PRETEND, THE LAST CHANCE

Finne på noe bedre

"Thunder! Kom tilbake med telefonen!" Adam går etter den lekne firbeinten. Jeg står bare i åpningen fra kjøkkenet og ler av dem begge. Thunder piler forbi meg og bort til gangen, kaster seg opp på to bein og åpner ytterdøra.

Endelig kom det til noe godt også.

"Nei faen ikke ut da!" Adam går etter og ser stygt på meg når han passerer meg.

"Neida, ikke hjelp meg." sier han surt.

"Jeg skulle ikke det heller." ler jeg bare. Når begge gutta er ute går jeg bort til den åpne ytterdøra og blir stående der og se på at Adam går etter Thunder og prøver å få tilbake telefonen sin.

"Kan du bare stoppe? Jeg orker ikke løpe etter deg." sier Adam oppgitt. Han stopper opp og drar hendene oppgitt over ansiktet. Thunder stopper opp, legger overkroppen langs med bakken og har stumpen stående i været.

"Du vet, hvis du går mot han nå, stikker han." sier jeg til Adam. Han ser stygt på meg igjen.

"Sier du det?" spør han sarkastisk.

Eh ja, jeg sier det.

"Jævla hårball..." mumler han og venter til Thunder skal komme tilbake med telefonen.

"Man merker at den hunden der har lært opp seg selv ass!" Adam ser på meg. Jeg kan ikke annet enn å le.

"Han hører da etter han! Det kommer bare an på hvem som snakker til han." svarer jeg sikker.

"Hah som om den hunden hører på noen som helst." svarer han og ser tilbake på Thunder. Nå sitter han plutselig ikke der lenger.

"Faen, hvor ble det av han nå da?" Adam snur seg rundt et par ganger og får ikke øye på Thunder. Jeg ler bare. Adam stopper opp og bare ser på meg. Slenger oppgitt ut med armene med et irritert blikk.

Plutselig begynner jeg å le enda mer når Thunder plutselig står rett bak han uten at han vet det. Han står helt stille med logrende hale bak han uten å lage en eneste lyd.

"Så du hvor han gikk?" spør Adam irritert. Jeg nikker.

"Hvor da?" spør han utålmodig. Thunder går rett under beina på Adam så han kjenner det og legger fra seg telefonen på bakken foran Adam.

"Fyfaen ass..." sier han surt. Han står oppgitt og har armene slapt nedover sidene mens han ser ned på Thunder.

"Du er irriterende." sier han bare og bøyer seg ned og strekker seg etter mobilen. Da snabber Thunder den igjen før Adam rekker å ta den.

"Men faen da!!" Thunder stikker av med den. Kjempeglad for å endelig få leke litt.

"Kan du få den der til å sitte stille??" Adam ser på meg.

"Men du sa jo at han ikke hører på noen." svarer jeg. Jeg for min del står bare og koser meg over at Adam blir så sur nå.

"Hva skal jeg liksom gjøre da?" spør han og slenger ut armene. Jeg trekker bare på skuldrene og smiler stort.

"Kan du ikke bare be han gi den tilbake?"

"Da må du innrømme at han hører mer på meg enn på deg." sier jeg bestemt. Han ser dumt på meg.

"Og at han er mer glad i meg enn deg." fortsetter jeg.

"Faen så kravstor du var da." sier han surt og kommer bort til meg mens Thunder løper i ring på plenen med Adam's seks tusen kroners telefon mellom tennene.

"Han kommer ikke til å høre på deg etter jeg har sagt det uansett." sier han og setter seg ned på øverste trappetrinn med armene i kryss. Han lener også albuene på knærne og ser på Thunder.

"Å joda. Det gjør han nok." smiler jeg. Jeg står og lener meg til stolpen på hjørnet av trappa.

"Særlig."

Du har så troen på meg...

"Bare innrøm at han elsker meg mer enn deg så skal jeg få tilbake telefonen din." sier jeg og ser ned på bakhodet til Adam.

"Greeeeit, han er mer glad i deg enn meg..." sier han surt.

"Elsker..." retter jeg på han.

"Du får ta det du får." svarer han like surt. Jeg himler bare med øynene og ser bort på Thunder før jeg lager en plystrelyd.

"Thunder! Kom hit'a bolla." sier jeg med lys stemme. Han setter kursen hitover med en gang. Legger fra seg telefonen på nederste trappetrinn og setter seg ned ved siden av meg.

"Der fikk du den." sier jeg til Adam og ler. Han slår meg bare fornærmet i leggen og tar opp telefonen sin.

"Slår du en gang til så tar Thunder telefonen igjen." sier jeg når Adam har reist seg og snudd seg mot meg.

"Prøv deg." sier han bare med krummende øyne. Jeg holder bare hendene opp som at jeg overgir meg med en gang.

"Gå og legg deg Kendall." sier han bare.

"Jeg skulle jo det. Men du holder meg våken!" svarer jeg bare. Det er så lett å skylde på Adam innimellom.

Altfor lett.

"Jeg skal jo på skolen i morgen, trodde du jeg liksom skulle legge meg i kveld?" spør jeg og ser dumt på han.

"Vent, skal du på skolen i morgen?" spør han og ser på meg. Tydeligvis var han ikke klar over det. Jeg nikker.

"Jeg har allerede tilbrakt to netter på sykehuset. Jeg orker ikke sitte hjemme og ikke gjøre en dritt heller." svarer jeg bare.

"Kan du ikke bare bli hjemme en dag til?" spør han og legger hodet litt på skrå.

"Orker ikke." svarer jeg og lener hodet mot stolpen jeg lener meg mot fra før.

"Og hvordan skal du komme deg til skolen?" spør han og letter på brynene.

"Jeg kjører bare d-"

Å vent, faen...

"Eeeh, kan du kjøre meg?" spør jeg og ser på han.

"Tenk om jeg ikke gidder å dra i morgen da." svarer han.

"Jammen da tar jeg buss." svarer jeg bare.

"Ja, da får du faen meg ta buss..." svarer han bare.

"Også tenk om jeg blir overkjørt av bussen når den skal stoppe for meg, fordi bremsene ikke funker'a. Og tenk, hvis du bare hadde kjørt meg, hadde jeg sluppet å blitt overkjørt av en buss med ødelagte bremser."

"Elendig forsøk på å få skyss med meg ass. Du får komme på noe bedre." svarer han og snur seg og går.

"Kan du ikke bare kjøre meg daaa?" spør jeg stakkarslig.

"Jeg har ingen gymtimer å lede i morgen. Og jeg skal heller ikke på jobb. Jeg står ikke opp tidlig bare fordi du vil på skolen." han ser på meg. Jeg ser dumt på han.

"Men tenk om jeg faktisk blir overkjørt av bussen da!"

"Du må finne på noe bedre Kendall."

--------------

Q: Du må overleve i et hus med èn av de tre under her👇🏼 og ingen av dere kan forlate huset på en uke. Hvem velger du å bo med?

A: Kendall, når hun er i bad mood.

B: Adam, når han er sur og gretten.

C: Thunder, når han er overleken og stjeler alt du eier.

OG HVORFOR?