Er det sant?!

Ha ha, veldig morsomt...

Line pov
Jeg skvatt litt, da Martinus slang meg inn i veggen. Men ikke altfor hardt. Bare sånn på en måte, vennskapelig. Jeg lo en liten latter.
T: Hva er det du ler av? Spurte han hest. Åhh.. Som jeg elsker den hese stemmen hans.
L: Deg...
T: Hva har jeg gjort? Han hørtes litt fornærmet ut.
L: Du driver jo å slenger meg inn i veggen, hele tiden...
T: Beklager det altså. Det er bare det at jeg liker deg så godt..
L: Så derfor driver du å slenger meg inn i veggen? Sa jeg lattermildt.
T: Ja... Det gjør vel ikke vondt?
L: Neida...
T: Line?
L: Hva? Han sendte meg et jeg-vet-at-du-vet-det, blikk.
L: Nei.. Jeg mener det! Det er faktisk behagelig. Eller koselig. Jeg så han smilte lett til meg. Jeg merket de myke hendene hans, på hoftene mine.
T: Sååå.. Hva var det du skulle snakke med meg om? Plutselig kom Marcus ut av rommet til Martinus. Han stirret rart på oss.
MM: Hva i huleste er det dere gjør?
T: Vi.. Mer fikk han ikke sagt, før jeg avbrøt han.
L: Han driver å slenger meg inn i veggen hele tiden.. Martinus sendte meg et ha-ha-veldig-morsomt, blikk.
MM: Okey...? Men det virker som dere gjør noe annet også?
T: Hva da? Martinus hørtes veldig nysgjerrig ut.
MM: Nei.. Ingenting...
L: Marcus?
MM: Kysser, liksom.. Jeg begynte å rødme.
MM: Ja.. Så dere gjør det altså?
T: Nei.. Ikke enda i hvert fall. sa Martinus og smilte et søtt smil.
MM: Men jeg skal la dere turtelduer være i fred jeg... Martinus slapp grepet rundt meg, og dyttet Marcus lett i skulderen. Jeg kjente med en gang, at jeg savnet grepet hans. Så begynte de å "plage" hverandre, for tull. Jeg lagde en *kremt kremt* lyd.. De snudde seg fort rundt, å så rart på meg.
MM: Ja.. Det ser vist ut som at kjæresten din savner deg.. Jeg skal ikke ødelegge det dere holdt på med, jeg. Så bare fortsett. Jeg lente meg bort fra veggen, og ga han et raskt kyss på kinnet. Det virket ikke som om Martinus brydde seg. Jeg så at han visste at jeg elsket han og ikke Marcus. Jeg lurte med en gang på hva de hadde snakket om. Men jeg tenkte ikke mer på det. Marcus skulle akkurat til å gå ned trappen, da Martinus stoppet han. Marcus sendte han et spørrende blikk, men Martinus bare lente seg fram, og hvisket han noe i øret. Det føltes ut som evigheter før Martinus endelig trakk seg unna. Marcus hadde et glis om munnen, og nikket. Han gikk ned trappen, med sakte skritt.
MM: Kos dere da! Sa han med en barnslig stemme, og løp ned trappa. Jeg bare ristet oppgitt på hodet. Martinus snudde seg sakte mot meg, og så meg rett inn i øynene...

Hva skjer videre?💛💛 Kommer mer snart...💛 Jeg er på besøk, men jeg skal prøve å oppdatere så ofte jeg kan💛💛💛