PRETEND, THE LAST CHANCE

For sent

Etter en hel evighet står vi her fortsatt og diskuterer. Jeg vil fortsatt inn på Military Wood, mens Adam absolutt ikke vil dit.

"Jeg drar fra deg hvis du går inn dit." 

"Greit, jeg tar bussen." svarer jeg bestemt.

"Jeg har nøklene dine." påpeker han.

"Hva så?" 

"Husnøkkelen er på den." han får det vinnende blikket sitt. Så jeg må sørge for å kvitte meg med det. 

"Hva skal til for at du lar meg gå inn dit i fem minutter?" spør jeg og ser oppgitt på han med hodet på skrå. 

"At du ikke går inn dit." svarer han og skal til å gå.

"Du går feil vei!" sier jeg og stopper han. Jeg tar bare tak i armen hans og stopper han lett. 

"Nope. Sist jeg sjekket, var dette riktig vei til parkeringen." svarer han.

"Okei greit. Bare gå." sier jeg og snur på hælen. Jeg setter nesetippen mot butikken.

"Det der er i hvert fall feil vei." sier han og stopper meg også.

"Slutt daaa. Jeg vil inn dit."

"Du har nok av sånne typer klær."

"Det har jeg vel ikke." protesterer jeg.

"Kendall. Du har to skap INNI skapet ditt, med bare sånne klær." svarer han og ser dumt på meg. 

"Men det er ikke nok." 

Denne gangen snur jeg meg kjapt og kommer meg inn på butikken. Adam følger oppgitt etter. Jeg går mellom stativene og drømmer meg bort. Jeg ser alt av fine jakker til stilige bukser.

"Okei, nå har du sett. Kom da." sier Adam og stiller seg i veien for meg.

"Jeg sa fem minutter, ikke sekunder." han sukker oppgitt.

"Flytt deg nå." sier jeg og smyger meg mellom han og en hylle med klær. 

*

Etter en stund har jeg funnet både det ene og det andre. Noen få bukser, to gensere, truser og alt annet. Jeg får betalt det og går bort til Adam der han står passe irritert ved hylla med hettegensere. 

"Ser du, ikke så lenge." smiler jeg fornøyd med de to posene jeg har med klær.

"Nå skal jeg bare gå en kjapp runde til, så kan vi gå." han smiler oppgitt til meg. 

"En runde til?" spør han. Jeg nikker.

"Hvor mange minutter skulle vi være her igjen?" spør han og ser på klokka han har på håndleddet.

"Fem." smiler jeg.

"Kendall, vi gikk inn hit klokka fem over to." sier han til meg. Jeg nikker.

"Okei. Hvor mye er klokka nå?" spør jeg han og ser på han. Han ser passe surt på meg.

"Den er halv fire." 

Oj da... hehe. Det var kanskje liiitt mer enn fem minutter da. Men hva så. Det skader ingen. Bortsett fra Adam sin tålmodighet.

"Så den ekstra runden du skulle ta her, den kan du bare glemme." sier han og tar tak i hånda mi igjen. Nå drar han meg bare med ut av butikken. Jeg tenker at hvis jeg stritter imot denne gangen, kommer han til å hive meg over skulderen sin, og det er kleint på et kjøpesenter. Så jeg bare blir med ut. Jeg må bare lære meg å være fornøyd med det jeg har kjøpt til nå. Så får jeg heller stikke hit alene en annen gang.

Eller så må jeg finne noen som liker å gå gjennom sånne butikker i fem timer sammen med meg. 

Er det noen sånne der ute? 

Sikkert ikke.

"Du skylder meg en og en halv time med ting JEG vil drive med nå ass." sier Adam når vi går gjennom utgangsdøra på senteret.

"Vi ser ikke på fotballkamper på TV." sier jeg bestemt og setter kursen mot bilen til Adam. 

"Det er ikke noe du får bestemt." svarer han og låser opp bilen.

"Absolutt alt annet enn kamper på TV." sier jeg bestemt.

"Det er absolutt ingenting du kan gjøre med det." smiler han og setter seg inn. Jeg plasserer posene i baksetet og setter meg inn.

"Vi kan jo gjøre så mye annet enn å se på noen teite kamper på TV." svarer jeg og drar på meg beltet.

"Det bestemmer ikke du." 

Faen så sta han skulle være i dag!

"Jo. Jeg kan bestemme litt." svarer jeg og ser på han.

"Nei." 

Der var det jævla nei'et igjen.

*

"Sånn, nå lesser du av posene hjemme hos deg, også drar du med deg pelsdotten og deg selv bort til meg." sier han bestemt. Han stoppet bare bilen utenfor porten min så han slipper å kjøre inn og ut fra innkjørselen min.

"Jeg trenger nøklene mine." svarer jeg og ser på han. Han tar dem ut av lomma og slipper dem i den åpne hånda mi. 

"Og hvorfor skal jeg bort til deg da liksom?" spør jeg og ser på han.

"Fordi, da har ikke du noe du skulle sagt uansett." smiler han fornøyd.

"Å?" spør jeg og ser på han.

"Jeg vet ikke om du husker det, men en gang var det en håpløs liten frøken som var veldig bestemt på en ting. Når folk var under hennes tak, da var det HUN som bestemte. Du kommer bort til meg - under mitt tak, etterpå." 

Så du skal dra den ja. Tulling...

"Greit, bare vær sånn." svarer jeg og går ut av bilen. Jeg drar med meg posene fra baksetet og tar de med hjem. Adam kjører videre og opp innkjørselen sin. Han parkerer bare foran huset sitt og går inn. Jeg går inn hjemme hos meg selv, slenger fra meg posene og roper på Thunder. Han hopper ned fra senga og kommer joggende mot meg.

"Halla. Døh, vi må bort til Adam for å drive med et eller annet dritkjedelig." jeg går opp på rommet mitt kjapt og bytter fra den genseren jeg har på meg og tar på meg genseren til Adam i stedet. Buksa med hull på knærne får bare være på. Så går jeg bort til han med Thunder i hælen. 

Jeg går rett inn døra. Adam er inne på kjøkkenet med en ølboks i hånda. Han har ikke åpnet den ennå. 

"Du turte å komme ser jeg." sier han og går rett forbi meg og til stua.

"Jeg driver å vurderer om jeg skal stikke av." svarer jeg og følger etter. Thunder hopper opp i den ene stolen og krøller seg sammen der. Der blir han liggende resten av besøket. 

"Kom'a." sier Adam smilende og klapper på plassen ved siden av seg i sofaen. Jeg er usikker på om jeg burde.

"Det smilet ditt sier meg at jeg egentlig burde gå hjem igjen før du finner på noe." sier jeg og ser usikkert på han.

"Å bare slapp av. Det er for sent uansett." smiler han.

"Hvorfor er det for sent?" spør jeg og ser usikkert på han.

"Fordi jeg allerede har funnet på noe." 

-----------

Folk maser om mer, så da får de mer. Men liiitt unødvendig å skrive "Mer" sekstito-tusen-og-førti ganger i et kommentarfelt da people. Holder at en person skriver det en gang. Blir bare irriterende spam. Skal dere først spamme, kjør heller over alle avsnittene;))