PRETEND, THE LAST CHANCE

Alle jenter passer inn i FBI

18:45

"Okei, så du er på vei hjem fra jobb nå?" Spør Adam gjennom telefonen. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra nok en dag på Oldways.

"Ja, jeg er sånn cirka fem minutter unna, jeg kommer innom." Svarer jeg og svinger inn på neste strekning.

"Ja vel, ser deg etterpå." Svarer han og legger på. Jeg får radioen på igjen og kjører den siste veien før jeg er hjemme. Jeg parkerer bare bilen min utenfor mitt eget hus, går bort til døra og slipper ut Thunder. Han får gjort fra seg før jeg tar han med bort til Adam sitt hus.

Jeg ringer på døra og går inn selv. Thunder går først inn og går rett inn på kjøkkenet hvor Adam står og ser på telefonen. Han legger den fra seg og setter seg ned på huk foran Thunder og bruker begge hendene sine til å massere han godt bak ørene.

"Okei, så er det noen stor grunn til at du kommer innom eller vil du bare hoppe i senga?" Spør Adam og ser lurt opp på meg. Jeg går lenger inn i kjøkkenet med armene i kryss.

"Faktisk, så kom jeg for å snakke litt med deg om denne Vanessa Gale jenta." Svarer jeg og smiler.

"Kendall..." Sier han oppgitt.

"Nei nei, ikke si navnet mitt på en nedverdigende måte. Du, min gode mann, har en del å forklare." Jeg plukker opp telefonen og går inn på Facebook profilen hennes.

"Okei, vi begynner fra starten. Vanessa Gale sendte meg en venneforespørsel her om dagen, og det vet du." Begynner jeg. Jeg blar litt nedover feeden hennes mens jeg snakker.

"På den tiden var både du, og hele gjengen din felles venner av meg og henne." Fortsetter jeg. Jeg tar noen steg til nærmere. Adam reiser seg opp og lar Thunder bli sittende der og ser på han.

"Rett etter at jeg begynte å spørre om henne, ble du helt rar, før du så på Tarick, og deretter plukket dere begge opp telefonen." Adam ser ikke ut til å føle seg så komfortabel akkurat nå. Han holder et godt grep i kanten på kjøkkenbenken og krummer sammen leppene.

"Og nå, står det at ingen av dere er venner med henne på Facebook lenger. Noe som må bety, at dere har snakket sammen om å slette henne, ettersom jeg har sett noe som dere tydeligvis ikke ville at jeg skulle se."

"Hvorfor passer alle jenter inn i FBI?" Spør han oppgitt.

"Jeg vet, stalker-skillsene mine er på topp..." Svarer jeg og fortsetter.

"Men det er ikke alt, så desperat som jeg er, med tanke på hvor mange av ekskjærestene dine jeg har vært borti, fant jeg henne også på Instagram. Blant annet den over tusen innlegg lange private kontoen hennes." Jeg møter blikket hans, men han sier ingen ting.

"Og blant de over tusen innleggene, var det noen interessante bilder sammen med deg, og noen av de andre gutta." Han biter seg litt i leppa og føler seg bare ukomfortabel akkurat nå, det er lett å se.

"Det er jo interessant, med tanke på at du ikke kjenner henne." Han svarer ikke.

"Hør Adam. Jeg vil ikke begynne å krangle med deg igjen, og derfor tar jeg dette her opp. Jeg vil ikke at dette skal være enda en av eksene dine, som i en eller annen periode kommer til å ødelegge for oss." Jeg skrur av telefonen min og holder den i hånda.

"Kan du bare være ærlig med meg nå, før dette blir verre enn det burde?" Jeg legger hodet litt på skrå og gir han et unnskyldende blikk. Jeg liker ikke å se han i dette humøret, men jeg må bare vite hvem denne jenta er.

"Adam, er Vanessa Gale enda en av de tidligere kjærestene dine?" Spør jeg tydelig. Nå sier jeg ikke mer før jeg får svar. Og det tar en stund, for det virker ikke som han vil snakke om det. Han møter ikke blikket mitt. Han ser ned i gulvet og holder seg helt taus. Fingertuppene hans borrer seg inn i benkeplaten.

Men til slutt rister han sakte på hodet.

"Nei, Vanessa er ikke en jente jeg har vært sammen med." Sier han tydelig og møter blikket mitt. Jeg biter meg i leppa.

Er vi i den delen av forholdet hvor jeg skal tro på det?

Faen, jeg høres så fæl ut.

"Så hvem er hun?" Spør jeg og ser på han med et alvorlig blikk. Han begynner å nøle i stillhet. Jeg legger hodet litt på skrå og ser på han med et litt mildere blikk.

"Adam?" Sier jeg etter en lang stund med stillhet. Han møter ikke blikket mitt.

"Kjenner du henne godt eller?" Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når han ikke svarer, så jeg må bare fortsette å sende ut spørsmål til han svarer.

Han klør seg smått i bakhodet. Han ser nervøs ut. Som om det er noe ved henne som han absolutt ikke vil snakke om.

"Tror du vi kan ta det en annen gang?" Sier han for første gang etter en lang stillhet. Han ser på meg. Øynene hans ser nesten såret ut. Jeg ser spørrende på han.

"Wow... Den jenta må jo ha betydd mye for deg." Sier jeg og ser litt bekymret på han. Han rister på hodet og gnir seg i det ene øyet.

"Det er nettopp det, hun betydde ikke'no for meg. Aldri." Han drar begge hendene over håret så det blir liggende litt bakover når han har tatt ned hendene igjen. Jeg føler at jeg kunne spurt om så latterlig mye mer, men jeg ser at dette ikke er noe han har lyst til å snakke om.

"Bare, ikke gå rundt og tro at hun er en jente jeg har vært sammen med. Okei?" Spør han og ser ned i gulvet igjen. Han virker ganske seriøs.

"Jeg skal ikke det. Jeg tror deg." Svarer jeg lavt og har armene slapt i kryss. Han nikker.

"Bra." Det blir en liten stillhet mellom oss. Thunder har lagt seg ned på gulvet og venter bare på at vi skal gå hjem så han får mat.

"Vet du hva, jeg stikker hjem, Thunder trenger sikkert noe å spise. Men jeg ser deg senere." Sier jeg og går sakte men sikkert ut av kjøkkenet. Jeg kommer meg til gangen og kjipper på meg skoene. Thunder kommer etter og venter på at jeg skal åpne døra. Adam kommer og lener seg inntil dørkarmen og ser på meg.

"Men jeg lover deg, at vi skal snakke om henne senere." Sier han sikker. Jeg møter blikket hans.

"'Men akkurat nå, har du ingen ting å bekymre deg over." Jeg nikker.

-------------

Dæven, fikk skrevet det ferdig FØR skola begynner.