PRETEND, THE LAST CHANCE

Stille

Jeg kjører bortover strekningen hjemover. Når jeg får øye på både huset mitt og Adam sitt kjører jeg bittelitt saktere bare så jeg skal se om han er hjemme eller ikke. Jeg får kjapt øye på bilen hans utenfor. Så han er nok hjemme. Jeg kjører bare inn hos meg selv og parkerer bilen der. Jeg låser bilen og går bort til døra mi. Jeg låser den opp og idet jeg åpner den kommer Thunder løpende ut med noe i munnen. Jeg ser på han mens han jogger litt nedover innkjørselen og stopper opp ved siden av bilen min.

"Hva er det du har der?" Spør jeg og lar nøkkelen stå i døra og går bort til han. Han ser på meg, så jeg får sett hva han holder mellom tennene.

"Hvorfor har du tatt med deg fjernkontrollen til TV'en ut?" Spør jeg oppgitt og går bort til han. Når jeg skal til å bøye meg ned løper han bare lenger vekk. Han stopper opp i porten og ser bort på postkassa til Adam, hvor også Adam står. Han lukket nettopp lokket på postkassa og stopper opp når han får øye på Thunder. Thunder går bort til han mens han ennå holder i fjernkontrollen. Adam bøyer seg ned og tar den ut av munnen på han og ser opp på meg. Jeg går bare helt bort uten å nøle og stopper opp ovenfor han. Han rekker meg fjernkontrollen uten å si noe.

"Hvor var liksom du i dag?" Spør jeg rett ut og ser på han mens jeg holder en fjernkontroll med litt hundesikkel på.

"Hvorfor spør du?" Spør han bare litt trøtt.

"Fordi Nicky kom bort og lurte på om jeg hadde sett deg. Fordi du ikke hadde svart dem på noen av meldingene deres eller noe." Svarer jeg. Jeg drar ermet på genseren utenpå hånden og tørker av sikkelet på fjernkontrollen mens jeg står her. Thunder sitter bare med stumpen inntil gjerdet og ser på oss mens sola treffer ansiktet hans.

"Også ba han meg sende han en melding dersom jeg så deg etter skolen, som forresten er nå..." Jeg plukker bare opp telefonen, men Adam napper den ut av hånda mi før jeg i det hele tatt får skrudd den på.

"Jeg hater folk som tar telefonen min." Sier jeg kjapt og ser stygt på han.

"Ja, jeg vet." Svarer han bare uten å bry seg.

"Hvorfor vil du ikke at de skal vite hvor du er hen?" Spør jeg bare og glemmer telefonen i noen sekunder.

"Fordi det jeg har gjort i dag ikke angår dem." Svarer han bare og legger armene i kryss mens han holder telefonen min i høyre hånd.

"Hva skulle du liksom gjort som ikke angår dem?" Spør jeg bare dumt. Plutselig begynner jeg å blande Cassandra inn i tankene. Kanskje han har vært med henne i hele dag, og ikke vil si det til noen.

"Det finnes ting som ikke angår dem, Kendall." Svarer han bare bestemt.

"Å jasså? Hva da?" Spør jeg og legger armene i kryss selv.

"Ting som angår deg." Han skal til å gå, men kommer på at han telefonen min. Han stopper opp og rekker meg den. Jeg ser litt på den før jeg bare går rundt han og stiller meg opp foran han på den andre sidene så jeg står i mellom han og huset hans.

"Okei, nå kan du bare glemme å gå før du har sagt hva du har gjort. For nå har du nettopp fortalt meg at det angikk meg." Han sukker litt irritert før han tar seg sammen og prøver å virke mildere.

"Javel..." Begynner han og klør seg lett i de små stubbene han har på haken.

"Du har ikke vært ute og kverken noen??" Spør jeg brått og begynner å tenke på det noen sa rundt bordet i kantina tidligere i dag. Han ser på meg uten noen spesiell reaksjon.

"Jeg kverket han ikke." Svarer han.

Oj da...

"Kan jeg bare gjette at du snakker om Luke nå?" Spør jeg smått oppgitt. Han nikker.

"Du nesten-kverket han?"

"Jeg ville bare ikke han skulle holde på sånn som han gjør." Sier han svakt og legger vekten over på den andre foten. Jeg blir stående og se på han litt.

"Så du nesten-kverket han?" Spør jeg igjen.

"Jeg sa bare at han skulle kutte ut med det han driver med, ikke noen stor greie." Svarer han.

"Ligger han på sykehuset nå eller?" Spør jeg og legger hodet på skrå.

"Vet ikke. Jeg gikk før han reiste seg." Svarer han bare og trekker litt på skuldrene.

Livvakt much?

"Men når du sier at du ikke likte det han driver med, mente du det han gjør mot meg da?" Jeg spør bare for å være sikker.

"Mest på grunn av den telefonen du fikk på skolen om at du skulle komme på parkeringen. Jeg syns det ble for drøyt." Jeg kan se at han er dønn ærlig nå. Jeg kjenner igjen ærligheten hans når den viser seg.

"Og du gjorde det bare fordi du ikke liker at han plager meg?" Plutselig kjenner jeg en varme i brystet, men jeg velger å skjule det i tilfelle det er en hake ved det.

"Jeg sa det jo, jeg bryr meg fortsatt om deg selv om vi ikke er sammen lenger." Han er alvorlig i stemmen. Jeg ser bare på han en stund.

"Skal du ha tilbake telefonen nå eller?" Spør han og rekker den mot meg. Jeg ser bare på han fortsatt.

"Takk." Sier jeg kort.

"Vær så snill Kendall. Ikke begynn med det der." Sier han bare og drar hånden over pannen.

"Hvorfor ikke?" Spør jeg og ser dumt på han.

"Fordi det ikke er noe du skal drive å takke for. Jeg slo bare ned en fyr fordi jeg hater at han snakker med deg."

Oj sann, der kom det en litt annen forklaring.

"Okei, så der var visst ikke bare det at han truet meg hvis jeg ikke gikk på parkeringen?" Han blir stille og skjønner nå at han sa setningen litt feil. Eller forsnakket seg. Som han ofte gjør.

"Okei, nå spør jeg bare rett ut her, fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal si det på en annen måte..." Sier jeg og tar telefonen min ut av hånda hans. Han blir stille, det virker som han vet hva jeg skal spørre om nå.

"Blir du rett og slett sjalu når Luke tar kontakt med meg?"

Nå er han i hvert fall stille.

----------

Faen ass, våknet tidlig nå, bare for å skrive to kapitler, så må jeg legge meg igjen for jeg holder på å dævve. Har liksom stått opp før 6 i to dager nå og kjenner jeg er over-dø nå.

Q: Hva svarer Adam nå?? Kom med laaaange (og ikke minst morsomme) svar! Jeg må ha noe å le av. For kommentarene deres er on fleek to humor innimellom.