PRETEND, THE LAST CHANCE

Vent og se

15:30

Gjett hvem som ennå ligger i senga. 

The one and only Kendall Gamino. 

Jeg byttet nok en gang på lakenet. Noe som var forferdelig. For hver gang jeg trakk det over et hjørne, glapp det opp i det andre hjørnet. Med andre ord, det verste som kan skje når du ordner senga. 

Leggen min har jeg også vasket, så begynner det å blø igjen nå, blir jeg oppgitt. 

Jeg rekker akkurat å falle inn i drømmeland før døra på soverommet mitt smeller opp. Jeg skvetter til og drar dyna lynraskt over hodet når taklyset går på.

"UT!!" roper jeg grettent når jeg tror det er Caleb som kommer busende inn.

"Hvorfor det??" svarer han bare og slenger seg i senga. Han drar dyna vekk fra trynet mitt og ler av meg. 

"Hvorfor er du hjemme så tidlig??" spør jeg forvirret når jeg ser at det er Adam som ligger der. 

"Fordi vi slapp tidlig da vel." svarer han bare. 

"Tok du med deg Thunder?" spør jeg og legger hodet slapt nedpå puta igjen.

"Han er nede og spiser." svarer han og nikker mot døra. 

"Du må opp av senga." sier han og klapper meg på magen. Jeg ser spørrende på han.

"Hvorfor det?" spør jeg bare. Jeg kniper fortsatt litt med øynene på grunn av det bråe lyset fra taklyset som Adam brått skrudde på. 

"Du skal være med meg på jobb." sier han og poker meg svakt i magen med langefingeren. Jeg ser fortsatt spørrende på han.

"Hva faen, hvorfor skal jeg være med deg på jobb??" spør jeg bare forvirret. 

"Hvis du tror jeg vil stå som en utstillingsdukke eller noe så foretrekker jeg å bli her." påpeker jeg.

"Hvorfor skulle vi trenge utstillingsdukker på jobben?" spør han og ser rart på meg.

"Vet da vel ikke jeg. Hvorfor skal jeg være med?" 

"Det finner du ut." svarer han og smiler lurt. Jeg ser litt usikkert på han. Redd for hva jeg har i vente her nå. 

"Få på deg klærne. Så drar vi." sier han og reiser seg. Jeg setter meg opp. 

"Fått lappet sammen beinet forresten?" spør han og likker mot dyna mi. Jeg rister på hodet. Han drar vekk dyna kjapt for å se på det. 

"Du vet, hvis du ikke hopper ut av senga innen fem sekunder, kommer det en ny flekk på lakenet." sier han og nikker mot dyna. Jeg ser ned. Det har begynt å blø igjen.

"Faen da." sier jeg irritert og kjapper meg ut av senga. Jeg småjogger bort til badet og skrur raskt på vasken. 

"Kendall. Det holder ikke å bare skylle vekk blodet. Du må lappet det igjen." sier Adam og lener seg mot dørkarmen med armene i kryss. 

"Og når ble du liksom doktor a?" spør jeg bare og ser dumt på han.

"Jeg trenger da ingen doktorgrad for å vite at du burde stoppe det fra å blø i stedet for å la det renne." svarer han og ser på meg med hevede bryn. 

"Jeg vet da hva jeg driver med." påpeker jeg og ser morskt på han.

"Si det til de tre lakene du blødde ut." svarer han og ser på meg.

"Det var faktisk bare to tenk." svarer jeg dumt.

"Telte du med det som ligger på senga nå?" spør han og nikker bak seg.

"Det kom ikke noe på det." påpeker jeg og får skylt vekk blodet som renner.

"Det gjorde det når du reiste deg." 

Jeg blir oppgitt jeg...

"Okei, vent da..." sier han og kommer lenger inn på badet. 

"Jeg klarer det selv!" 

"Nei det gjør du ikke." svarer han bare. Han tar bestemt tak i meg og legger meg ned på gulvet. 

"Den riften der er ganske dyp, så jeg tror ikke det er det beste å få masse lo fra bukser og sånt i det." sier han og åpner det ene skapet ved siden av speilet hvor vi har blant annet plaster og bandasje. 

"Jeg kan jo bare la det gro sånn som det er!" 

"Hadde virkelig vært morsomt å se hvordan du hadde taklet skader i krigen. Plutselig blir du skutt i brystet og du bare; det går fint! Vi bare drar ut kula og lar det gro!" erter han meg. Jeg slår han slapt i hodet og ser stygt på han. 

Adam renser det så alt av lo og støv forsvinner fra såret, noe som gjør veldig jævlig vondt. Jeg biter sammen tennene og knytter nevene. 

"Faen slutt!! Det svir noe så inn i helvete!!" roper jeg ut så fort det gjør for vondt. 

"Det kommer til å være vondere hvis du lar det være." sier han og ser dumt på meg. Jeg møter det dumme blikket hans og gir han et stygt et. 

Til slutt, etter å ha renset med greier jeg ikke aner hva er, drar han på en tynn hvit bandasje og strammer opp. 

"Jeg mister blodtilførselen." sier jeg bare og ser på han. 

"Du gjør ikke det så lenge jeg får plass til en finger mellom den og leggen din." sier han og viser meg det. Jeg hever bare på brynene og lar han fortsette. Til slutt knyter han enden og reiser seg opp.

"Nå skal du overleve." sier han smiler ertende.  

"Jeg hadde overlevd uansett." svarer jeg bare og reiser meg.

"Få på deg bukser og bli med ned." sier han og forsvinner ut av badet. Jeg sukker høyt og går inn på rommet for å finne en god og tøyelig jeans med hull på knærne. Passer perfekt nå som det er litt snø ute. 

Jeg får på meg buksa selv om det var litt slitsomt å få den over den irriterende bandasjen, men jeg fikk den på meg. På overdelen drar jeg på meg en grønn hettegenser med Morning Person skrevet over brystet med hvit skrift. Den fikk jeg faktisk av pappa for en god stund siden. 

Mange som begynner å kjenne meg nå syns jeg.

Jeg går ned til førsteetasje og blir møtt av Thunder som kommer hoppende som en kanin og hopper på meg. Jeg setter meg ned på huk og smiler. Drar fingrene mine gjennom en gode pelsen hans og ender opp med å klø han godt i bakhodet og kan ørene.

"Hei babyyy." sier jeg med en barnslig stemme og lar han dra tunga si over halve trynet mitt. 

"Bli ferdig'a. Vi må dra." sier Adam som allerede står i gangen.

"Men faen da, hva er det vi skal??" 

"På jobben." svarer han og nikker mot døra.

"Men hvorfor skal jeg være med??" 

"Vent og se." smiler han og går ut.

Hater virkelig det svaret.

-------------

Da er det 2018 og jeg kommer mest sannsynlig til å skrive 2017 på toppen av alle prøver frem til sommerferien. Måtte året bli like kjedelig som det forrige. 

Q: Hva liker dere best med Adam?