Jeg går fra mattetimen og på vei mot kantina. Emely går ved siden av meg og stirrer ned i telefonen mens hun går. Jeg venter bare på at hun skal gå på noen.
"Hva er det du er så oppslukt av egentlig?" spør jeg henne og smiler mens jeg går.
"De har opprettet en hemmelig gruppe på Facebook angående en fest." svarer hun mens hun går.
"De? Hvem er de?" spør jeg henne.
"Du vet... de." svarer hun.
"Kjenner vi de?"
"Næh, tror ikke det. Men alle skal tydeligvis dit." svarer hun.
"Og når er den festen?"
"Lørdag. Jeg kan invitere deg til gruppa." svarer hun. Hun inviterer meg og resten av jentene til den hemmelige gruppa. Det gir lyd fra seg i baklomma mi så jeg vet hun har gjort det.
"Hvordan ble du invitert til gruppa egentlig?" spør jeg henne.
"Tremeningen min kjenner tydeligvis til de som holder festen." svarer hun kort.
Ja daså...
Vi kommer oss til kanitna. Jeg kan se alle de andre jentene sitte ved det vanlige bordet vårt og spiser.
"Hva faen er det til mat i dag?" spør Emely og ser på maten som ligger på tallerkenen til de fleste her inne.
"Ser ut som noe som kom ut av rumpa på en-"
"Du trenger IKKE si hva det ser ut som." avbryter jeg henne og går videre inn i kantina. Hun ler bare smått av meg før vi går bort til disken og skaffer oss noe mat.
Jeg finner meg en asjett og ser ned på maten. Det skal visstnok være en gryte. Men denne er gul, og lukter rart. Jeg får plutselig øyekontakt med den sure kantinedama. Jeg prøver å kutte kontakten, men blikket hennes fanger deg liksom opp.
"Misfornøyd med dagens meny?" spør hun irritert.
"Jeg lurer bare på hva det er." svarer jeg og prøver å virke høflig.
"Det er kjøtt, noe en tynn og spinkel jente som deg kunne trengt. Flesk på kroppen." sier hun. Hun knytter nevene. Jeg svelger unna og tar meg bare en bitteliten porsjon.
"Du må jo tro maten skal spise deg. Dere får ta maten dere får." sier hun.
"Faktisk så får vi den ikke. Vi må betale." sier Emely med en lys tone ved siden av meg. Kantinedama ser truende på henne.
"Men vi skal spise det altså..." avslutter Emely og går videre. Vi får betalt maten og går kjapt bort og setter oss med de andre.
"Kantinedama skremte dere også ja?" spør Kim og setter ned glasset med vann etter å ha drukket fra det.
"Hva faen er det hun er så sur for??" spør jeg frustrert og setter meg ned.
"Hun hater at ungdom er kresne i matveien." svarer Carly mens hun tygger på maten.
"Dere skulle bare hørt samtalen mellom henne og Carly i sta." sier Kim og peker på Carly med tommelen.
"Å? Hva skjedde?" spør jeg og trekker stolen nærmere bordet.
"Jeg spurte hva som var i gryta. Så ble hun sur og svarte bare at vi ungdommene er så latterlig kresne på all mat." svarer Carly.
"Og hva skjedde etter det?"
"Carly begynte å snakke igjen..." fortsetter Kim.
"Hun begynte bare sånn: Det virker som vi har all grunn til å være kresne når damen som laget maten ikke engang tør å fortelle hva som er i maten. Det er ikke rart ungdommen er redde for å spise den når en sur gammel dame har laget mat hun ikke vil fortelle hva inneholder." forklarer Kim. Jeg og Emely letter på brynene begge to.
"Du er syk." sier Emely og ser på henne.
"Å kom igjen, dama fortjente det." svarer Carly og skuler stygt bort på damen som nå står og kverulerer med noen andre elever om maten.
"Hva svarte hun egentlig?" spør Emely og begynner å pirke i maten med gaffelen.
"Hun sa at jeg var en uforskammet og forferdelig unge som går rundt og lar den røde hårfargen flekke av på hjernen." svarer Carly og stabber maten med gaffelen.
Rip maten hennes, den var så ung, og ikke elsket.
"Meeeen, du var den som kom med det ordet da." sier Kim og smiler.
"Hva sa du?" spør Emely og ser på Carly. Hun sitter bare og ser stygt ned i maten.
"At hun rett og slett var seriøst dum fordi hun var gammel og trodde at hårfarge flekker av på hjerner." svarer hun og biter sammen tennene.
"Jeg dør ass." ler Emely og smiler stort.
"Du er altfor rå."
"Som en skikkelig rå sushi eller noe." Vi blir sittende å småprate litt om ingenting når Kim plutselig bryter ut.
"Åh Kendall! Jeg har laderen din i skapet!" sier hun og slår rastløst i bordet. Jeg ser rart på henne.
"Når tok du laderen min?" spør jeg og ser rart på henne.
"Da du sto i dusjen mens vi var i LA. Jeg tok den fra bagen din." svarer hun og smiler.
"Vent, hadde jeg med meg en lader??" spør jeg forvirret. Hun nikker.
"Vel, jeg fant den ikke hjemme..."
"Det forklarer hvorfor du nå bare har igjen to prosent på telefonen." sier Carly og nikker mot telefonen min.
"Hvordan visste du hvmange prosent jeg hadde?"
"Fordi telefonen din lyste opp da du fikk en e-mail nå nettopp." svarer hun og smiler.
"Kom, vi går og henter lader-tingen din." sier Kim og reiser seg. Jeg reiser meg bare motvillig med og følger etter henne ut.
Jeg har nettopp brukt tjue kroner på mat jeg ikke vil ha og ikke hadde kommet til å spise uansett.
Så krangelen med kantinedama var unødvendig.
*
"Eeeeeh, her er den!" Kim tar laderen min ut av skapet sitt og gir den til meg. Jeg tar den imot og legger den krøllet sammen i lomma på genseren min.
"Takk skal du ha." svarer jeg.
"Bare hyggelig." svarer hun med en ertende stemme.
"Så fint at du lot meg låne den." smiler hun.
"Bare hyggelig, selv om jeg egentlig ikke lot deg."
"Næh, glem nå den lille detaljen der da." sier hun og vifter en gang med hånden for å feie vekk samtalen. Vi snur oss begge to og skal til å gå da vi begge bråstopper. Nederst i gangen står Adam og to politibetjenter. blir stående med spørrende blikk begge to. Det virker som politikarene er ganske alvorlige. Og blikket til Adam er ikke akkurat det blideste.
"Hva er det som skjer?" hvisker Kim til meg. Jeg står her med det samme spørrende og bekymrede blikket.
"Jeg aner ikke..."
--------------
Q: Hvaaaa gjør Adam med politifolka?? Bring some teorier into the kommentarfelt! :) 🙌🏼🙌🏼
YOU ARE READING
PRETEND, THE LAST CHANCE
Teen FictionNB: Dette er bok 3 av serien PRETEND, så hadde lest de to første først for å i det hele tatt skjønne noe:) Alt begynner igjen etter nyttår. Kontakten mellom Kendall og Adam har ikke gitt lyd fra seg siden den siste krangelen. Kendall, som fortsatt g...
