Er det sant?!

Del 60

Jeg bare løp og løp, (ut, selvsagt) til jeg kom til parken. Jeg klatret opp i en gammel trestamme, og så tomt ut i luften. Jeg var så frustrert! Jeg kan jo ikke velge mellom to fantastiske gutter! Jeg begynte å gråte. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre. Plutselig hørte jeg noen skritt under meg, som begynte å klatre opp til meg? Jeg holdt pusten. Personen kavet seg opp, i sittende stilling. Først da så jeg hvem det var.. Det var Martinus.
Martinus pov
Jeg så at hun gråt..
T: Line.. Det var ikke meningen at det skulle komme så brått på. Jeg vet at du har veldig mye å tenke på, akkurat nå.. Men jeg var bare så redd for at noen andre skulle ta deg fra meg. Og med noen, mener jeg Marcus. Vi begge vet at han elsker deg fortsatt, og alt det der.. Men jeg elsker deg også. Kan du vær så snill, og tenkte på spørsmålet mitt. Jeg skjønner hvis du trenger litt tid, men jeg kan vente på deg. Jeg trenger ikke svaret med en gang. Jeg trenger det når du er klar for å gi meg det... Jeg smilte et skjevt smil til henne. Hun så på meg med "hjerter i øynene". Jeg trakk hun inntil meg. Så det endte opp med at vi satt i en gammel trestamme, og klemte. Det var egentlig ganske Korselig.
Line pov
Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si til Martinus. Det eneste som glapp ut av meg var...
L: Awkward.. Nei så dum jeg er. Martinus så forskrekka på meg. Jeg slo meg selv i panna, av frustrasjon.
T: Hva er det som er pinlig? spurte han hest.
L: ehm.. Jeg bare kom ikke på noe annet å si...
T: Du trenger ikke å si noe.. Bare nyt solnedgangen..
L: Solnedgang? Jeg flyttet blikket fra Martinus, og over til den fine utsikten. Han hadde rett.. Det var solnedgang. Etter jeg hadde beundret utsikten i kanskje 5 min. Snudde jeg meg mot Tinus. Han så på meg, og jeg på han. Så lente jeg meg sakte mot han, og han mot meg. Og før jeg visste ordet av det, kysset vi. Jeg trakk meg forsiktig unna.
L: Svaret er ja.. Jeg vil bli kjæresten din, Martinus... Han smilte stort.
T: Tusen takk, Line... Han ga meg en god klem, før jeg trakk meg unna.
L: Jeg tror jeg må hjem nå jeg... Jeg skulle akkurat til å reise meg, da Martinus holdt meg igjen, og så på meg med valpeøyne.
T: Kan du ikke bli litt til da...
L: Martinus.. Jeg må gå nå... Det er seint. Klokka er 23:12.
T: Okey.. Han fulgte etter meg, ned trestammen. Jeg flettet fingrene våres sammen, og gikk mot huset mitt. Når vi sto utenfor døra...
T: Snakkes da, jenta mi.. sa han og smilte stort.
L: Snakkes... sa jeg, og klemte hånden hans hardt, før jeg slapp og gikk inn døra....

Wow.. Brå endring.. Hva synes dere?❤️❤️ Det er bare å komme med tips eller forslag til historien min..❤️❤️❤️❤️