PRETEND, THE LAST CHANCE

Søskenflokken

"Bare hiv den i baksetet, uten å gjøre så det går hull på den så alt renner ut og bilen min blir full av små hundefôrbiter." sier jeg og åpner døren på bilen min. Nicky får slengt den inn og klarer visstnok å ikke lage hull på den.

"Fornøyd nå prinsessa?" spør han og lukker døra på bilen.

"Ikke kall meg det." svarer jeg og ser morskt på han.

"Sorry." svarer han bare.

"Prinsessa..." mumler han igjen lavt. Jeg ser stygt på han.

"Burde ikke du gå inn til moren din igjen?" spør jeg og nikker mot senterbygningen.

"Næh, når hun først har begynt å prøve BH'er, er hun ikke ferdig før om minst tjue minutter til." svarer han og legger hendene i hver bukselomme. Han har ellers på seg en hvit t-skjorte og en rød rutete skjorte lett over som han har brettet opp til albuene.

Pluss den svarte lua han har dekket de blonde lokkene sine med da.

"Har det vært en god tone mellom deg og foreldrene dine lenge? Jeg mener, etter det Vanessa fortalte dem?" spør jeg forsiktig. Jeg legger armene slapt i kryss og kjenner sola kaste seg i øynene på meg.

"Nja. Sånn passe. Mamma er vel litt bedre enn pappa. Han er fortsatt skuffet. Men liksom... de må komme over det. Og de har jo i tillegg mange andre unger å fokusere på." svarer han. Jeg ser spørrende på han.

"Har du søsken?" spør jeg overrasket. Han nikker.

"Hvor mange?" spør jeg like etter.

"Åtte." svarer han helt enkelt.

"Hva faen..." svarer jeg helt sjokkert.

"Du har faen ikke ÅTTE søsken??" spør jeg totalt overrasket. Han nikker.

"Jeg har det. Ikke det at vi har særlig god kontakt. Jeg bryr meg ganske fint lite om dem alle sammen. Også har snart alle flyttet ut da. De eneste som er igjen er de to yngste."

Og jeg som syns det er forferdelig å ha EN storebror...

"Og hvilken part har du i søskenflokken?"

"Jeg har fire yngre og fire eldre. Så jeg er i midten. Lett gjemt og lett glemt." sier han og trekker litt på skuldrene.

"Seriøst, hvor lite privatliv hadde du da dere alle bodde hjemme?" spør jeg og har fortsatt ikke landet helt etter han sa hvor mange søsken han har.

"Jeg låste meg inne på rommet hver dag." svarer han enkelt.

"Litt kjipt for de to brødrene jeg måtte dele rom med da." gliser han.

"Oja, såpass også." ler jeg smått.

"Hvor mange søstre og hvor mange brødre?" spør jeg bare for å få en slutt på tema.

"Tre søstre og fem brødre." svarer han lett. Dette er nok ikke uvanlig for han, men jeg derimot kan ikke fatte at han ennå lever. Med tanke på hvor mange ganger jeg har dødd av å ha bodd med Caleb.

"Stakkars deg." sier jeg bare og himler smått med øynene. Telefonen til Nicky begynner å ringe fra lomma hans. Han plukker den opp og ser på skjermen.

"Mamma?" spør jeg og gliser litt mens jeg ser på han. Han nikker.

"Hun var visst kjapp på å prøve BH'er i dag." sier han og tar telefonen.

"Hallo?" sier han og venter på at moren skal svare. Jeg kan ikke høre stemmen hennes, bare noen få lyse lyder som ikke gir mening.

"Nei, hva faen?" fortsetter Nicky med en liten grimase i ansiktet.

"Nei, møt meg ved bilen." sier han oppgitt.

"Greit, hade." han legger på og legger telefonen i lomma. Jeg ser spørrende på han.

"Hva ville hun?" spør jeg og ser rart på han.

"Hun skulle liksom ha hjelp til å prøve en BH som hun ikke fikk på seg." sukker han fullstendig oppgitt. Jeg letter overrasket på brynene.

"Hun må da faen meg skjønne at hvis hun ikke får den på seg selv, kan hun ikke få den på seg alene hver morgen heller." sier han med den samme oppgitte stemmen.

"Seriøst? Når jeg ikke får på meg en BH, gir jeg bare opp og finner en annen." sier jeg lattermild. Han ser spørrende på meg.

"Mener du at de små baby vannmelonene dine liksom har vokst?" spør han og ser på meg. Jeg ser surt på han.

"Nei, jeg har blitt feitere rundt." svarer jeg som en unnskyldning.

"Da gir det mening." svarer han bare.

"Og uansett, når har liksom du sett de??" spør jeg og ser rart på han.

"Du husker den ene festen vi var på hvor du var helt oppi himmelen?" spør han og ser på meg.

"Nei?"

Hvordan skal jeg huske den?

"Vel, da var det mange som fikk en liten titt." svarer han helt nøytralt.

"Men så ble Adam sur fordi det liksom var hans eiendom."

Vi får øye på moren til Nicky som kommer gående ut fra senteret med to poser fra en klesbutikk. Og med tanke på at hun bare skulle ha undertøy, har hun jammen kjøpt mye.

"Mammaen din er ferdig med undertøyshopping." sier jeg og nikker mot henne. Hun stopper opp og ser seg rundt til alle kanter for å finne sønnen sin.

"Jeg får vel gå og møte henne før hun etterlyser meg til politiet." sier Nicky og ser på meg. Jeg nikker.

"Snakk med Adam om hva du skal gjøre med Vanessa videre." sier han bare med en litt mer alvorlig tone. Jeg nikker.

"Ja, jeg kan stikke innom han etterpå." svarer jeg. Han gir meg et bekreftende nikk.

"Men ikke nevn at du vet noe. Hvis hun spør, har ikke du peiling på noe av det som har skjedd før du møtte henne." jeg tar til meg det han sier. Han begynner så vidt å gå.

"Og ser du henne med en annen fuckboy, kast en saks i trynet på henne." han snur seg og går bort til moren og møter henne. Hun ser litt passe lettet ut når hun ser at han lever omtrent.

Forhåpentligvis kommer ikke Vanessa bare busende med en eller annen fuckboy som Nicky snakker om. På en annen side virket det nesten som om han vil ha henne tilbake hvis hun kommer med en annen fyr, som om han blir litt sjalu. Men det kan han umulig være, når det har blitt klart for han hvor forferdelig hun er. Jeg håper virkelig ikke at han revurderer den dama.

-----------

Morocco har tatt plass på PRETEND, THE LAST CHANCE kartet. Welcome alle morocco-innbyggere eller hva søren. Boka har også over 3k comments nå, det syns jeg er litt cuult.