•••
Martinus pov
Jeg lå i senga og gråt stille for meg selv, da Marcus kom stormende inn døra. Han var sint.
T: Hva h...
MM: Line er en j*vel! Marcus bannet. Noe som var et tegn på at han var forbannet.
T: Hva?
MM: Line slo opp!
T: Hva?
MM: Hun mente hun hadde mistet følelsene sine for meg!
T: Hva?
MM: Kan du plis slutte å si "hva" hele tiden?! Marcus slang seg ned på sengs mi og sukket oppgitt.
T: Hva? Nei jeg mener forklar! Resten av den kvelden hadde jeg og Mac en ordentlig snakk om jenter. Og ble enige om at vi ikke skulle få oss en kjæreste på en stund.
Noen dager senere
Marcus pov
K-E: Marcus! Kom, vi skal dra nå!
MM: Kommer! ropte jeg, før jeg tok tak i baggene mine og dro dem ned trappa. Line hadde jeg ikke sett på lenge. Jeg hadde ikke ønsket det heller.
I tillegg hadde Martinus oppført seg annerledes. Som om han var redd for meg eller noe. Jeg gikk ned trappa, og så han stå i dørkarmen. På veien ut.
MM: Er det noe eller? datt det ut av meg.
T: Nei... Han snudde seg ikke. Et tegn på at han ikke ville møte blikket mitt, som også var et tegn på at han løy. Han begynte rakst å gå ut av døra, med meg rett etter.
MM: Si det da!
T: Du er bare annerledes.. Han gikk bort til bilen og snudde seg endelig mot meg.
MM: Er jeg annerledes? Det er du som har oppført deg så rart i det siste!
T: Det er fordi du er blitt som du er! svarte han oppgitt og slang baggen sin i bagasjerommet.
MM: Hvordan da? Jeg senket stemmen litt og så rart på han. "Blitt som du er"?
T: Kald... mumlet han, før han satte seg inn i bilen. Jeg skulle akkurat til å sett meg inn selv, da jeg hørte fortrinn. Jeg snudde meg og møtte blikket til Line. Jenta som såret meg.
MM: Hva gjør du her?! spurte jeg mer aggressivt enn planlagt.
L: Jeg tok feil, Marcus! Line prøvde å få tak i den ene hånden min, men jeg trakk den fort vekk.
MM: Tror du virkelig at du bare kan komme løpendes tilbake til meg eller?! Jeg slo oppgitt med armene og sendte henne et kaldt blikk.
L: Nei... Hun så ned på skoene sine, som var renere enn sist gang jeg så dem.
MM: Det er ikke sånn mitt kjærlighetsliv fungerer. Du såret meg skikkelig og du virket som en annen person! Og ikke våg å nevn da jeg såret deg, for det valgte du selv å overse!
L: Men... Hun så opp på meg, og jeg møtte kanskje det mest hjelpeløse blikket jeg noen gang hadde sett.
MM: Nei, Line. Jeg er ferdig med deg.. sa jeg stille. Kunne ikke tro at de ordene virkelig kom ut av munnen min.
L: Hvorfor har du blitt så kald! Du er ikke den Marcusen jeg ble forelsket i?! Blikket til Line skiftet om på under et sekund, og gikk fra uskyldig til tøff.
MM: Hvorfor er ikke du den Linen jeg ble forelsket i da?!
L: F*ck deg Marcus! ropte hun og viste meg fingeren.
MM: Er du klar over at du står her og ber om unnskylding, også like etter sier du "f*ck deg" til meg! Lite respektløs eller? lo jeg fake.
K-E: Marcus! Nå må vi dra altså!
MM: Ha det! mumlet jeg til Line, og satte meg inn i bilen. Lot min første kjærlighet bli stående alene, midt i veien, med fortvilende øyne.
{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}
// Kommenter og Vote for mer //
Jaja. Jeg vet at jeg sa jeg skulle bli mer aktiv, men ja. Har ingen inspirasjon til denne historien, så d er veldig vanskelig å skrive deler.
Hope u understand <3
YOU ARE READING
Er det sant?!
Fanfiction#1 plass i Romantikk 30/07-16 ❤️ Les heller den andre historien min <3 Line er 14 år. Hun og en venninne av henne er utrolig store fans av Marcus & Martinus (med rettere sagt, MM'ere)! Hun og Mina (bestevenninna) har aldri møtt M&M. Men hva skjer n...
