Er det sant?!

Del 78

Marcus pov
Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, med en gang. Men nå klarte endelig hjernen min å få det med seg (haha). Martinus dro med seg Line inn i huset våres. Jeg bestemte meg for å følge etter, men først kastet jeg et usikkert, men stygt blikk på Mina. Hun bare smilte usikkert tilbake til meg. Jeg bare håper hun har forandret seg, som Line sier. Eller så kan det skape problemer, igjen. Jeg løp inn døra, og hørte noen krangle fra overetasjen. Jeg snek meg forsiktig opp trappa, og hørte nøye etter. Og fant ut at lydene kom fra rommet til Tinus. Jeg stakk hodet forsiktig inn i rommet. De hadde heldigvis ikke lagt merke til meg.
Martinus pov
L: Hvorfor kan du ikke bare si det?! Hvis du ikke har gjort noe dumt, så er det ikke farlig å si det! sa/ropte hun til meg.
T: Men jeg kan ikke!
L: Hvorfor ikke?!
T: Fordi! Det er noe hemmelig!
L: Okey! Nå ble jeg i hvert fall ikke mer nysgjerrig, og irritert på deg! (Sarkasme)
T: Det er ikke noe å bekymre seg for!
L: Ikke? Så la oss si. Hvordan hadde du følt deg hvis jeg hadde kysset Marcus i hemmelighet, også hadde jeg sagt at jeg ikke kunne si det?!
T: Forferdelig nysgjerrig og irritert.. mumlet jeg.
L: Ikke sant?
T: Men jeg har ikke kysset noen andre enn deg!! Line bare gikk ut av rommet av sinne.
T: Line!! Hun hørte ikke på meg. Jeg bare så henne forsvinne ut av rommet, og ned trappa. Hvorfor kan hun ikke bare stole på meg?!
MM: Hva er det dere kranglet om? Hørte jeg plutselig Marcus spørre meg om..
T: Overraskelsen vi planlegger... Hun tror at jeg har gjort noe dumt... Men det eneste jeg har gjort, er jo å planlegge en overraskelse til bursdagen hennes... Med deg... Jeg så at Marcus nikket forståelsesfullt..

Vet det var en kort del... Noen som har noen ideer til historien? 💛💛💛💛