PRETEND, THE LAST CHANCE

Sikkerhetssjekk

03:10

Jeg er stuptrøtt. Å være under samme tak som sju drittsekker som bare elsker å irritere deg er slitsomt. Jeg jublet høyt da Zander sa at vi kanskje burde gå og legge oss alle sammen. Han fant tydeligvis ut at det var blitt sent. Jeg kommer helt sikkert til å bli vekket tidig i morgen. Enten dratt opp av sengen eller spylt ned med en vannslange. For de gutta klarer nok å få en vannslange opp på rommet mitt på en eller annen måte. Jeg får i hvert fall ikke sove til langt utpå dagen. 

Jeg er inne på badet. Kom nettopp ut av dusjen. Jeg fikk heldigvis nøkkelen til badet mitt av Tarick, så jeg skulle få være i fred på badet, bare jeg husket å lukke vinduet når jeg går. Jeg må også si ifra til han ganske jævlig kjapt med en gang jeg får en melding fra det ukjente nummeret. Også kjent som Darran... 

Jeg kjenner at jeg gjerne skulle ønske at Caleb tok med seg noen andre enn Adam for å dra ut og lete etter Darran. Det eneste jeg vil er å ha Adam her, og ikke sju irriterende gutter som ikke lar meg legge meg før langt på natt. Jeg ser på klokka på telefonen mens jeg står her i bare et håndkle, vanndråper over hele meg og klissvått hår hengende nedover ryggen. 

Den er 03:20. Hvis jeg ringer Adam nå, er den en fifty-fifty prosent sjanse for at han tar den. Enten er han våken, eller så sover han.

Eller så driver han å banker gørra ut av Darran. Det er mange muligheter her.

Men jeg tar sjansen. Jeg går inn på kontakter og blar frem til Adam. Ikke det at det tar så lang tid, med tanke på at han ligger på toppen. 

Jeg drar litt av det våte håret vekk fra øret og hører på ringetonen som går om igjen og om igjen. Jeg lener meg mot vasken og blir stående og stirre på gulvet. 

Så tar han telefonen.

"Hallo?" 

Stemmen hans er rolig. Ikke noe sint, ikke noe overlykkelig. Bare helt rolig og avslappet. 

"Adam." sier jeg til svar.

"Vanskelig å sovne?" spør han med en liten latter. Han hinter til at gutta bare holder meg våken.

"Du skulle bare visst." svarer jeg og drar litt hår fra ansiktet.

"Hvis det blir for ille så får du bare si at du er trøtt på en ordentlig måte. De skjønner jo at du mener det hvis du faktisk ber dem kutte ut. De er ikke unger heller." sier han rolig igjen. Tonen hans er trygg og støttende. Det er godt å høre den. Jeg kunne bare ønske han var her og sa det til meg. I stedet for gjennom telefonen. Fire timer unna meg.

"Eller... teknisk sett er de ikke unger da. Men du skjønner hva jeg mener." 

Jepp, I understand.

"Hvorfor er du våken nå egentlig? Burde dere ikke slappe av litt selv?" spør jeg han og retter litt på håndkleet ved brystene. 

"Caleb er inne på bensinstasjonen og jeg fylte akkurat på drivstoff til bilen. Så jeg står bare utenfor en bensinstasjon egentlig." svarer han. 

"Når skal dere liksom legge dere?" 

"Vi har ikke tenkt til å legge oss. Vi må fortsette å lete etter den drittsekken." svarer han. 

"Greit... men vær så snill, bytt på å kjøre. Ingen av dere får sovne bak rattet så dere begge krasjer." sier jeg urolig. 

"Ta det med ro. Jeg skal kjøre nå. Caleb har kjørt i seks timer nå, så det er min tur." svarer han. 

Bra...

"Har du spist noe da? Jeg så at gutta tok med seg en hel haug med mat."