PRETEND, THE LAST CHANCE

De døde er sterkere

"Dette her skulle virkelig blitt filmet. Bare se på deg selv. Du ser ut som du står der etter noen drepte deg. Du har ikke noe igjen. Du er knapt i live."

Han fortsetter med den samme stemmen. Nå går det ikke lenger inn i hodet og ut igjen. Det går ikke inn i hodet i det hele tatt. Det flyr bare rett forbi ørene på meg og treffer veggen bak meg. Før det forsvinner i løse luften.

"Har du aldri hørt at det er de som er de sterkeste?" spør jeg og ser på han like creepy som jeg har gjort i hele kveld. Jeg ser virkelig tom ut. Som om alt mellom ørene på meg kun er svarte røykskyer.

"De kan umulig være de sterkeste. Du står knapt." påpeker han. Han tar et trunede steg mot meg. Men jeg står som boltet fast på flekken.

"Men skjønner du ikke? Du kan ikke drepe noe som allerede er dødt. Og hvem av oss er det du kaller dø?"

Han ser på meg. Smalner øynene litt igjen. Jeg tror han fikk noe å tenke på. Vi kan begge høre biler komme oppover oppkjørselen. Det må være gutta som kommer tilbake med utstyr for å kunne bryte seg inn. Jeg blir stående, han blir stående.

"Det er deg han leter etter, er det ikke?"

"Du er innblandet i dette du." han svarer ikke.

"Det er noe som skjer, som jeg ikke vet om. Du vet det, Adam vet det, gutta vet det."

"Vet du hva den beste delen er?" spør han millisekundet etter jeg avslutter setningen.

"Hele greia dreier seg om deg, og du er den som ikke vet det." han smiler smått. Som om det ligger hevn i det.

"Tror du ikke jeg vet det?" jeg hever brynene bittelitt. Han mister det lille snevet av smil han hadde. Tydeligvis overrasket.

"Trodde du det der skulle komme som et lyn fra klar himmel?" jeg legger på det lille svake og nesten usynlige smilet han hadde på i sta.

"Ingenting du gjør lenger, kommer som et lyn. Du kan gjøre hva som helst. Alle vet hva du er i stand til. Jeg er ikke sjokkert lenger." Han står og ser på meg. Vurderer hva som er mest praktisk å si. Biter seg smått i underleppa. Gransker meg usynlig fra topp til tå før han lander på øynene mine igjen.

"Da var du kanskje forberedt på at det her blir de siste minuttene dine med åndedrag."

Han starter de truende raske stegene sine mot meg. Jeg står bom fast som støpt i betong. Han stopper opp millimeter unna meg, griper tak i kjeven på meg og jeg kjenner at ryggen min treffer veggen hardt. Blikket slipper jeg ikke. Det er det samme. Uredd og grå. Jeg lar armene henge på sidene av meg. Jeg står på tå. Nok en ulempe med at de fleste guttene jeg kjenner er høyere enn meg.

Jeg kjenner at han begynner å klemme med fingrene. Typisk han som ikke ville gjøre noe mer voldelig. Redd for alle sporene han kan legge igjen. Han legger trynet sitt nærmere mitt så jeg kan kjenne pusten hans. Han ser på meg med et mystisk og spørrende blikk. Jeg vet at han kommer til å spørre om noe nå. Noe uviktig og helt utenfor tema.

"Når i helvete tok du på deg sko?" spør han rolig og uhørlig for alle andre enn meg. Jeg ser lurt på han. Vanligvis ville de fleste blitt litt freaket ut av hvor rolig jeg er akkurat nå.

Jeg titter ned på de svarte skoene mine. Når opp til litt under midten av leggen. Skikkelig sterk såle, lange lisser som er hysset opp.

Militærsko.

"Var du forberedt på det?" spør jeg bare. Han krummer øynene. Tydelig lei av de små irriterende spillene han tror jeg driver med. Men saken er den, jeg driver ikke med noe spill. Han klemmer hardere med fingrene.

"Høres ut som gutta har funnet en vei inn." han slakker litt på grepet og lager et urolig blikk. Jeg tror ikke han har tenkt så langt. Jeg løfter armen brått og slår knyttneven i siden på han. Han slipper fort, trekker seg unna og holder seg for siden. Han gaper etter luft.

Nei, jeg slår ikke hardt. Det har jeg aldri gjort.

Men dere husker det glasset jeg knuste i taket for å stoppe brannalarmen?

Utrolig hvor lite som skal til bare du holder et glasskår i hånden samtidig som du slår.

Jeg bøyer meg ned så jeg kommer på lik høyde som han og smiler.

"Jeg sa jo at du ikke kan drepe de døde." med faste steg går jeg bort til vinduet, åpner det helt og hopper ut. Jeg ser alle bjelkene Adam snakket om at han gikk på for å komme seg opp hit. Jeg hopper bare nedover på dem til jeg treffer bakken. I samme øyeblikk som skoene mine treffer gresset, hører jeg de andre gutta storme inn på rommet mitt. Jeg blir stående i noen sekunder og høre etter på hva de gjør. Jeg tror ikke de var helt forberedt på å møte på Luke inne på rommet mitt, og ikke meg.

"Hva faen gjør du her?" hører jeg en av dem si truende. Like før jeg hører et slag og noen går i gulvet.

"Hvor i helvete er Kendall?!!" roper en annen. Akkurat som jeg forutså, de legger skylda på Luke. De tror han er grunnen til at jeg ikke er på rommet mitt akkurat nå. Men det var ikke han som fikk meg til å gå. Jeg gikk selv.

Eller... hoppet. Ut av vinduet. Men dere skjønner tegninga.

Etter hva jeg kan høre, tar en av de sterkere gutta tak i Luke og drar han voldelig opp fra gulvet.

Og når jeg sier sterkere, mener jeg noen andre enn Nicky.

"Det er best du forteller oss hvor hun er, akkurat nå."

Tarick. Tarick er trusselen nå.

Vi får nå se hvem som ender opp drept her. Det blir i hvert fall ikke den som allerede ser dø ut.

Jeg smiler for meg selv mens jeg hører på at Luke blir banket opp der oppe. Sammen med smilet, snur jeg og går sakte. Jeg bare går, etterlater bilen, gutta, huset... og alt.

-----------

2 KAPITLER IGJEN

Hadde vært ganske gøy med dritmange comments nå. Ettersom det er igjen så få kapitler. Men jeg kan jo si det så enkelt som det er, at jeg ikke legger ut de to siste kapitlene før jeg syns det er bra med kommentarer:) #biatch og hvis dere tror at DETTE kapittelet krever mange comments, hvor mange tror dere det nest siste krever?