PRETEND, THE LAST CHANCE

Hunden forlot deg

TIRSDAG 03:10

Et pling fra telefonen. 

Jeg åpner øynene og ser på telefonen som nettopp blinket. Thunder løfter på hodet og ser på at jeg plukker opp telefonen. 

Jeg tror jeg vet nøyaktig hva som kom inn på telefonen min nå, men jeg sjekker uansett. 

Trøtt gnir jeg meg i øynene og skygger for lyset fra telefonen. Jeg skrur ned lysstyrken og ser på meldingen fra det ukjente nummeret. Vi har selvfølgelig ikke funnet ut hvem det er ennå, siden informasjonen til denne personen ikke er tilgjengelig for noen. 

UKJENT NUMMER: *Skal si den svingen kjæresten din gjorde i går kveld var hard. Skulle nesten trodd han var i dårlig humør om dagen.*

Den fyren som brøt seg inn her var der og så at Adam bråstoppet i kanten av veien. Det var da jeg viste han meldingene og alt det der. Han må ha vært like i nærheten. 

Jeg setter meg opp i senga og ser kjapt på Thunder. Han har lagt ned hodet igjen og sovnet. Jeg ser ned på telefonen igjen. Jeg skjønner ikke at jeg våknet så fort. Jeg har vel bare blitt vant til at noe fælt skjer hver gang telefonen min får inn meldinger eller anrop midt på natta. Det kommer inn en melding til. Jeg blir sittende uten å røre skjermen. Jeg leser den neste meldingen hviskende til meg selv.

UKJENT NUMMER: *Tror du virkelig kjæresten din og den patetiske broren din kommer til å finne ut hvem jeg er? En av dem virker i hvert fall ganske ustabil nå for tiden.* 

Jeg biter meg hardt i leppa. Jeg vet ikke hvor mye den fyren her har fått med seg. Eller... fyr og fyr. For alt jeg vet kan det være en jente. Men etter å ha sett kroppsbygningen på denne personen den første gangen han var her, tror jeg det var en gutt.

Eller en jente med veldig mye klær på seg.

Jeg gnir meg i det ene øyet og prøver å holde de skjelvende hendene i ro. Jeg puster godt inn og ut. Prøver å holde den roen jeg hadde før telefonen ga fra seg lyd. Jeg ser bort på Thunder igjen. Han snur litt på seg og grynter smått. Så puster han langsomt ut. Ingen bekymringer. Han kan ta livet med ro, trenger ikke tenke på noen ting. For han er alt bare soving, spising og mer soving.

Pluss det å gå med nesa i grøfta hver gang vi er på tur. 

"Faen..." hvisker jeg sliten til meg selv og drar hånden over hodet. Jeg drar vekk til hår fra ansiktet. 

"Hvorfor må det alltid være meg?..." hvisker jeg til meg selv igjen mens jeg har lukket øynene. Plutselig våkner Thunder. Han reiser seg og går ut av senga. Jeg ser på han hele tiden. Han går bort til døra og åpner den, som han har lært seg selv. Døra blir stående igjen åpen fordi han ikke klarer å lukke dører.

Eller så bare gidder han ikke.

Nå er jeg nødt til å lukke den døra også. Så jeg må opp av senga. Jeg blir sittende litt til og bare se på meldingene. Jeg har sluttet å svare han. Gjør jeg det, er jeg redd jeg bare gjør ting verre. Jeg drar dyna litt høyere opp over brystene mine og blir sittende og se på skjermen. Jeg klør meg litt på skulderen og begynner å bla oppover alle meldingene. Jeg ser gjennom alt som har blitt skrevet her. Alt han har skrevet, og alt jeg har svart. Jeg har ikke svart mange ganger. Bare noen få. Så sluttet jeg da det bare begynte å bli forferdelig skummelt. 

Jeg skvetter til da det plutselig kommer inn en melding til. Jeg sitter her med hjertet hamrende i brystet. 

UKJENT NUMMER: *Virker som hunden forlot deg. Er kjæresten den neste?*

Nå kjenner jeg på en helt jævlig redsel. Den personen som sender meg meldinger, ser på meg akkurat nå. Jeg løfter på blikket og ser ut av alle vinduene som er på rommet mitt. Pulsen øker, hjerterytmen øker. Jeg svelger høyt. Jeg ser rundt meg. Det er ingen på rommet mitt, andre enn meg. Jeg kjapper meg ut av senga og bort til klesskapet. Selv om jeg bare hadde på meg truse. Jeg grabber til meg en hettegenser og drar den på meg. En vanlig grønn en som er litt for stor for meg. Jeg går ut av skapet igjen og lar håret henge bak på ryggen. Jeg står i åpningen til skapet og ser innover i rommet mitt. Så kommer jeg på at jeg aldri skrudde på lyset i skapet. Jeg snur meg fort rundt og skrur det på. 

Heldigvis var det ingen som gjemte seg i skapet her. Så tenker jeg på, jeg har låst dørene. Men etter hva som skjedde sist, han brøt seg inn. Jeg sperrer opp øynene og løper ned til første etasje. 

Hvis døra er brutt opp nå også, da må jeg være jævlig rask til å finne Thunder og komme meg ut. 

Jeg stopper opp fora ytterdøra. Den er som den skal. Like ny og hel som den var da Caleb fikk den satt inn. 

Terrassedøra...

Jeg snur på hælen og løper bort til den andre døra. Den er like hel. Jeg skrur på lommelykten på telefonen for å se hengslene ordentlig. Den er hel. Jeg løper tilbake til hovedinngangen og ser etter en ekstra gang med lommelykten på telefonen denne gangen. Bare for å være sikker. Jeg skvetter av en lyd fra stua. Kjapt lyser jeg innover der. Det er bare Thunder som ligger på sofaen og grynter. Jeg puster kjapt. Det føles som om jeg svetter kaldt. Jeg drar håret vekk fra ansiktet og prøver å holde meg rolig. Men det er så vanskelig når jeg er alene her. Jeg snur meg flere ganger for å sørge for at ingen sniker seg frem bak meg. 

Men nå må jeg tenke smart her. Det er ingen spor til at noen har brutt seg inn. Jeg må ikke bli helt paranoid heller. Det kan godt hende at den personen var utenfor vinduet mitt, men ikke inne. Ingen kan gå gjennom vegger heller. Plutselig vibrerer telefonen i hånda på meg. Jeg skvetter til og slipper et lite skrik før jeg mister telefonen i gulvet. Jeg trekker en meter unna og blir stående og se på telefonen en liten stund. Den ligger med skjermen ned og lommelykten opp mot taket. Jeg kan se min egen skygge røre seg bak meg. Den gjør bare alt mer skummelt. Jeg plukker opp telefonen. Den knuste ikke. Jeg beholder lommelykta på mens jeg sjekker. Det er nok en melding fra den samme personen. Men jeg har en følelse av at dette er den siste i dag.

UKJENT NUMMER: *Var det så lurt av deg å la vinduet på badet stå åpent?*

-------------

Husk å følge med nede her! Kommer snart en nyhet som jeg gleder meg til å se reaksjonene deres på!