PRETEND, THE LAST CHANCE

Poff ned i bakken

"Okei, hvis vi skal ha en sjans til å rekke opp dit vi må henge den, må vi bli høyere." sier Kim og stirrer opp på treet vi skal spikre fuglekassen i.

"Javel... da får vi bare komme tilbake om femten år da, så kanskje vi har vokst litt. Kom'a, vi går tilbake til Plassen." smiler jeg og går.

"App, app, app. Ikke så fort latsabb." svarer hun og drar meg i genseren. Jeg stopper opp, sukker og ser på henne.

"Hvis du hopper opp på nakken min, så rekker du." sier hun og ser på meg.

"Hvorfor kan ikke du sitte på mine skuldre??"

"Kenny. Gidder du helt seriøst å bære meg oppå skuldrene dine?" spør hun og legger hodet på skrå.

"Men jeg gidder jo ikke å henge opp kassa heller." sukker jeg. Hun ser dumt på meg. Det ser også litt ut som hun har lyst til å slå meg nå. Men jeg håper hun sparer slaget til en annen gang.

"Kendall. Skjerp deg og sett deg oppå skuldrene mine. Nå." sier hun bestemt. Jeg trekker meg et steg unna og ser på henne med et rart blikk.

"Greit... slapp av. Huk deg ned da." sier jeg bare. Hun ser strengt på meg.

"Plukk opp fuglekassen." sier hun og peker på den. Jeg plukker den opp mens hun setter seg på huk. Hun lener albuen mot treet til jeg får satt meg oppå skuldrene på henne.

"Jeg er tung assa. Ikke mist meg."

"Du er ikke tung. Jeg mister deg ikke." svarer hun. Med en altfor enkel bevegelse retter hun ut knærne og hun står strak i ryggen. Jeg ble plutselig mye høyere. Jeg legger så vidt hælene inntil magen hennes.

"Holder du de?" spør jeg og gir henne spikerne." hun tar de imot. Jeg rekker henne hammeren i samme slengen. Hun tar den imot med den andre hånden. Så nå må jeg holde meg her oppe selv, for hun holder ikke beina mine lenger.

"Litt høyere..." sir hun og ser opp. Jeg strekker armene høyere.

"Du må gå nærmere treet." svarer jeg og ser ned.

"Det går ikke."

"Bare ta et steg nærmere!"

"Kendall! Det går ikke! Jeg kommer ikke nærmere." svarer hun bare. Jeg sukker.

"Bittelitt høyere." fortsetter hun.

"Okei, hvis du ikke går nærmere, får jeg ikke kassen høyere opp." svarer jeg og ser ned på henne.

"Bare strekk armene litt mer!"

"De er helt utstrakt! Jeg får dem ikke høyere for faen." svarer jeg irritert.

"Bare gi meg den jævla spikeren og hammeren så jeg får satt opp den stygge fuglekassa." sier jeg utålmodig. Hun sukker bare over meg og strekker frem spikerne og hammeren. Jeg tar opp en spiker fra hånden hennes og hammeren fra den andre mens jeg holder kassen opp mot treet.

"Ikke heng den skakt."

"Kim!! Den kan seriøst ikke bli hengt skakt! Den skal bare henge på spikeren. Blir den skakk er det fuglene sin feil." svarer jeg. Jeg lener underarmen mot kassen mens jeg holder spikeren med hånden på samme arm. I den andre holder jeg hammeren.

"Ikke slå av deg en tommel." sier hun mens hun følger med.

"Jeg skal ikke det." svarer jeg bare og slår inn spikeren. Med en gang jeg slår, mister jeg spikeren og den blir borte i snøen ved føttene til Kim.

"Faen så bra jobba." sier hun sarkastisk og ser opp på meg.

"Bare gi meg en ny spiker." sukker jeg. Hun rekker meg den neste spikeren og jeg prøver på nytt.

"Hvis du ikke får inn denne så spikrer jeg inn den siste i baken din assa." sier hun. Litt av en motivasjon. Jeg begynner å slå den inn. Heldigvis mister jeg ikke den. Men den blir selvfølgelig slått inn skrått. Men så lenge Kim ikke ser det, skal det gå bra. Kassen blir hengende når jeg fjerner armen min.

"Herlig. Og uten noen problemer eller krangling." ler Kim sarkastisk igjen.

"Jaha, helt enig." svarer jeg bare henne. Jeg gir henne hammeren. Hun tar den imot og slenger den på bakken.

"Du vet at den blir kald og bløt å bruke etterpå på neste kasse, ikke sant?" spør jeg og ser ned på henne.

"Drit nå i det da. Vi får bare Adam og dem til å henge opp resten. Så slipper vi å røre den." hun har virkelig et svar på alt. Men greit for meg. Jeg tør ikke være så mye lenger på disse skuldrene uansett.

Kim tar opp telefonen sin fra lomma når den gir fra seg en lyd. Jeg blir bare sittende her oppå skuldrene hennes jeg da. Siden hun nesten må bøye seg ned for at jeg skal komme meg ned.

"Smil Kenny." sier hun mens hun står og ser på telefonen. Jeg ser over hodet på henne. Hun er inne på Snapchat. Jeg lener meg på hodet hennes og ser skikkelig sur ut som jeg alltid gjør.

"For et vakkert smil." sier hun og tar bildet. Hun skriver to røde hjerter som tekst og legger det ut på My Story med en gang.

"HEI!!!" brøler noen høyt ut bak oss. Noen poker meg hardt i begge sidene med fire fingre på hver side og jeg faller rett bakover. Jeg poffer ned i snøen. Lander rett på ryggen. Rett fra Kim sine små skuldre. Jeg drukner i snøen. Jeg tror Kim ennå står, men jeg falt i alle fall.

"Men stakkar Kendall da." hører jeg Kim le før jeg kjenner en hånd strekke seg etter min og jeg blir dratt opp over snøen. Jeg rister av meg snøen på hodet og blir sittende og stirre opp.

"Hva faen??!!" roper jeg irritert og kaster snø på Adam. Han står bare der og ler av meg.

"Drittunge." sier jeg bre like surt og reiser meg.

"Hva var vitsen med det der??" spør jeg bare og slår han i skulderen.

"Rooo ned Kenny. Jeg gjorde ingenting." ler han bare og ser på meg.

"Oja? Hvem gjorde det da?" spør jeg bare.

"Det var Adam." sier Kim bare og ødelegger.

"Jævla idiot..." sier jeg og slår han hardt i skulderen igjen.

"Jeg kunne knekt nakken."

"Men du gjorde det ikke." svarer han optimistisk.

"Men jeg kunne gjort det." påpeker jeg.

"Men igjen... du gjorde det ikke." smiler han.

Jeg gidder ikke krangle mer om det.

Vi sier bare at jeg vant, så blir vi ferdig med det.

"Hvor mange kasser er det igjen?" spør Kim og ser på Adam.

"Vi tok de andre. Så ingen." svarer han bare.

"Så forferdelig flott da. Hammeren ligger kald og bløt nedi snøen der et eller annet sted, bare å plukke den opp. Så går jeg bort til Plassen igjen og tar en liten lur i teltet." smiler jeg og begynner å gå. Kim bare ler etter meg mens Adam plukker opp hammeren.

Når vi alle kommer oss tilbake til Plassen stopper jeg og Kim opp der vi går fremst.

"Hva i alle faen?" sier hun forvirret på det vi ser på. De andre på gruppa vår stopper også opp og stirrer på det samme.

"Kødder du nå??" spør jeg og ser på Adam. Han står bare der og smiler fornøyd.

-------------

Nå erre ikke lenge tell vi skar eta øss stappa på julemat! Wihuu fete helt tell neste jul. Det er topp da.

Funfact: Jula handler faktisk ikke om å gi, men å få. Jesus ble født og fikk gaver. Han kunne umulig ha gitt noen gaver da han var nyfødt. Så vi trenger ikke ha dårlig samvittighet hvis vi driter i å kjøpe gaver til andre:)