PRETEND, THE LAST CHANCE

Hunden sin skyld

Jeg snur meg spørrende rundt og ser at Adam er på vei. Jeg snur meg brått om igjen og setter på sprang så fort som beina orker i den dype snøen. Jeg løper mot Plassen og håper på litt beskyttelse der. Adam har satt opp farten han også. Så nå er det bare å presse kondisjonen litt mer. Selv om jeg ikke har noe mer av den.

Jeg kommer meg til Plassen hvor det ikke er like mye snø fordi alle folkene her har tråkket den ned. Adam kommer seg fort til Plassen selv og går etter meg.

Han har igjen å slenge meg i bakken èn gang. Like mange ganger som meg. Men la oss alle være ærlige her, jeg kommer ALDRI til å få han i bakken. Det er så og si umulig. Han står like stødig som et fjell, hvis ikke mer.

"Kendall! Han kan ikke slenge deg i bakken hvis du allerede ligger der!" roper Carly fra en eller annen retning. Jeg snur meg mot henne og ser spørrende på henne. Hun lager noen utålmodige bevegelser med hendene som sier at jeg må gjøre noe snart. Jeg fatter det ikke helt før Adam har kommet seg helt bort til meg. Jeg skvetter til. Han tar tak i meg, men rett før han får slengt meg ned, setter jeg meg ned!

Jeg drar meg selv ned på bakken og blir liggende der på ryggen.

"Hva er det du driver med??" spør han forvirret mens han ennå holder i genseren min ved overarmene mine.

"Du kan ikke få noen i bakken når de allerede er i bakken." sier jeg ertende til han. Han rister oppgitt på hodet.

"Synd for deg assa. Du som hadde håpet på å se meg bade i den jævla sjøen." smiler jeg. Han hever brynene som om han tenker kjapt gjennom hva han må gjøre.

"Du vet jeg bare kan løfte deg opp og slenge deg ned igjen, sant?"

Oja, han hadde visst en mulighet til.

Jeg må bare legge på meg hundre og seksti kilo, så får han ikke løftet meg.

Hva er det jeg sier? Han hadde sikkert klart å løfte meg da også!

"Ikke gjør det her da. Det er hardt her." sier jeg og klapper på bakken.

"Da skulle du satt deg ned i dypsnøen." sier han bare. Han har ikke sluppet taket på genseren min ennå. Men jeg kjenner at ryggen blir kald av snøen.

Thunder kommer plutselig løpende. Han setter nesa si i trynet på meg og snuser rundt. Han er hyper. Masse nye folk og nesten alle liker han. Han kan leke så mye han vil. Han begynner å snuse litt hysterisk på Adam også før han går over magen på meg og legger seg der.

"Du kommer deg i alle fall ikke opp igjen." sier Adam og slipper meg. Han setter seg heller ned på huk.

"Men det er bedre enn å bli slengt i bakken av deg." svarer jeg og hever brynene. Jeg drar hendene mine over ryggen på Thunder. Den er kald og myk. Han legger hodet nedpå bringen min så nesa hans ligger plassert på haken min. Den er fuktig. Jeg kan kjenne pusten hans også.

Så han lever. Viktig å få med seg.

"Thunder! Kom hit'a!" roper Zander der han står med Tarick og Nicky. Thunder spretter fort av meg og løper bort til dem. De gutta gjør virkelig alt for at vi jentene skal bade i sjøen. Jeg ser opp på Adam. Han sitter der og smiler lurt mot meg uten å si noe.

"Ikke gi meg det blikket der." sier jeg surt og ser på han.

"Hvilket blikk?"

"Det du gjør nå. Det teite, lure smilet du har plantet under barten." sier jeg og peker på han. Han klør seg automatisk litt i de små stubbene over leppa.

Jeg løfter hendene mine og dytter i knærne hans så han detter bakover. Jeg er rask opp på beina igjen og kommer meg så fort unna han som mulig. Han er selv rask oppe på beina igjen og går etter. Jeg løper bare bort til de andre jentene og gjemmer meg litt bak dem så Adam må dytte unna dem først.

Det gjelder å hale ut tiden så mye som mulig. Klarer jeg meg helt til vi drar igjen på onsdag, slipper vi å bade.

Noe som aldri kommer til å skje, men vi får håpe. Han får meg i bakken en eller annen gang.

Når Adam går sakte mot oss med det lure smilet sitt trekker bare de andre jentene unna. Jeg blir stående igjen her mens de står og ser på.

"Dere er klare over at dere også må bade, sant?" spør jeg og ser på dem.

"Ja, men vi vil fortsatt ikke bli drept av Adam heller." svarer Quinn og ser på meg. Det gjør de alle.

"Men vi slipper kanskje å bade hvis dere bare hjelper meg med å bli kvitt han da." svarer jeg dumt. Når Adam bare fortsetter å gå mot meg griper jeg bare tak i det første jeg ser som forsvar.

En pinne. Jeg peker den bare mot han mens jeg går sakte bakover.

"Jeg lover deg, jeg kommer til å stikke deg med den her hvis du ikke slutter å gå fremover snart." sier jeg advarende mens jeg går bakover.

"Jeg trenger ikke bekymre meg for det." svarer han bare. Kjapt stopper han opp og snur seg. Jeg ser spørrende på han.

"Thunder! Pinne!" roper han med en lys leken stemme. Tvert kommer Thunder løpende mot meg og napper pinnen rett ut av hendene på meg. Adam gjør han begeistret og får pinnen av han. Thunder setter seg på stumpen mens Adam hiver pinnen langt utpå sjøen.

"Du kunne latt meg ha noe å forsvare meg med syns jeg." sier jeg skuffa.

"Synd, nå har du ingenting." svarer han bare. Thunder sitter bare der og ser på meg som om han ikke skal ha skylden for noen ting. Men jeg skylder på han. Det er hans feil.

Når jeg har gått så langt bakover at jeg kommer til kanten av vannet må jeg bare finne en annen vei. Adam står fire meter foran meg. Så jeg har plass til å løpe til sidene. Jeg må bare finne ut hvilken vei som er best.

Så da løper vi til venstre.

Jeg tenkte meg ikke om godt nok da jeg valgte vei. Jeg måtte nemlig passere de andre gutta. Og de er jo selvfølgelig på Adam sitt team. Så jeg kommer ikke langt. De griper tak i meg alle tre, legger meg i bakken og setter seg oppå meg alle sammen. Nicky på toppen av ryggen min. Zander midt på ryggen og Tarick på lårene mine. Jeg har armene klemt mellom brystkassa og bakken. Jeg snur bare på hodet og bryter ut noen grynt fordi de er så tunge. Så ser jeg at Adam kommer gående med gliset festet på seg.

Jeg er ferdig jeg.

Kendall kom aldri hjem fra teltturen.

---------------------

Studietid er ingen sak når jeg får tid til å skrive et kapittel! Happy Monday. Vi alle elsker den dagen. Starte uka med en prøve jeg ikke visste vi hadde var heller ikke så gøy.