PRETEND, THE LAST CHANCE

Hvite kalde depresjoner

15:58

Jeg legger telefonen inntil øret mens jeg prøver å åpne låsen på skapet med den ene hånden. Jeg klarte nemlig å låse den feil vei i sta.

"Hva er det du vil nå da?" hører jeg Adam si i telefonen min.

"Hei hei." svarer jeg blid i stemmen. Jeg smiler for meg selv.

"Hva er det du vil?"

"Er du fortsatt på skolen?" spør jeg bare og får endelig opp låsen.

"Kommer an på hva du skal spørre om etter jeg har svart." svarer han bare.

"Jeg trenger skyss." svarer jeg og åpner skapet. Det skulle jeg ikke gjort. Alle bøkene mine raser ned som en foss og lander på gulvet så det høres i hele gangen.

"Hva var det?" spør Adam fra telefonen.

"Jeg åpna skapet." sukker jeg og ser ned på haugen med bøker som ligger ved føttene mine.

"Sier seg selv..." svarer han bare.

"Men uansett da, skal du hjem eller på jobb?" spør han videre og hopper over temaet om fossen av bøkene mine.

"Jobb." svarer jeg kort og begynner å plukke opp bøkene.

"Greit, du skal sikkert ha skyss hjem også regner jeg med?"

"Nei da. Jeg kan bare ringe Jackson og-"

"Jeg henter deg." avbryter han meg med en gang.

"Neida du kan få fri. Vil jo ikke at du skal bruke opp alt av drivstoff på meg." smiler jeg og tar opp matteboka.

Oj vent, nei det var historieboka det... glem det.

"Ikke hvis jeg er der først."

"Du vet ikke når jeg slutter." svarer jeg bare og ler. Jeg bøyer meg ned etter matteboka igjen og legger den inn i skapet.

"Jeg drar seriøst og morder han fyren før han rekker å hente deg." svarer han bare. Jeg ler kort og ser ned på resten av bøkene som ligger på gulvet. Det ligger igjen engelsk, samfunnsfag og... matte... igjen.

Jeg ser spørrende mot skapet mitt. Det var ikke matteboka jeg tok opp i sta heller. Det var kjemi.

Jeg er virkelig helt på jordet.

"Jeg må legge på jeg." sier jeg bare til han.

"Hvorfor det?"

"Fordi jeg skal ringe Jackson og be han hente meg på jobb i kveld."

"Hah, tror ikke det nei." Adam legger fort på. Det neste jeg hører er den tonen etter folk legger på. Jeg tar bare telefonen fra øret og ler for meg selv. Jeg legger telefonen i lomma og tar bare opp resten av bøkene, uten å bry meg om hvilke bøker.

"Kom nå, potetsekken." plutselig tar noen tak rundt overarmen min og drar meg vekk fra skapet.

"Adam!" jeg forter meg å smelle igjen skapet og låse igjen før jeg ikke når det lenger.

"Du kunne bare venta på parkeringen." sier jeg og prøver å henge etter med stegene hans.

"Jeg kunne jo ikke vite om du sto her og snakket med Jackson." svarer han bare.

"Jeg sa jo at jeg måtte ringe han. Han dro fra skolen tidligere i dag." påpeker jeg og ser på han.

"Vel, da må jeg ta ut SIM-kortet ditt også." han slipper armen min. Jeg klarer ikke annet enn å trekke på smilet. Det er morsomt at han blir sånn så fort jeg nevner Jackson. Men på en annen side så får jeg det som jeg vil om jeg nevner han da.

Så fort vi kommer oss ut døra stopper jeg opp og ser oppgitt og skrekkslagent utover.

"Neeeei!!!" roper jeg surt. Adam drar meg bare ned de tre trappetrinnene og slipper meg.

"Slapp av Kendall, det er ikke verdens undergang." ler han bare.

"Men det snør for faen!!" sier jeg forbanna.

"Du dør ikke."

"Jo, jeg gjør seriøst det!" jeg labber bare bortover snøen i joggeskoene mine og kjenner at det ikke skal mye til før føttene blir kalde.

"Nå må jo jeg bruke hele helgen på å måke snø hjemme!"

"Som om du noen gang kommer til å gidde å måke snø." sier han bare.

Her har vi troen på hverandre. Solid forhold.

"Okei, nå må jo DU bruke hele helgen på å måke snø hjemme hos MEG da." retter jeg meg selv og ser stakkarslig mot han. Han gliser bare av meg.

"Og det er kaldt." sutrer jeg og sparker til en liten haug med snø, ikke større enn foten min.

Det var dumt, for nå har jeg snø i skoen.

"Assa, vi trenger ikke snø. Det holt i massevis med den snøen som kom på julaften." sier jeg og ser på han. Jeg syns politikken burde høre på meg nå.

Utrydd snøen, redd menneskeheten.

"Det kom jo ikke noe snø på julaften." påpeker Adam og ser på meg.

"Nettopp! Det var en perfekt mengde!"

Adam får frem bilnøklene sine og låser opp bilen. Jeg kjapper meg inn, sparker føttene mot hverandre for å få av snøen, og smeller igjen døra etter jeg har fått beina inn. Adam setter seg inn like etter og lukker døra etter seg. Han starter bilen og begynner å kjøre ut. Jeg trykker bare på full rumpevarme og pakker meg inn i mine egne armer.

"Det er ikke så kaldt da, herregud. Er du åtti år eller?" spør han og ser på meg mens vi kjører ut av parkeringen.

"Ikke klag på mine fryseferdigheter! De kan komme til god nytte en vakker dag." sier jeg bare og setter meg godt tilbake.

"Det må i så fall være en forferdelig vakker dag også." påpeker han.

"Hvorfor er du så varm hele tiden? Det er faen ikke rettferdig engang." sier jeg surt.

"Fordi jeg er så-"

"Nei, du er ikke hot. Skjerp deg." avbryter jeg han. Han gliser bare av meg.

"Ååååh, setet blir jo aldri varmt." sier jeg misfornøyd og ser ned i fanget mitt.

"Du må være tålmodig da vet du." svarer han bare.

"Oja, like tålmodig som det du er når vi er på Military Wood?"

In your face, sucker.

"Da må du vente i tre timer og et kvarter." sier han og ser på meg. Jeg ser bare surt på han.

"Jeg sitter ikke her og fryser i over tre timer." sier jeg like surt som blikket mitt er.

"Ååå men nå snør det jo bare enda mer!" sier jeg og ser surt ut vinduet.

Alt er bare surt i dag...

"Det var ikke meldt snø. Jeg vil ikke ha snø. Hvorfor må vi ha snø?"

"Skal jeg sette på noen julesanger for deg?" spør Adam og smiler. Han beveger hånden sin mot telefonen som ligger mellom oss. Jeg slår vekk hånden hans.

"Jeg trenger ikke julestemning nå."

"Du fikk den jo ikke til jul."

"Og det gjør ingenting. Kjør du nå."

Jeg blir så deppa av snø. Det er som hvite, kalde depresjoner.

Det er kaldt, folk blir bare forkjøla. Man blir bløt på beina. Og en ting til, jeg liker det ikke!

-------------

Jeeeeg er veldig som Kendall når det kommer til snø:) Hater det, skjønner ikke hva vi skal med det.

Funfact: Det er større risiko for å skade seg hvis man går på glattisen med hendene i lomma.