PRETEND, THE LAST CHANCE

Deg igjen

Tydeligvis kan Rebecca lese rett gjennom folk. Det er i hvert fall det hun selv påstår. Jeg skulle gjerne motsagt henne, men saken er den at hun faktisk hadde rett denne gangen. Som sagt så har jeg faktisk savnet Adam. Måten han var på, alt han gjorde, og hvordan han fikk meg til å føle meg de gangene han ikke drepte meg for at jeg var så irriterende. Men når jeg begynner å si setningen inni hodet, den setningen som Rebecca sa rett før hun etterlot meg på jentedoen for å tenke selv, så begynner det å falle på plass. Og den setningen slår meg hardere enn en stor guttete knyttneve på vei mot tinningen.

Jeg liker fortsatt Adam...

Setningen brenner meg i ryggen. Jeg står lent inntil en av veggene inne på jentedoen og depper for meg selv. Bare det ikke begynner å komme jenter inn på doen som skal spørre hva som feiler meg, går det bra. Jeg drar hendene hardt over det trøtte ansiktet mitt.

Faen Kendall, det er på tide å ta seg sammen og pelle seg ut av doen!

Jeg retter meg ordentlig opp i ryggen og tar en titt på meg selv i speilet. Poser under øynene, rød og sår på nesa, ser ut som en trøtt jævel...

Du ser flott ut Kendall!

Jeg puster lett ut og går mot døra og går ut etter å ha vært her de siste ti minuttene av matfri. Jeg kan høre det ringe inn og stresset bygger seg opp igjen. Det føles som om jeg er tilbake til i morges da jeg løp rundt i huset fordi jeg glemte å sette på alarmen.

Jeg løper bort til skapet og sjekker timeplanen som nå står riktig på innsiden av skapdøren min.

Matte. Verdens verste fag. Jeg drar ut matteboka og smeller igjen skapet, kjapper meg med å låse igjen og løper mot riktig klasserom. Synd for meg, så er klasserommet borterst i bygget, så faen ta de korte pausene våre. Jeg merker at jeg er den eneste utenfor klasserommene nå, og jeg vil ikke akkurat komme i noe trøbbel lenger.

Videreføringen av Adam's idiotiske oppførsel er over.

Jeg runder et hjørne og løper videre bortover neste korridor. Nå er det igjen bare et hjørne, så ligger klasserommet like ved. Jeg senker farten ned litt og prøver å senke pulsen igjen. Men jeg løper fortsatt. Jeg passer på at alle de løse arkene ligger godt plassert mellom sidene på boka jeg har i hånden. Skriveboka ligger på toppen.

Jeg stuper mot hjørnet og løper inn i noen. Og uten å engang vite hvem det er, klarer jeg å gjette meg frem. For så stor flaks har jeg.

Jeg går rett på trynet, mens den andre personen faller bakover og lander på halebeinet. Boka fyker til helvete, og alle de tusen løse arkene flyr rundt. Jeg setter meg bare opp og dytter håret mitt vekk fra ansiktet. Jeg kan høre et stort sukk fra personen jeg løp på og kjenner det igjen ganske lett.

Adam.

"Deg igjen ja..." sier han og venter to sekunder med å reise seg.

"Å kom igjen'a, det er jo minst et halvt år siden sist jeg løp inn i deg på den måten." svarer jeg og begynner å samle sammen alt av ark. Jeg drar til meg skriveboka og legger bare alle arkene innimellom sidene på den. Adam reiser seg opp og sukker fortsatt.

"Hva gjør dere her uansett?" spør jeg passe surt og reiser meg selv.

"Vi ble spurt om å ta over gymmen igjen..." svarer han og gir meg et litt misfornøyd blikk før han plukker opp boka mi. Jeg bøyer meg ned og plukker opp de fem siste arkene.

"Hvorfor? Vi har jo han nye." svarer jeg uten å se på han. Jeg ser bare ned på alle arkene jeg driver å fikler med.

"Han fikk så mange klager fra elevene etter første gymtime, så rektor kontaktet oss igjen." jeg sukker bare og får endelig orden i alle papirene før jeg flytter blikket mitt opp på boka Adam har i hånda.

"Takk skal du ha." sier jeg surt og strekker ut hånden etter boka han holder. Han trekker hånden litt unna og ser på meg.

"Hvilket fag har du nå?" spør han og ser på meg med halvåpen munn.

"Matte, kan jeg få den nå??" spør jeg og veiver med hånden utålmodig. Han tar en rask titt på boka han holder og ser deretter på meg igjen. Han letter på brynene uten å gi meg boka. Jeg sukker tungt og slipper ned armen oppgitt.

"Jeg har tatt med feil bok, ikke sant?" sier jeg oppgitt. Han klemmer sammen leppene og rekker meg den.

"Jepp." sier han bare og slipper boka når jeg har tatt et grep om den.

"Vel, jeg gidder ikke gå tilbake og bytte nå..." sier jeg oppgitt og legger bare bok oppå skriveboka.

"Latskap." kommer det bare mumlende fra leppene hans.

"Hold kjeft'a." svarer jeg like mumlende og dytter noen av arkene nedi boka.

"Tror vi må skaffe deg noen ekstra runder til neste gang." tonen som for lenge siden var ertende og smilende, er nå bare sur og nøytral, som om han ikke vet helt sikkert hvem jeg er.

"Jaha? Prøv deg. Ingen klarer å få meg til å løpe." jeg snur surt på hælen og går bare mot klasserommet.

Det der må være det kleineste jeg har opplevd i år.

Selv om dette året akkurat startet da men...

Jeg kommer meg til slutt inn i timen, beklager til læreren og setter meg bakerst hvor jeg alltid sitter. Jeg lener meg tilbake og begynner å sette meg selv i mine egne tanker.

Jeg kunne ikke se noen merker på halsen hans eller noe, som kanskje betyr at hele den *Adam er sammen med Cassandra igjen.* greia bare er tull. Og det jeg en gang trodde var et sugemerke, det jeg så på han etter at han og Luke forsvant fra huset mitt den dagen, det var bare et blåmerke skapt av en hard knoke fra Luke, ikke noe mer. Det gleder meg litt, men det hadde også vært gøy å se hvor mange steder på kroppen til Luke som ble blå.

Men på en annen side, så virket ikke Adam fly forbanna på meg heller, bare skuffet. Noe som bare gjør meg forvirret og en smule stressa.

------------

Aner ikke hvor mye jeg har lagt ut nå, følger dårlig med. MEN boka har ligget ute i noen få timer, og den har allerede 662 lesere, 154 votes og 305 comments. Og det vil ikke jeg kalle dårlig! Så tækk folks.