PRETEND, THE LAST CHANCE

Kompliserte greier

19:40

"Men i helvete da..."

"Jeg sa du ikke kom til å få det til." ler jeg. Jeg ligger på ryggen i senga hans med hodet hengende bakover over kanten. Jeg har fått på meg Adam sin (min) genser og venter bare på at Adam skal gi opp. Han sitter på gulvet og strever med å få til noe med håret mitt. Han så at jeg begynte å flette det rufsete i sta, så han sa at han kunne få det til mye bedre.

"Jammen, skal den over den der? Eller skulle den under?" spør han og stirrer på håret mitt. Jeg vet ikke helt hvor langt han har kommet, men med tanke på lengden på håret mitt, er det nok lenge til han er ferdig hvis han ikke gir opp.

"Hvor mange seksjoner har du?" spør jeg og smiler opp i taket.

"Seksjoner? Det er jo hår." svarer han forvirret mens han prøver å legge en seksjon over den andre.

"Hvor mange deler har du delt opp håret i da?" spør jeg på en litt enklere måte.

"Skal det ikke være tre da?" spør han og fortsetter. Jeg tror han har funnet en teknikk. Han fortsetter i alle fall på samme måte. Ikke vet jeg om det er riktig teknikk. Men han får bare fullføre, så kan jeg kritisere det etterpå.

"Bare tenk at den du skal flette over skal legges mellom de to andre." prøver jeg. Jeg hadde ikke helt forstått forklaringen min selv. Men vi later som han skjønner det.

"Hæh??" spør han oppgitt. Han holder hendene rolig og stirrer på håret mitt.

Kompliserte greier ass.

"Okei, bare se på den her da. Den er riktig, ikke sant?" jeg bøyer hodet enda lenger bakover. Han løfter på håret mitt så jeg skal klare å se det. Jeg stusser litt på den litt forvridde fletta, og selv om jeg ser den opp-ned, ser jeg at det ikke stemmer.

"Men du har jo ikke flette den der. Den er jo dobbelt så lang som de to andre. Setter du i strikk nå, detter det bare ut." sier jeg og peker på den lengste seksjonen.

"Men faen da. Dette krever faen meg hjerne ass." klager han og tar opp igjen fletta. Jeg legger på et stort smil og stirrer opp i taket igjen.

"Vent, så det betyr at-"

"Nei Kendall, det betyr ikke at du har hjerne, du er bare et rart unntak." avbryter han meg. Jeg lager et fornærmet blikk men klarer ikke holde unna gliset.

"Takk'a." svarer jeg og lar han begynne på nytt. Han fortsetter. Jeg kan ikke akkurat si at han gjør rett nå, for jeg ser det ikke. Men vi får bare vente og se.

"Du vet, nå må jeg få flette håret ditt etterpå." ler jeg med et stort smil.

"Det går da ikke." påpeker han og tar seg litt i håret.

"Selvfølgelig går det! Du har jo ikke klippet deg på førti år snart. Du har jo langt hår på toppen av hodet, og det har vokst ut på sidene, så jo, det går ganske fint det skal du se." smiler jeg. Jeg bøyer hodet bakover så jeg får sett det forferdelig konsentrerte blikket hans.

"Ligg stille da!" sier han stengt og holder fast håret mitt.

"Sorry da!" ler jeg.

Etter en god stund med å ta ut og prøve om igjen flere ganger, sier han seg ferdig og tar strikken av håndleddet mitt.

"Men faen da." sier han til seg selv mens han setter den i.

"Okei, hårstrikker vet jeg at du kan å sette i. Du og Nicky har ofte en liten manbun hver i gymtimene." påpeker jeg og smiler opp i taket.

"Joa, men Nicky kan dette her bedre enn meg." svarer han og får det konsentrerte blikket på plass igjen.

"Hvorfor kan han det bedre enn deg? Fletter han søstrene sine ofte eller?" spør jeg når han er ferdig med å sette i strikken.

"Nei, håret til Tarick." svarer han. Jeg setter meg opp, snur meg og ser på han.

"Gir mening..." svarer jeg bare. Jeg løfter på fletta og ser på den. Studerer alle seksjonene og hvordan han har gjort det.

"Okei det er riktig. Det er bare denne her du glemte å flette en gang." sier jeg og peker på midten av fletta.

"Kødder du nå??" bryter han ut.

"Fy faen ass." han reiser seg opp og skal til å ta ut strikken igjen.

"Du skal ikke flette om igjen nå!" roper jeg og dytter han unna. Jeg faller bakover i senga og bruker beina og armene som forsvar.

"Jeg skal ikke det! Jeg skal bare ta den ut!" svarer han og kaster seg over meg som en bryter. Jeg prøver å holde et stramt grep rundt strikken som sitter på tuppen av fletta.

"Slutt!!" roper jeg og ler samtidig. Han får til slutt nappet til seg strikken og jeg ligger igjen og tapte som vanlig. Han tar strikken på sitt eget håndledd og setter seg fornøyd tilbake i senga.

"Okei, min tur." smiler jeg.

"Du kommer til å rive av meg håret." svarer han bare og holder hendene over hodet.

"Adam. Sitt." kommanderer jeg strengt. Han ser dumt på meg. Jeg prøver bare å flytte han til midten av senga selv.

"Kom igjen nå." Han prøver bare å irritere med å sette seg ned på gulvet inntil senga.

"Jammen nå er du for lav." sier jeg og dulter han i hodet. Da tar det ikke lang tid før han griper taket rundt anklene mine, drar de mot seg og reiser seg opp. Det hele ender med at jeg plutselig sitter oppå skuldrene på han. Jeg begynner bare å le. Vi begge ser bort på Thunder som står i døra og ser rart på oss.

"Sett meg ned, jeg kommer til å falle bakover." sier jeg og holder meg godt fast i hodet hans. Jeg har armen rundt pannen på han og lener meg fremover så jeg blir bøyd i ryggen for å ikke miste balansen.

"Det hadde jo vært synd da." sier han og går bort til fotenden på senga.

"Vent litt, du skal ikke-" mer rekker jeg ikke si før han faller bakover i senga med meg på skuldrene. Da vi begge treffer senga ligger han halvveis oppå meg. Og jeg? Jeg har en perfekt stilling for å flette det søte lille håret hans.

Nå har han ikke noe valg.

-----------

Brukte faktisk lunsjpausen på dette kapittelet. Fått litt skrivemood igjen. Endelig. Nå er det forresten igjen 12 kapitler eller noe. Hvert fall i følge mine supermatematiske ferdigheter og mye gjetting.

Q: Nevn en ting du liker best ved Kendam.