PRETEND, THE LAST CHANCE

Helt alene

Jeg kaster meg ut av senga og går bort til skapet for å ta på meg en stram bukse som er et helvete å få av.

Her skal ingen ting inn!

Jeg lar være å svare og begynner å skru på lysene. Men da jeg trykker på bryteren på rommet mitt, går det ikke på. Jeg begynner å stresse før jeg løper bort til nattbordet for å skru på det lyset. Det går ikke på det heller. Jeg har en stygg følelse av at en viss person har kuttet sikringen. Så jeg går sakte ut av rommet mitt og stirrer nedover trappa til førsteetasje.

Nå tenker dere sikkert, IKKE gå ned! Det er akkurat det en idiot i en skrekkfilm ville gjort! MEN, jeg er en idiot i et mørkt hus som ikke tør å bare gjemme seg på rommet.

Jeg stopper opp og ser bak meg. Døra til rommet mitt står oppe og Thunder ligger fortsatt der inne. Jeg går tilbake og lukker døra, deretter tar jeg en stol fra soverommet ved siden av og setter den foran døra så Thunder ikke skal få den opp. Jeg vet at hvis han tar seg en tur rundt i huset, vil jeg bare skvette hvis han lager lyder.

Jeg går bort til trappa igjen og begynner å gå nedover. Jeg har ytterdøra i sikte hele veien ned. Den står helt åpen.

Så nå tisser jeg snart på meg. Jeg er seriøst dritredd.

Jeg går sakte nedover. Redd for at så fort jeg er nede så kommer noen bak meg. Jeg har ikke peiling på om Luke er ovenpå eller i første etasje. Jeg har ikke noe å forsvare meg med heller. Det eneste jeg har er telefonen. Men ringer jeg politiet er jeg kverka innen de kommer seg hit. Jeg går kjapt inn på kjøkkenet. Ser til alle kanter hele veien og forsikrer meg om at ingen er der inne.

Grunnen til at jeg går dit? Det er masse spisse og harde ting der.

Kniver... Stekepanner... En lighter jeg fant i den øverste skuffen.

Kniver... Kniver er bra.

Jeg går kjapt bort for å grabbe tak i en. Så smeller ytterdøra igjen og jeg skvetter fire meter opp i lufta. Jeg kjenner at hjertet dunker forferdelig hardt i brystet. Jeg løper bort til kjøkkenvinduet og stirrer desperat ut. Jeg får øyet på en høy fyr kledd i en svart hettegenser som går med hendene i lomma nedover oppkjørselen min. Han er på vei ut av områder. Hetta er over hodet på han og det eneste jeg ser er den store ryggen med de brede skuldrene.

Løper jeg ut for å skrike til han?

NEI!

Jeg løper bort til ytterdøra, låser den igjen, dobbeltsjekker at jeg låste den. Og dobbeltsjekker at jeg dobbeltsjekket det. Det føles som om hjertet snart hamrer seg selv ut av brystet. Det er vel like før jeg ser at det ligger på gulvet helt utpumpet.

"Fyh-fyh faen..." Sier jeg sliten og holder hånden hardt over brystet. Det føles som om jeg har løpt mange mil med en morder i hæla hele veien.

Sikkerhet.

Jeg kjenner at øynene blir blanke. Jeg er jævlig redd akkurat nå. Det kan ikke fortsette som det her. Adam må ut av det forjævla fengselet. Jeg må ha han her, så han kan slå ihjel alle som kommer på døra. Jeg tør ikke å være her alene lenger. Jeg river meg litt i håret og snur meg og ser oppover den mørke trappa.

Jeg spurter opp.

Tar tak i stolen jeg satte foran døra mi og kaster den unna. Løper inn på rommet og sørger for at Thunder har det bra før jeg smeller opp med telefonen.

Jeg ringer Kim så fort som mulig og puster stresset og livredd mens ringelyden pågår.

"Hvorfor ringer du meg så sent på kv-"

"Jeg trenger hjelp!" Avbryter jeg henne med full redsel i stemmen. Jeg merker at hun våkner med en gang.

"Kendall? Hva er det?" Spør hun bekymret i stemmen.

"Husker du det jeg sa om at Adam advarte meg om at Luke plutselig kunne stå på døra???" Spør jeg henne. Jeg ser rundt meg hele tiden. Redd for at han plutselig skal stå bak meg. Jeg sjekker om vinduet mitt står oppe hele tiden. Men det er lukket.

"Å fy faen, sto han og banket på døra di??" Spør hun stresset.

"Nei! Han var INNI huset!" Svarer jeg og sjekker vinduet igjen. Thunder ligger på senga og ser på meg som om han vet at noe er galt.

"Vent, slapp du han inn??" Spør hun sjokkert.

"NEI! Jeg hadde aldri sluppet han inn!" Svarer jeg fort.

"Jeg fikk plutselig en melding av han, en skikkelig creepy en, hvor det sto-" jeg avbryter meg selv.

"Vent da, jeg sender deg bilde." Jeg skrur på høyttaler og går inn på telefonen for å finne meldinger. Jeg tar kjapt en screenshot og sender henne bildet på Facebook.

"Fikk du det??"

"Ja, jeg fikk det. Vent litt da." Sier hun før hun blir stille en stund. Hvert jævla sekund hun ikke sier noe er jeg bare redd for å være alene.

"Å fy faen..." Hører jeg henne si sjokkert og redd i stemmen.

"Og da gikk jeg ned til førsteetasje og inn på kjøkkenet for å finne noe å forsvare meg med, da døra plutselig smalt igjen. Og da så jeg at han forlot huset mitt gående." Sier jeg og kjenner at en tåre faktisk renner nedover det ene kinnet mitt nå.

Jeg snakker mens hjerterytmen er langt over det normale. Jeg er livredd, stressa og overtrøtt. Jeg tørker vekk den enslige tåren fra kinnet, men da begynner alle følelsene å komme opp. Så flere og flere tårer kommer. De kommer av stress, redsel, savn, og bare tanken på at jeg føler meg så jævlig alene nå.

"Vi må få han ut, Kim." Sier jeg med en sårbar stemme. Jeg hører at hun puster ut.

"Jeg vet det. Vi må bare være litt kreative, finne ut hvordan vi kan overtale han til å ville komme ut igjen." Svaret hun med en rolig stemme.

"Jeg vil ikke bo her alene lenger... Jeg tør faen ikke." Gråter jeg frem. Nå er kinnene klissvåte. Hodet dunker akkurat som hjertet gjør. Alt er bare vondt akkurat nå.

"Skal jeg komme over?" Spør hun plutselig. Det er akkurat de ordene jeg trengte å høre nå.

"Ja, vær så snill..." Svarer jeg og gnir meg hardt i det ene øyet med ermet på genseren.

----------

I følge folkene som sender meg DM's, så kommer de tydeligvis til å gråte så mye at de drukner i sine egne tårer. Folk savner Adam, og folk vil morderisere Luke. Tror vi har planene ganske klare her.