PRETEND, THE LAST CHANCE

Optimist

Okei, så jeg halvveis ligger på sofaen til Adam hjemme hos han og ble akkurat ferdig med å fortelle han om den siste samtalen jeg hadde med Vanessa. Han virker ikke særlig stresset, sånn som han virket sist jeg snakket med han.

"Så, hva tror du hun kommer til å gjøre nå?" spør jeg og begynner å pirke på glidelåsen på jakka mi. Jeg glemte faen meg å skifte før jeg gikk hit, så jeg har fortsatt på meg en irriterende trang jeans og IKKE en stor og digg hettegenser som lukter Adam.

"Altså, med tanke på hvor grinete hun så ut da hun dro, tror jeg nesten at hun kommer til å drite i hele planen sin." svarer han og setter seg i sofaen. Han har akkurat vært på kjøkkenet og hentet seg en ølboks. Han setter seg bare ved lårene mine så jeg må ha beina mine over lårene hans, siden jeg halvveis - snart helveis, ligger i sofaen.

"Seriøst? Skal du tro at den dama ikke kommer til å gjøre noe? Hun er jo faen meg gal." svarer jeg og ser dumt på han.

"Men Vanessa er ikke som Cassandra. Hvis hun har fått sånne visdomsord på hjernen kan det hende hun skjerper seg." svarer han og åpner opp boksen.

"Hvordan kan hun få visdomsord på hjernen?" spør jeg og ser fortsatt dumt på han. Han møter blikket mitt med et dumt et selv.

"Kendall..." sier han bare oppgitt.

"Hva? Vi vet begge at hun mangler en." svarer jeg bare som om det var en selvfølge.

"Dårlig tidspunkt." svarer han bare og setter på TV'en.

"Det er aldri dårlige tidspunkt." svarer jeg bare og smiler for meg selv. Jeg vrir meg over på siden og ser mot TV-skjermen.

"Hvis du setter på sport nå går jeg hjem." sier jeg og klumper sammen teppet jeg bruker som pute under hodet.

"Da må jeg nok sette meg oppå deg så fort jeg har funnet kanalen." svarer han og stopper opp med å bla bortover kanalene.

"Hade bra." sier jeg bare og reiser meg så fort jeg ser en fotballkamp poppe opp på skjermen.

"Skjerp deg." sier han bare før han tar et grep rundt håndleddet mitt og drar med rett ned i sofaen igjen.

"Jeg bruker seriøst ikke kvelden på å se på det der." svarer jeg og får han til å slippe håndleddet mitt.

"Det er jo bare en reprise. Jeg skal bare se de neste ti minuttene fordi jeg ikke fikk de med meg i går." svarer han og følger bare med på skjermen.

"Du vet at det er ti minutter for lenge for meg?" spør jeg og ser på han.

"Okei, hva med om du går hjem og skifter, fordi du klager så mye over de stramme buksene dine, også kommer du tilbake med andre klær." svarer han bare.

Sound gooood.

"Og ta med hunden også." sier han til slutt og lener seg godt tilbake i sofaen.

"Thunder liker deg ikke." svarer jeg og reiser meg igjen. Jeg går bort til gangen.

"Morsomt at du tror det." svarer han med underleppa liggende på toppen av ølboksen. Øynene hans er klistret til skjermen. Man skulle trodd jeg var et spøkelse som gikk frem og tilbake her.

"Morsomt at jeg VET det." svarer jeg bare og går ut etter å ha fått på meg skoene mine.

Jeg går ut og regnet pøser ned. Jeg blir stående på trappa i noen sekunder mens jeg klamrer armene mine rundt meg fordi det egentlig er latterlig kaldt ute nå.

"Okei Kendall. Se på det som en dusj uten varmtvann." sier jeg mumlende til meg selv før jeg løper ut og tar den lille u-svingen fra Adam's port og til min.

Jeg kommer meg til mitt eget hus og peller meg kjapt inn. Jeg sparker av meg de nå bløte skoene og går rett opp for å skifte klær totalt.

Når jeg kommer opp ligger Thunder på senga mi og later seg. Det er som å se meg selv en lørdagskveld.

Jeg går bare inn i walk-in-closeten og roter rundt etter genseren til Adam. Heldigvis finner jeg den der jeg la den fra meg sist og drar av meg de bløte klærne jeg har på meg. Til og med bh'en er rennende bløt. Så den må nok av den også. Jeg går bort til undertøysskuffen for å finne en tørr en, men jeg merker nå at det kanskje hadde vært lurt å kjøpe noen nye bh'er i dag. For lille dumme meg har selvfølgelig ikke vasket noen bh'er på hvert fall tre uker. Så med andre ord; ingen rene!

Nå må jeg gå uten...

Jeg drar bare genseren over den helt bare overkroppen min og begynner bare å lete etter en joggebukse.

"Seriøst, ikke gjem dere nå, komfortable bukser." sier jeg mens jeg roter rundt i hyllene. Thunder har tydeligvis hoppet ned fra senga og står nå i åpningen til klesskapet. Jeg ser kjapt på han før jeg leter videre.

"Kan ikke du bare bli smart nok til å snakke?? Jeg er sikker på at du vet hvor alle joggebuksene mine er." sier jeg oppgitt og ser på Thunder. Han setter seg bare på stumpen og oppfører seg skikkelig care mot meg.

"Greit, jeg finner de selv." sier jeg surt og leter videre.

"Faen da..." mumler jeg når jeg finner haugen med alle buksene.

Alle er skitne!

"Da blir det nok en fuckings jeans da..." mumler jeg surt og finner bare en lett jeans med hull på knærne. Den er lyseblå og høy i livet. Jeg drar den på meg og botner alt med et par svarte ankelsokker. Så får jeg bare med meg Thunder ned før vi begge spurter over til Adam igjen. Forhåpentligvis har jeg brukt over ti minutter, så jeg slipper å se et eneste sekund av fotballkampen han sitter og ser på.

Når jeg kommer meg inn i stua hvor Adam sitter ser han på meg og ser allerede spørrende ut.

"Hvorfor har du på deg de buksene der?" spør han bare. Godt å høre at han kjenner meg, men tonefallet var ikke det mest ivrige.

"Jeg hadde ikke igjen flere rene joggebukser! Ikke si det der, jeg blir bare deppa." svarer jeg oppgitt over at jeg ikke har noen joggebukse. Adam ser plutselig på meg med et sånt dirty blikk.

"Næmmen, har du ikke flere rene bukser igjen?" spør han og smiler.

"Skjerp deg'a." svarer jeg bare og lener meg inntil dørkarmen.

"Har du klart å gjort alle dirty på så kort tid assa?" spør han og holder på det lure blikket sitt.

"Jeg slår deg snart." svarer jeg og lar armene henge slapt nedover sidene på meg.

"Skulle ikke du liksom banke meg opp også?" spør han og skrur endelig av kampen som går på TV.

"Jo. Jeg må bare finne ut når." svarer jeg bare.

"Du må nok bruke lang tid på å finne ut det." svarer han og reiser seg, plukker opp den tomme ølboksen og går inn på kjøkkenet.

Rett forbi meg.

"Hvorfor det?" spør jeg og går etter han.

"Fordi, du kommer jo aldri til å klare det." svarer han mens han kaster boksen i søpla under vasken.

"Faen for en optimist du er!" sier jeg og ser på han. Han smiler bare ertende til meg.

----------

Merker selv av det er en del mellomrom mellom kapitlene. Men sist kom det ut fem stykker om gangen pga lite publisering de siste dagene.