Låst

1.1K 99 173
                                    

20:00

Utrolig nok har ingen av gutta vært på rommene sine ennå. De hadde tydeligvis tørre klær på badet nede.

Men nå har Carly låst rommene deres, og nøklene er gjemt tilbake på det gjemmestedet Quinn foreslo.

"Kan ikke en av dere to turtelduer gå og hente en agurk i kjøleskapet?" spør Kim og ser på meg og Adam. Han står lent inntil kjøkkenbenken mens jeg bare står lent inntil han igjen.

Med armene hans rundt meg. Hehe.

"Men han var litt varm." svarer jeg og lener hodet bakover.

"Du har jo på deg genseren hans, mann deg opp og går til kjøleskapet." svarer hun strengt og peker på meg med den skarpe kniven hun bruker til å kutte paprika.

Jeg sukker og går bort til kjøleskapet for å ta ut den hersens agurken til Kim.

"Her har du agurken din. Kos deg masse." sier jeg og slenger den på benken ved siden av henne.

"Takk, jeg skal kose meg med å kutte den opp i mange små biter med denne her." sier hun og holder opp kniven mens hun ser strengt på Adam.

"Ouch." sier han og holder hånden foran ballene. Jeg ler litt og går bort til han igjen.

"Slapp av. Hun kan kutte opp Caleb sine." sier jeg og stiller meg der jeg sto i sta. Foran han med armene hans pakket rundt meg.

"Ekkelt. Man kutter ikke opp råtne agurker. Man hiver dem i søpla." svarer Kim og ser på meg med et ekkelt blikk.

"Har du sett den??" spør jeg overrasket.

"Ikke glem at jeg holder en kniv." sier hun og holder den opp før hun fortsetter å kutte opp.

"Hva er det vi skal ha til mat egentlig?" spør Adam og ser på Kim.

"Det blir bare taco i dag. Vi får heller finne på noe bedre i morgen eller noe." det er Rebecca som svarer når hun går forbi oss med et skjærebrett med mange salatblader.

"Nicky?" hører vi Zander si høyt mens han går nedover trappa fra andreetasje.

"Hm?" Nicky står i dørkarmen til kjøkkenet med en ølboks i den ene hånden og telefonen i den andre.

"Har du låst rommet?" spør Zander og stopper opp ved han. Nicky ser spørrende på han.

"Nei?" svarer han bare forvirret.

"Har dere nøkler til rommene??" spør Rebecca og later som hun blir overrasket. Gutta vet nemlig ikke at vi har funnet ut at de gjemte nøklene våre.

"Ja, men rommet er låst. Er du sikker på at du ikke låste?" spør Zander igjen og ser på Nicky.

"Jeg har ikke vært oppe på rommet siden i dag tidlig. Og da låste jeg ikke." svarer han. Det er nesten morsomt at Zander omtrent legger skylda på Nicky, ettersom de deler rom.

"Kan dere ikke bare bruke en av våre nøkler? De passer alle sammen uansett." foreslår Caleb som kommer inn på kjøkkenet samtidig.

"Javel, jeg går og låner nøkkelen til deg og Tarick." svarer Zander spørrende og går opp igjen. Jeg ler meg i hjel av hvor mye jentene spiller uvitende. Jeg gjør det også. Og det virker ikke som gutta har noen peiling på at det var oss.

Ennå i hvert fall.

"Caleb, kan du gi meg kjøttdeigen som ligger der?" Rebecca ser på Caleb og peker på alle pakkene med kjøttdeig som ligger på benken ved siden av han. Han plukker de opp og hiver dem til henne en etter en til hun nesten ikke kan holde alle. Og vi har fire pakker kjøtt.

Jeg lener hodet litt bakover så kinnet til Adam ligger inntil tinningen min. Han er varm der også. Så jeg kan jo godt si at jeg har det ganske bra.

"Skal du bli med og bade etter mat?" spør han lavt så bare jeg hører det. Jeg nikker.

"Så lenge jeg får hoppe utti selv." svarer jeg og smiler.

"Jeg kan advare deg på forhånd før jeg kaster deg utti." svarer han.

For et kompromiss.

"Greit." svarer jeg kort. Han kysser meg lett på tinningen før Zander kommer gående ned trappa igjen.

"Fant du det du skulle ha?" spør Caleb med en ganske uinteressert tone.

"Nei, deres dør var også låst." svarer han med en nøytral tone. Nå begynner Tarick og Caleb å få spørrende blikk.

"Vi låste ikke. Låste du?" spør Tarick og ser på Caleb. Han rister på hodet.

"Okei, det her begynner å bli creepy." sier jeg så alle hører det.

"Kom igjen da. Skjerp dere. Bare ta nøkkelen til meg og Clay og lås opp begge dørene." bryter Adam inn bak meg.

"Passer jentenes nøkler i dørene våre?" spør Caleb og ser på gutta.

"Vi har jo ingen nøkler?" sier jeg og ser spørrende på han. Plutselig ser gutta på hverandre. De vet ennå ikke om at vi har funnet nøklene våre. Og de vet heller ikke at vi vet at dørene i det hele tatt har nøkler.

"Stemmer det. Greit, du får prøve vår." svarer Adam og ser på Zander. De tror det er de som er et steg foran her. Det er så gøy.

Zander går opp igjen for tredje gang og prøver døra til Adam og Clay. Ikke lang tid etter kommer han ned igjen med samme uttrykk.

"Fikk du opp dørene nå da?" spør Nicky og begynner å bli lei av tema.

"Den døra var også låst." svarer Zander oppgitt og litt spørrende. Nå er det ikke igjen mange gutter uten spørrende blikk. Men vi jentene henger oss på og later som vi er like forvirra.

"Den siste døra. Jonathan og Scott sitt rom. Det må ha vært de som kødder." svarer Caleb og tar ut en ølboks fra kjøleskapet.

"Hæ? Vi er ikke de som har låst dørene." svarer Jonathan og ser på Caleb.

"Kom igjen'a. Deres dør er den eneste som er igjen. Dropp skuespillet." svarer Caleb og åpner boksen.

"Jeg blir med opp." sier Nicky og følger etter Zander opp. De forsvinner opp trappen for å prøve den siste døra. Det tar sin tid før de kommer ned igjen. Men når de endelig gjør det, er de ganske forvirra.

"Den er også låst."

"De har sikkert bare låst sin egen dør for å skjule at det var dem!" sier Clay og ser på dem.

"Det var jo ikke oss!" svarer Jonathan med samme tone.

"Okei, vent litt her nå. Nå må vi tenke litt lengre enn til nesetippen her." begynner Caleb og setter fra seg ølboksen.

"Jentene. De har sagt at de skal hevne seg hele dagen. Det sier seg selv." fortsetter han.

"Hvordan kunne vi ha låst hvis vi ikke engang visste at deres rom hadde nøkler?" spør jeg med en ganske troverdig tone.

"Sant. De trodde jo ikke at vi hadde nøkler ettersom de ikke hadde." svarer Adam og ser på Caleb.

"Så hvem er det som kødder med oss da?"

------------

Gutta er dummeeeee:)

Right now, har boka 29k lesere, 3k votes og 6k comments. Det er good.

PRETEND, THE LAST CHANCEWhere stories live. Discover now