PRETEND, THE LAST CHANCE

Kommer tilbake om fire timer

"Men faen da, det er dere som liksom skal være de store og tøffe gutta! Pell dere ut og kverk den fyren!" sier jeg utålmodig og ser på Caleb og Jonathan.

"Oja sorry prinsessa, for at vi er litt skeptiske til å gå ut der og møte en fyr med en pistol når vi selv ikke har med våpen." svarer Caleb og ser dumt på meg. Jeg himler med øynene.

Plutselig hører vi en lyd fra skapet mitt og Caleb og Jonathan skvetter til som bare det.

"Hva faen var det?!" spør Caleb mens jeg ser på at de begge trekker bakover i forsvar.

"Det var Thunder, tøffen." svarer jeg og går bort og åpner døra så hunden kommer til syne. De senker begge skuldrene når Thunder står der og ser på dem.

"Okei, vi må komme oss ut." sier Jonathan og ser på Caleb.

"Vent! Det går an å klatre ned vinduet mitt." sier jeg brått og går bort til vinduet.

"Vi kan ikke klatre ned to etasjer Kendall." svarer Caleb og ser på meg.

"Hvorfor ikke? Adam klarer det jo." svarer jeg og åpner vinduet.

"Hvorfor skulle Adam klatret ut vinduet ditt?" spør han og ser rart på meg. Jeg svarer ikke. Kom plutselig på at det høres litt for klisjè ut.

"Så vi skal bare stikke fra huset?" spør Jonathan og ser på oss.

"Tror dere han bare drar da?"

"Vi skal bare komme oss ut så vi kan ta han fra et sted han ikke forventer det." svarer Caleb og ser på han.

"Okei, hvorfor kan vi ikke bare ringe politiet?" spør jeg oppgitt.

"Fordi fyren kommer til å være borte innen politiet er her. Så det er ingen vits." svarer Caleb meg. Jeg sukker før vi alle hører skritt utenfor rommet mitt.

"Kjapp dere!!" hvisker Caleb og maser meg frem mot vinduet. Så blir det helt stille fra stegene utenfor. Plutselig går et skudd tvers gjennom døra mi og alle skvetter som et helvete. Jeg skriker til og med.

Så går skrittene sakte men sikkert unna døra mi. De går nedover trappa og forlater overetasjen. Så smeller det i døra nede.

Han må ha gått.

"Fy faen jeg skvatt!" sier jeg og prøver å puste med normal puls.

"Heldigvis gikk det bra..." mumler Caleb før han ser på Jonathan.

"Ikke helt..." svarer han der han står bøyd. Jeg sperrer opp øynene og løper bort for å skru på lyset. Det går på og blender meg. Det er da jeg ser blodflekken nedover det ene buksebeinet til Jonathan. Men det er ikke der han blør.

"Hvor traff han deg??" spør jeg stressa og ser på han. Jonathan løfter hånda. Jeg stirrer på det lille hullet på kanten av hånda hans.

Jeg holdt nesten på å spørre om det går bra. Men så tenkte jeg litt lenger enn nesetippen.

"Kom, vi får deg til sykehuset." sier Caleb rolig og dytter Jonathan med seg.

"Hva skal liksom jeg gjøre??" spør jeg stressa.

"Ring Kim eller noe. Bli der, hvert fall til vi får fikset døra nede." svarer Caleb og ser på meg. Jeg nikker kort før jeg ringer Kim og avbryter søvnen hennes.

*

TORSDAG 07:30

Jeg ligger i senga på gjesterommet til Kim og familien. Ingen andre er hjemme enn meg og Kim. Jeg tror resten av familien er på en ukes fotballturnering eller noe. Ikke vet jeg. Men de er heldige som har det i skoletiden. Thunder ditchet meg og sov hos Kim resten av natten. Så jeg har ligget her alene resten av natta. Etter at jeg kom hit i natt.

"Våken?" jeg løfter på hodet og ser at Kim og Thunder står i døra. Thunder ganske våken, og Kim litt bustete på håret, kledd i en singlet og en shorts.

"Jada, har vært det lenge." svarer jeg og gnir meg i øynene.

"Går det bra?" spør hun med et bekymret blikk. Jeg nikker.

"Det er ikke første gang noen har gått rundt i huset mitt akkurat..." svarer jeg og setter meg opp.

"Men denne gangen var det våpen med i bildet. Og Jonathan ble faktisk skadd." svarer hun og kommer lenger inn i rommet. Hun setter seg på senga mi med beina i kryss. Thunder hopper opp selv og legger seg mellom oss.

Jeg blir sittende og stirre ned på hendene mine. Sier ikke så mye. Håret mitt henger passe bustene over litt av ansiktet.

"Savner du Adam?" spør Kim meg. Tonen hennes sier at hun allerede vet svaret. Jeg nikker svakt.

"Tror du dette hadde skjedd hvis han hadde vært her?"

Jeg rister på hodet.

"Han hadde fått det med seg før jeg i det hele tatt hadde våknet." svarer jeg lavt. Kim nikker.

"Har du funnet ut om det går an å besøke han eller?" spør hun meg. Jeg rister på hodet.

"Jeg tror ikke navnet til pappa har så mye å si der Adam er nå. For pappa kjenner ingen der. Så Adam kan selv bestemme om noen skal stå på besøkslista...." svarer jeg og sukker.

"Og da tror du ikke han vil ha navnet ditt på den lista?" spør hun forsiktig. Jeg rister på hodet.

"Det er som han sa... han ville ikke at jeg skulle komme, for han var redd for at jeg skulle bli redd han." svarer jeg og ser på Thunder.

"Nå har han vært der siden mandag. Og det er altfor lenge... Det er bare uvant at jeg ikke ser han gjennom vinduet om morgenen..." jeg sukker igjen.

"Har du dratt dit og sjekket om han vil ha besøk?" spør hun og ser på meg. Jeg møter blikket hennes.

"Jeg har ikke vært der, men Tarick hadde. Adam slapp ikke inn noen." svarer jeg.

"Når var Tarick der?" spør hun og ser spørrende på meg. Jeg trekker på skuldrene.

"Sikkert en dag etter han kom dit da." svarer jeg uvitende. Jeg biter meg svakt i leppa. Det blir stille i noen få minutter igjen.

"Ingen skole i dag?" spør Kim og skjønner egentlig at en fridag hadde vært greit for meg etter denne natta. Jeg rister på hodet.

"Jeg skal holde deg med selskap." sier hun med et halvt smil og stryker litt over Thunder mens hun ser på meg. Jeg nikker takknemlig.

"Noe du vil ha til frokost?" spør hun kvikk. Jeg ser på henne.

"Kim. Klokka er halv åtte på morgenen." svarer jeg henne.

"Oja stemmer. Du er ingen morgenfugl. Sorry. Jeg kommer tilbake om fire timer." smiler hun og reiser seg.

"Kom da Thunder. Vi går ned og ser på American Horror Story mens Kendall sover." Thunder hopper ned og følger henne ut døra. Den blir lukket bak dem og jeg sitter igjen med tusen tanker og en trøtt mine.

--------------

Føler at jeg forstuer alle fingrene mine nå. Sitter og skriver i et jævla sett. Sliten og trøtt som bare føkk:) but I'm a overlever or something!

105 kapitler nå! Dvs 505 kapitler totalt på PRETEND med mindre jeg er helt matte-døv.