PRETEND, THE LAST CHANCE

Ligger over hele stua

16:00

Så fort vi har fått parkert bilene hos meg og gått over til Adam hører vi Nicky rope gjennom et åpent vindu.

"Drittungene har kommet!" han roper innover i huset.

"Snakk om en fin velkomst." sier Kim og ser på oss.

"Ærlig talt, forventet du noe bedre?" spør jeg og ser skeptisk på henne. Hun tenker seg om og rister på hodet.

Vi går bare rett på døra og åpner den. Hvem gidder å ringe på når alle i huset vet vi kommer?

Vi kommer oss inn. Gutta sitter spredd på stua mens TV'en står på med full guffe lyd. Høy bass og hele pakka.

"Okei, vi stikker med en gang hvis dere skal se på fotball." sier Kim og ser på dem alle. Plutselig ser alle gutta på henne, skikkelig surt, før de ser tilbake på TV'en.

"Tøff gjeng..." mumler hun bare.

"Bare gå og skru av."svarer jeg og ser på gutta. Kim går inn i stua og strekker seg etter fjernkontrollen. Hun trykker på av-knappen. Dessverre må jeg ta litt skylden for det som skjer nå. Alle gutta kaster seg over henne så hun blir liggende på bunn i sofaen. En jente mot fem gutter, kjemper om en fjernkontroll.

"Men faen da!! Gå ned i vekt før dere kaster dere over folk!!" hører vi henne rope.

"Gi tilbake fjernkontrollen så går vi!" roper Adam. Alle prøver å grabbe tak i den. Men Kim holder den med jerngrep.

"Stikk av, drittsekk!" hun sparker Adam i låret så han trekker et steg tilbake. Jeg tror ikke han fikk noe vondt, men hun mangler å slå ned fire gutter til. Hun sparker ut beinet igjen og drar Nicky ned i sofaen med det. Han slipper ut et stønn når ryggen hans treffer sofaen. Så begynner han bare å krabbe over henne for å få tilbake fjernkontrollen.

"Få den der." sier han med sammenbitte tenner.

"Kendall!!" jeg får plutselig fokus på Kim før hun kaster fjernkontrollen til meg. Jeg tar den fort imot.

"Kendall! Jeg sverger, hvis du stikker av med den der nå-" jeg stikker før Adam får fullført den setningen.

Sucker!

Alle gutta kommer stormende etter meg som en flokk elefanter. Bare at de er mye kjappere. Jeg kjenner bare pulsen øke. Selv om det bare er morsomt at de ikke får med seg kampen, er jeg ganske ille ute.

Når jeg skal runde hjørnet ved trappa klarer jeg selvfølgelig å skli, ettersom jeg har på meg sokker. Jeg detter bakover og lander på ryggen med et stønn. Den første til å bare kaste seg over meg etter fjernkontrollen er selvfølgelig Adam. Han tar et tak i den, men jeg har den fortsatt fast i en hånd.

"Slipp den jævla driten." sier han med sammenbitte tenner og drar den til seg. Han drar med seg hele meg i tillegg. Jeg holder med begge hendene selv om jeg har en støtte på den venstre hånden. Jeg biter sammen tennene selv.

"Hvis vi skal være her, skal ikke dere se på fotball." sier jeg bare og røsker i fjernkontrollen i håp om at han skal glippe den.

Det gjør han ikke... dust.

Han står med en fot på hver side av hodet mitt der jeg ligger på ryggen på gulvet. Jeg tar litt sats fra hoftene og ned, kaster beina opp og sparker vekk hendene hans. Jeg rekker å reise meg opp, blir stående og puster tungvindt ut fordi jeg måtte løpe.

Stakkars meg.

"Denne får du faen ikke tilbake." sier jeg og peker på han andpusten.

"Du vinner ikke så lett ass." svarer han bare og ser truende på meg. Han står og gjør seg klar til å kaste seg over meg igjen. Så kommer de andre gutta bak han. Men de er ikke fem, de er fire. Hvor i helvete er Tarick?

Jeg blir stående og telle dem først. Kendall Gamino er atten år og må ennå prøve å telle til fem.

"Hva er det dere glor på?" spør jeg bare når de står helt i ro.

"Ser på at du taper." svarer Adam helt chill og senker skuldrene.

"Jeg taper da ikk-" fjernkontrollen blir bare lett nappet ut av hånden min. Jeg snur meg rundt, og der sto Tarick. Han gjorde bakholdsangrep.

Fuck deg.

Jeg ser bare surt på han. Jeg ser bare dumt på dem alle før jeg går inn på stua til de andre jentene. Det minste vi kan gjøre er å erobre alle sitteplassene mens vi ennå kan. Jeg bare slenger meg nedpå sofaen, blir liggende der så lang jeg er. Rebecca setter seg sidelengs i den ene stolen, med beina slengende over det ene armlenet og lener ryggen på det andre. Det samme gjør Kim med den andre stolen. Carly legger seg over resten av sofaen. Quinn og Emely okkuperer de siste stolene og vips så er det bare igjen gulvet å sitte på.

Poor guys.

Så fort de kommer inn i stua stopper de opp og ser misfornøyd på oss.

"Halla tullinger." sier Carly og ser på dem. Hun ligger på magen med fjeset mot den avskrudde TV'en, men ser også på telefonen sin.

"Det er sånn dere skal ha det?" spør Adam og ser på meg.

"Dere tar TV'en, vi tar sitteplassene." svarer jeg bare.

"Eh ja. SITTE-plassene. Dere ligger. Over hele stua." svarer han bare. Jeg smiler bare vinnende til han.

"Vi vant da." svarer jeg fornøyd og ser på telefonen min selv. Jeg ligger også på magen og lener meg på albuene mens jeg ser på den.

"Å nei du, dere vinner ikke." svarer han bare. Alle gutta beveger seg innover i stua. Og plutselig setter Adam og Tarick stumpene sine oppå meg. Jeg kan ikke noe for det, men jeg lager en mose-lyd ut av munnen når de setter seg. Adam napper telefonen ut av hånda mi, legger den på bordet foran seg og legger mer vekt på ryggen min.

"Du er drit tung..." sier jeg med trynet most i sofaen.

"Det var jo ditt valg å legge deg her." svarer han bare og setter seg godt til rette. Tarick sitter på lårene mine, like komfortabelt som Adam. Jeg klarer så vidt å se bort på Carly. Zander har satt seg på ryggen hennes og tar seg tiden til å lene seg godt tilbake og legge mye vekt på henne.

"Dra deg av, jævla tulling." hører vi bare Carly si surt. Med de andre jentene er det omtrent det samme. De som sitter i stolene har nå en gutt på fanget og blir most ned i stolene.

"De smarte har det godt." sier bare Tarick og lener seg tilbake.

"Jaha? Si ifra når de kommer da." svarer jeg bare most i sofaputa. Og selvfølgelig skal Adam ta igjen på det.

Ved å smelle håndflata rett i den ene rumpeballen min så det smeller.

"Faens jææævel!!" roper jeg ut og biter sammen tennene.

"Vær snill nå Kenny."

-------------

Nå slutta jeg ikke riktig så irriterende så dere dør.

Man kan jo nesten begynne å kalle meg en seriemorder når dere sier at dere døøøøør hver gang jeg avslutter et kapittel brått.