Er det sant?!

Del 20

Isteden for å slå han, la jeg den forsiktig på kinnet hans. Jeg så på han med kjærlige øyne, men han ville ikke møte blikket mitt.
L: Marcus, kan du ikke vær så snill å se på meg? Jeg hvisket det mykt og forsiktig inn i øret hans.
Marcus pov
Jeg følte de myke leppene hennes hviske noe mykt inn i øret mitt. Jeg klarte ikke å la være. Jeg snudde meg, å møtte blikket hennes. De var fylt med kjærlighet blandet med frykt og skuffelse. Jeg hadde lyst til å snu meg vekk, men hun holdt meg fast, med hendene sine.
L: Marcus, kan du svare meg?! Hvorfor holdt du på å slå broren din?! Spurte hun skuffet. Jeg måtte svare. Jeg nølte, og hun merket det. L: Vil du at jeg skal sove hos Martinus i natt da, isteden for deg? Hun så på meg med et snakk-eller-så-gjør-jeg-det, blikk. Jeg så at Martinus lyste opp. Jeg sendte han et ikke-tale-om, blikk.
MM: Okey da.... Line så på meg med et jeg-elsker-deg, blikk.
MM: Jeg vet ikke hva som gikk av meg! Jeg ville bare ikke at den søte, uskyldige jenta mi, skulle bli skadd... Jeg begynte å rødme. Line lente seg ned mot meg, å hvisket meg i øret: -Du må si unnskyld til Tinus. Så kan jeg kysse deg! Jeg så opp på Martinus.
MM: Tinus, det var ikke meningen. Unnskyld....
T: Nei Marcus. Det er jeg som må si unnskyld. Det var jeg som tvingte henne til å kysse meg! Unnskyld... Jeg reiste meg opp, å ga han en klem. Line sto i bakgrunnen, å så fornøyd ut. Hun ga meg et jeg-går-å-legger-meg-jeg-er-så-trøtt, blikk. Jeg nikket, å trakk meg fra Martinus.
MM: Natta broder.
T: Natta... Jeg fulgte etter Line, inn på rommet mitt.. Hun hadde allerede lagt seg i senga. Jeg gikk inn på badet og skiftet. Så hoppa jeg opp i senga, å trakk Line nærmere meg. Jeg kysset henne forsiktig på kinnet. Hun gjorde det samme med meg, men bare på munnen. Jeg kysset tilbake.. Vi lå sånn en stund, før jeg trakk meg unna.
MM: Natta jenta mi...
L: Natta gutten min...