PRETEND, THE LAST CHANCE

Tiden er ute

Liten suprise nederst i kapittelet.

----------

FREDAG 10:00

Da blir det enda en dag uten å dra på skolen. Kim vet allerede hva jeg skal i dag, men resten av gjengen får jeg nøye meg med å late som at jeg er syk for. 

Jeg viser førerkortet mitt til damen som satt der sist jeg var her også. 

"Du skal inn i dag også?" spør hun og gir det tilbake til meg. Jeg nikker bare.

"Ti minutter ble litt lite forrige gang." unnskylder jeg bare.

"Men du gikk jo før de ti minuttene hadde gått?" svarer hun og ser spørrende på meg. 

Oja, stemmer det...

Jeg trekker bare smått på skuldrene og venter til hun skal følge meg bort til det rommet Adam er på. 

Vi kommer oss gjennom de samme korridorene som sist helt til hun stopper opp utenfor den samme døren. Denne gangen visste jeg når hun skulle stoppe. Så jeg slapp å krasje i henne. 

"Skal du ha ti minutter denne gangen også, eller klarer du deg med de åtte minuttene og tjue sekundene?" spør hun og ser på meg. Jeg ser spørrende på henne. Så skjønner jeg at hun mente tiden jeg brukte forrige gang.

"Ti minutter er bra." svarer jeg bare. Hun nikker og går sin vei. Jeg åpner døra uten å nøle denne gangen. Jeg åpner den bare ikke så kjapt. 

"Men der har vi den jenta også. Lille frøken jeg skal ikke se deg før du er hjemme igjen." Adam ser på meg når jeg kommer inn.

"Okei, det var egentlig planen, men så var det noe som gikk jævlig galt. Så jeg måtte tilbake igjen." svarer jeg og lukker døra bak meg. Jeg tar tak i den samme stolen og setter meg som sist. Han sitter på senga som sist. Den eneste forskjellen er at tennisballen han drev å fiklet med sist nå ligger på bordet bak meg.

"Så hva var det som skar seg denne gangen da?" spør han og legger hodet litt på skrå. 

"Pappa fant ut at vi hadde brukt navnet hans for å komme inn her sist gang. Og da prøvde vi først å lyve for han, men som den smartingen han er, skjønte han at vi løy, så vi måtte fortelle sannheten." begynner jeg. Adam ser litt spørrende på meg.

"Brukt navnet hans?" spør han. Tydeligvis glapp han ut så tidlig i setningen.

"Ja, du ville jo ikke ha noe besøk. Men siden pappa har en eller annen sammenheng med folka som jobber her, så kom vi inn siden vi er barna hans." 

"Vi? Hvem er vi?" 

"Jeg og Caleb."

"Har Caleb vært her?"

"Det er ikke viktig!" svarer jeg utålmodig. Han himler bare smått med øynene. 

"Men i hvert fall da, Caleb fortalte pappa alt, for det var ingen andre muligheter..." fortsetter jeg. Adam sitter bare der og nyter den dumme måten jeg forklarer på. 

"Og pappa likte ikke tanken på at jeg er sammen med en fyr som sitter i fengsel. Så grunnen til at jeg er her er fordi han sa jeg måtte komme tilbake hit i dag for å gjøre det slutt med deg og aldri se deg igjen." 

Jeg føler at det ble en veldig lang setning. Så jeg trekker pusten. 

"Wow... det blir da vanskelig, med tanke på at jeg bor i huset ved siden av." svarer han bare. 

"Ikke hvis du har tenkt til å tilbringe de neste årene i fengsel." svarer jeg og løfter på brynene. Det samme gjør han. 

"Så faren din hater meg altså?" spør han og ser dumt på meg.

"Tja, jeg tror det." svarer jeg med en ertende tone.

"Kult, det er jeg jo ikke vant til." svarer han sarkastisk.

"Men, du har ikke tenkt til å gjøre det slutt?" spør han forsiktig. Jeg rister tvert på hodet.

"Jeg har ikke tenkt til det nei, slapp helt av. Men jeg måtte komme hit og snakke med deg, for hvis ikke hadde pappa skjønt at jeg ikke gjorde det slutt."

"Så han tror du driver å slår opp med meg nå?" spør han og ser rart på meg. Jeg ser rart på han også før jeg nikker.

"Men er han ikke redd for at jeg liksom skal skade deg da?" spør han og ser på meg.

"Jo, derfor ville han at jeg skulle gjøre det slutt." svarer jeg.

"Men han er ikke redd for at jeg skulle bli dritsur på deg fordi du slo opp og skader deg?" 

Wow, tenkte ikke over det.

"Hm... jaja, han tenkte visst ikke på det da. Heldigvis." 

"Heldigvis ja..." svarer han med et lettet uttrykk. 

"Men du... jeg må vite, har du tenkt til å godkjenne at vi betaler deg ut eller ikke?" spør jeg han og ser på han med et alvorlig blikk nå. Han møter ikke blikket mitt. Han bare ser ned på hendene sine og stryker tommelen sakte over de røde knokene sine. Han sukker og venter med å møte blikket mitt.

"Jeg er bare redd for at jeg skal klikke igjen." svarer han med en sliten tone. Han møter endelig blikket mitt igjen. 

"Men så lenge Luke er på sykehuset, halvveis dø, skal det jo gå bra." jeg merker at han rykker til når jeg sier det navnet igjen. Heldigvis gjør han ikke den greia med neglene sine denne gangen. 

"Det skal ikke bli noe problem, Adam." fortsetter jeg og ser på han. Han har fjernet øyekontakten igjen. 

"Og hvordan vet du liksom det?" spør han og ser på meg igjen. 

"Fordi, jeg vet alt." svarer jeg og ser på han som om det jeg sa var en selvfølge. Han ser dumt på meg.

"Bare innrøm det. Jeg vet absolutt alt." sier jeg på en dum måte. 

"Det gjør du ikke det." svarer han bare.

"Pass deg nå, hvis ikke går jeg før de ti minuttene er over igjen." 

"Og hvor lenge har du vært her nå?" spør han og ser på meg. Jeg tar opp telefonen.

"Oj shit... ni minutter." svarer jeg og kjenner at jeg må begynne å stresse litt. 

"Hør her, jeg vet ikke om jeg orker å komme ut herfra ennå. Jeg blir fortsatt jævlig lett sint nå. Så jeg må tenke på det." 

Jeg sukker litt over å høre det han sier. Jeg håpet virkelig at han bare skulle begynne å smile, før han liksom skulle si at han skulle godkjenne utbetalingen fra fengselet.

"Hvor lenge er det til du blir flyttet herfra og til fengselet?" spør jeg stille. 

"Tre dager." svarer han bare. 

"Tre dager??!" reagerer jeg og ser brått på han. Han blir visst overrasket over reaksjonen min.

"Det er ikke nok! Du må bestemme deg innen da." sier jeg stressa.

"Tiden er ute." plutselig står damen i døra og ser på meg.

"Seriøst, du må bare la oss betale deg ut. Du kan ikke bli her og bare-"

"Gamino. Ut, nå." jeg reiser meg. Adam lener seg bare tilbake og ser ikke på meg når jeg går.

"Greit... bare bli her. Håper du får det gøy..." jeg går ut døra og stopper ikke engang utenfor. Jeg bare går.

-------------

KAPITTELRUSH I NÆRMESTE FREMTID

En liten feiring fordi vi er tre kapitler unna 100 kap på denne boka OG fordi PRETEND 1 har nådd over 200K reads.

Funfact: PRETEND 3 har flere comments enn både 2'ern og 1'ern.