hvorfor gråter du? spurte han hest. Jeg så overrasket på han.
MM: Jeg kjeftet jo på deg!
T: Du kan ikke skade meg ved at du kjeftet på meg? lo han lavt.

Jeg trakk forsiktig på Skulderene.
MM: Jeg får spørre legen etterpå..

Martinus åpnet øynene enda mer, og prøvde å reise seg opp, men falt ned på puta igjen. Jeg hørte han stønne av smerte, og krympet meg enda mer....

{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}

//Kommenter og Vote for mer//

Jeg fikk tydeligvis tid til å skrive en del til! 😱 Men jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, før om en uke eller noe.. 😅

Er fortsatt i syden, såååååå...🐪

Men uansett... Hva synes dere om historien min? 😉😚

P.S. TUSEN TAKK FOR OVER 24 K!!! 😱😍