PRETEND, THE LAST CHANCE

Tvangsfôring

12:30

Det har ringt på døra i et hundre og helvete. Jeg slenger på meg den første buksa jeg ser, som er en lyseblå jeans med rufsete hull på knærne. Slenger på meg et par svarte ankelsokker og beholder genseren til Adam på. Jeg løper ned trappa med et bustete sovehår og kaster meg på døra. Jeg låser opp og åpner den kjapt og irritert over at jeg ikke fikk sovet i hvert fall en og en halv time til.

"Faen da, hva er det???" Spør jeg gretten når jeg har fått opp døra. Jeg blir ganske overrasket da jeg ser hvem som står på andre siden av døra. Denne gangen tenkte jeg ikke over at Luke kanskje kunne stått der. Men så må jeg også huske på at han er på sykehuset, halvveis dø.

"Hva faen??" Svarer personen som ble ganske overrasket over hvor sur jeg er når jeg åpner døra for folk.

"Å fy faen.... Hei." Sier jeg til Kim og puster lettet ut.

"Den grettenheten din kan du gi til noen andre." Sier hun og går rett forbi meg og inn. Hun har med seg en hvit pose med et eller annet oppi.

"Sorry, jeg måtte bare kjappe meg ut av senga." Svarer jeg og lukker døra etter henne.

"Ja, såpass skjønte jeg." Svarer hun og går inn på kjøkkenet. Jeg går etter henne. Hun setter fra seg posen på benken og tar opp det som er i den.

"Jeg regner med at du ikke har spist frokost." Sier hun og viser meg hva hun har med.

"Toast fra Mr. Toasty's." Sier ut og smiler.

"Jeg er ikke så sult-"

"Hysj på deg. Jeg har brukt hele førti kroner på hver av toastene. Du spiser. Det har jeg bestemt."

Yes boss.

Jeg rister bare oppgitt på hodet og smiler. Ingen vits å krangle på det. I dag blir det frokost for alle penga.

Kim's penger.

Hun går rett til kjøleskapet og finner frem en full colaflaske. Deretter tar hun frem to glass og to asjetter.

"Ta med maten." Sier hun og går inn på stua.

Again, Yes boss.

Jeg tar med all maten og følger etter henne. Vi slenger oss ned i sofaen begge to og setter fra oss det vi har i hendene på bordet.

"Hvordan er det angående Adam?" Spør hun mens hun skrur på TV'en.

For en flott måte å starte dagen på.

Selv om den startet litt rundt sju i morges.

"Det er bare så jævlig vanskelig..." Svarer jeg sliten i stemmen og tar opp en av toastene.

"Henter du ketchup?" Spør hun og ser på meg.

Takk for at du brydde deg så mye da.

Jeg reiser meg bare og forsvinner inn på kjøkkenet for å hente ketchupen. Jeg kommer tilbake og setter den foran henne.

"Men tilbake til det da... Hvordan vanskelig?" Spør hun og setter seg lenger inn på sofaen. Hun legger fra seg fjernkontrollen da den lander på en kanal som viser The Big Bang Theory.

"Jeg har spurt han flere ganger om han bare kan godkjenne at vi betaler han ut... Men han sier bare at han skal tenke på det..." Svarer jeg henne.

"Så han vil fortsatt ikke?"

"Han er så redd for at han skal gå helt klikk igjen. Men jeg vet ikke om det er hele grunnen. Jeg klarer ikke å tenke meg noen annen grunn, for jeg har ikke vært borti noen lignende før." Svarer jeg. Jeg kjenner at øynene begynner å bli blanke. Men ikke gråteverdige ennå.

"Du har ikke tenk på at han kanskje er redd for å skade deg eller noe, hvis han klikker da?" Spør hun. Jeg møter blikket hennes.

"Tror du det?" Spør jeg henne. Med en gang hun sa det, var det som om en lyspære lyste opp i hodet på meg.

"Jeg vet ikke. Kanskje. Sa du ikke at han hadde drevet å slått knokene i veggen og klort seg opp i håndflatene da?"

Der kom vi tilbake til det ja...

"Jo... Men jeg vet jo ikke om det er en grunn til at han ikke vil ut."

"Det tror jeg." Sier hun sikkert og heller i cola til oss begge.

Cola til frokost er helt greit.

"Men han sa jo ikke det."

"Selvfølgelig sa han ikke det. Han visste vel at du bare ville si at det kom til å gå bra og at han aldri ville gjort det eller noe. Han tenker noen trekk i forveien han vet du." Sier hun og ser på meg mens hun skrur på korken på brusflasken.

"Men jeg vil jo ikke at han skal gå rundt og tenke på at han kanskje kan skade meg eller noe hvis han blir sint." Hun trekker på skuldrene.

"Kanskje han har et sinneproblem du ikke vet om?" Kommer hun med og plukker opp den ene toasten.

"Jeg vet at han har hatt det før, og det er sikkert ikke helt borte. Men jeg kan da ikke tenke meg at han bare denger løs på folk han bryr seg om heller?" Hun trekker på skuldrene igjen.

"Jeg vet ikke. Har aldri hatt sinneproblemer." Svarer hun.

"Men hva vet vel jeg. Jeg kommer bare med mulige teorier. Du må ikke høre på meg. Jeg skal ikke ha skylden i tilfelle det jeg sier er feil." Sier hun og smiler kort.

I samme øyeblikk kommer Thunder trøtt nedover trappa og inn på stua. Han stopper ganske brått opp når han får øye på Kim, han har ikke sett henne på en stund. Han står der i noen sekunder før han småjogger bort til sofaen og hopper opp. Han legger seg med hodet i fanget hennes og lukker øynene. Kim smiler til meg som om hun skulle sagt haha, han liker meg bedre enn deg. Akkurat der minner hun meg om både Adam og Caleb. De er også sånn Thunder elsker meg bedre enn deg hele tiden. Men jeg skal la være å slå henne hardt i skulderen, fordi hun kom med mat til meg.

Selv om jeg ikke var sulten.

Tvangsfôring...

-----------

Dere får en fin og kjedelig del nå, fordi de mer spennende kapitlene skal komme til helga. Kapittelrush starter på fredag. (I morgen) men regner med det kommer flest kapitler Lørdag og Søndag. Kommer bare til å sitte inne og skrive hele helga, Because det har kommet 130 meter med snø og jeg hater kulde🙂

Og btw, wow, la ikke merke til at Bitch Diary har nådd over 100k ¿?¿?