PRETEND, THE LAST CHANCE

Ut av senga

"KENNY!!!"

To kropper hopper opp i senga mi samtidig på hver sin side av meg. Jeg spretter opp i luften og lander i madrassen min igjen. 

"Dra dere ut av senga!!" roper jeg uten å åpne øynene. Jeg slår armene etter dem. 

"Ikke vær så sur da." ler Zander. Jeg åpner øynene og ser stygt på han.

"Ut. Av. Senga. Mi." sier jeg ord for ord truende i tonen. 

"Næh. Det er morgen. Opp og stå." sier han til svar og smiler.

"Hvor mye er klokka?" spør jeg og legger meg over på magen. Jeg drar dyna over hodet og trøkker kinnet i puta. 

"Halv åtte." ler han.

"HALV ÅTTE??!!" utbryter jeg under dyna. 

"Så hva i HELVETE er det dere gjør i senga mi da??!!" roper jeg. Jeg tar armen utenfor dyna og slår Zander hardt i låret. 

"Au. Slutt'a." sier han og gnir seg på låret. Jeg tar bare armen inn under dyna igjen.

"Uuuuut." sier jeg gretten. 

"DET ER FROKOST!!!" plutselig står Nicky i døra og skriker også.

"Åååå hvorfor er folk våkne nå?" spør jeg grinete og drar dyna brutalt av hodet. Nå ligger den bare opp til halsen. Jeg legger armene under puta og klemmer ansiktet nedover i puta. 

"Halla balla Kenny." Nicky hopper muntert oppi senga så jeg svever over madrassen i et halvt sekund igjen. Jeg slipper ut et lite svakt stønn når magen min treffer madrassen igjen. Nok en gang prøver jeg å trøkke kinnet ned i puta igjen. 

"Kan dere gå ut?" spør jeg og lukker øynene igjen.

"Og vi er liksom gretne om morgenen." ler Tarick mot meg.

"Gå ut." 

"Tror ikke hun har så mye å si ass. Hun som har klaget på at vi liksom er-"

"Gå ut." avbryter jeg Nicky. 

"Hva er det dere har mekket sammen til frokost da?" spør Tarick og ser på Nicky. 

"Bacon og brødmat egentlig. Pluss noe frokostblanding-greier." svarer Nicky. 

Frokostblanding-greier ja... proff på dette her du hører jeg.

"Kan dere gå ut nå eller?" spør jeg like gretten som jeg har vært siden jeg ble vekket. 

"Jepp. Kom'a." sier Nicky og klapper meg på leggen. Han ligger sidelengs på tvers av senga ved beina mine. Lener hodet i den ene håndflaten og ligger og ler smått av meg her jeg ligger og er gretten. 

"Jeg skal sove her jeg. Hvert fall i fem timer til." svarer jeg og vrir litt på meg.

"Men da får du jo ikke utnyttet dage Kenny!" sier Nicky som om han var verdens største utemenneske. 

"Nettopp. Mindre timer å tilbringe med dere tullinger." svarer jeg. 

"Nå må du opp ass. Skal du reise deg selv eller skal vi dytte deg ut av senga?" spør Tarick og ser på meg.

"Hva med om dere først går ut av rommet. Så sover jeg videre. Så kan dere komme tilbake om fem timer. For da er det mulig jeg står opp." 

"Nå er du teit." sier Nicky mens jeg snur meg over på ryggen igjen.

"Hold kjeft'a." sier jeg trøtt og gnir meg i øynene.

"Nei. Kom igjen'a. Maten venter nede og du ser fortsatt ut som et-"

Jeg tar kjapt tak i en pute og smeller den rett i trynet til Nicky hardt. Og det er sånn man avbryter folk. Jeg holder fortsatt i to av hjørnene på puta og sitter nå oppreist.

"Vel, det er fremgang da. Du ligger da i alle fall ikke lenger." sier han. Håret hans står til alle kanter nå etter at jeg slo det med puta. Det er nå jeg skal irritere han. Så jeg legger meg like så godt ned på puta igjen.

"Og der var det ikke mere fremgang." sukker han.

"Heller motsatt." sukker Tarick etter han.

"Hva skal vi gjøre nå?" spør Zander og ser på dem.

"Dere kan la meg være i fred?" 

"Nei, det er ikke et alternativ Kenny." sier han og ser på meg. Jeg ser surt på han. 

"Nei, vet dere hva? Kom igjen. Bli med meg litt." sier Tarick og reiser seg. Begge gutta følger etter og forsvinner ut av rommet mitt. Jeg er smart nok til å skjønne at de kommer tilbake og kverker meg snart. Men nå har jeg endelig rommet for meg selv i noen sekunder.

Men hvis vi skal tenke på en ting til... Hvis jeg blir her, gjør de definitivt noe. Så jeg reiser meg kjapt ut av senga, og kjapper meg inn på badet. Jeg drar på meg en enkel hettegenser i vinrød og en svart Adidas joggebukse med hvite striper på sidene. Jeg topper alt med et par svarte ankelsokker. What a suprise. Så går jeg kjapt ut av rommet og sørger for at ingen av gutta ser meg. Hvis jeg kommer meg ned uten at de ser det, kommer de til å se dumme ut når de liksom skal opp og vekke meg etterpå.

Jeg går lydløst og kjapt ned trappa. Jeg møtte ikke på noen av gutta oppe. Flaks for meg. Så jeg går inn på kjøkkenet og kan kjenne lukta av bacon. 

Forhåpentligvis får jeg litt i dag, ettersom jeg ikke fikk baconpizza i går...

Jeg runder hjørnet og inn på kjøkkenet. Og der blir jeg stoppet av meg selv. Jeg stirrer på alle gutta som sitter der og har bare ventet på meg. Jeg ser spørrende på dem.

"Men jeg trodde dere liksom skulle komme tilbake og dytte meg ut av senga eller noe?" sier jeg og ser mest på Tarick. Det var tross alt han som ba dem følge etter seg ut av rommet. De ser bare spørrende på meg også med halve smil.

"Dere skulle ikke skrike i ørene på meg heller? Spyle meg ned med en vannslange? Hva som helst!" de ler bare av meg. Noen sitter på benken. Andre ved bordet og noen lent inntil benken.

"Vi visste at du ville tro det da. Derfor ventet vi bare på at du kom ned selv." smiler Tarick stolt. 

"Og der ser du Kenny. Vi fikk deg til å stå opp av deg selv. Og klokka er bare kvart på åtte." smiler Nicky og peker på meg med en gaffel. Han sitter på benken og ser på meg. Jeg ser stygt på han.

"Men da går jeg og legger meg igjen da." sier jeg bare og snur meg. 

Men selvfølgelig... der står Scott. Passer på at jeg ikke kommer meg ut av kjøkkenet før jeg har spist frokost.

"Tror ikke du får gått og lagt deg igjen nei." smiler Nicky mens han tygger på en lang baconbit. 

-------------

Boka er sååååååå nærme 70K nå. Del boka med folk du liker, folk du hater og folk du ikke aner hvem er! 

Q: Du er i samme situasjon som Kendall akkurat nå. Hvordan kommer du deg ut av kjøkkenet og opp til rommet ditt for å sove i fem timer til?