PRETEND, THE LAST CHANCE

Vet ikke hvor han er

KAPITTEL 100 FOLKEEEEENS!!! Hvis vi følger tradisjonen etter bok 1 og 2, er det igjen 100 kapitler! Hvis det blir 200 dah. Lol.

----------

16:40

Plutselig ringer det på døra i et sett igjen. Både jeg og Kim satt egentlig og halvsov i sofaen under en kjedelig romanse komedie som bare sto på fordi vi begge nesten sovnet.

"Venter du flere folk?" Spør hun og ser på meg. Jeg ser spørrende på henne og rister på hodet.

"Nei?" Svarer jeg usikkert og reiser meg fra sofaen. Jeg går ut i gangen og låser opp forsiktig. Uansett om jeg vet at Luke er på sykehuset, klarer jeg fortsatt ikke å stole på at han ikke plutselig står utenfor huset mitt. For alt jeg vet kan han ha leid inn folk til å kverke meg, voldta meg, skade meg eller et eller annet som jeg hater. Når jeg har låst opp og har dyttet ned håndtaket blir døren dyttet i fra andre siden så jeg automatisk trekker meg stresset unna. På andre siden av døren står dronningen av alle plastbelagte barbiedukker.

Cassandra den store.

Vent... Hva i huleste gjør den dama her????

"Er Adam her?" Spør hun og går inn i gangen av seg selv. Jeg ser spørrende på henne.

"Eeh, nei. Hvorfor er du her?" Spør jeg forvirret. Kim reiser seg fra sofaen og kommer bort. Vi står begge og ser rart på henne.

"Jeg har sendt han masse meldinger og ringt han hundre ganger, og han svarer ikke. Har det skjedd han noe?" Spør hun og ser stresset på oss.

"Du tror at det må ha skjedd noe for at han ikke skal svare deg?" Spør Kim og ler smått. Cassandra ser bare morderisk på henne til svar. Kim mister smilet.

"Ikke i humør for humor i dag? Nei? Okei..." Sier Kim og lukker munnen. Hun klør seg lett på haken og det legger seg en fem sekunders klein stillhet.

"Du vet alltid hvor han er, du som alltid henger rundt exkjæresten min som en mygg." Hun ser ned på meg. Med tanke på de høye hælene, må jeg se opp på henne for å møte de sminkedekkede øynene hennes.

"Ikke nå for øyeblikket nei. Jeg har faktisk ikke snakket med han på en stund." Lyver jeg. Når jeg hører meg selv snakke høres jeg passe overtalende ut. Hun er ikke like god på å fakke løgnere, sånn som pappa er. Så jeg tror det skal gå bra.

"Og hvorfor ikke?" Spytter hun mot meg.

"Fordi jeg ikke er en mygg som henger på han hele tiden." Svarer jeg og bruker hennes egne ord mot henne.

"Og myggen henger ikke på folk... Den suger blod og stikker av." Smiler Kim mot oss begge. Vi ser dumt på henne begge to.

"Hva? Det irriterte meg bare at hun brukte det som eksempel." Unnskylder hun seg. Cassandra himler med øynene og ser på meg igjen.

"Gi meg beskjed med en gang du snakker med han. Jeg har noe viktig å fortelle han." Sier hun bestemt.

"Hva da? At du er gravid med kiden hans eller noe?" Ler Kim før hun forvrengt seg om. Jeg ser på henne. Så fort hun får blikket mitt kommer hun på den lille detaljen som har en sammenheng med det hun nettopp sa.

"Hva?... Åja, dårlig timing..." Hvisker Hugo unnskylder seg til meg.

"Ja særlig, Adam ville aldri risikert å måtte bli far. Han er nok dødsforsiktig med å bruke beskyttelse for å si det sånn. Aldri verden om han hadde gjort noen gravide." Sier Cassandra selvsikkert.

Nå kunne jeg ha sluppet en skikkelig bombe på deg assa. Men jeg velger å la det være. Bare fordi jeg ikke vil at folk skal vite det.

"Kan du gå ut av huset mitt nå?" Spør jeg rett ut og ser på henne. Alt jeg får tilbake er et kaldt blikk før hun kaster på håret. Jeg får de blekede tuppene hennes i trynet, og litt i munnen, før hun går gjennom døra mi og rett ut i bilen sin. En ny bil som hun ikke har kjørt inn i min forrige bil. Jeg lukker bare døra når hun kjører vekk. Jeg snur meg og ser på Kim.

"Går det bra eller?" Spør hun og ser på meg.

"Jada, fikk bare litt blekemiddel på tunga." Svarer jeg og fjerner et hår fra munnviken. Vi går og setter oss i sofaen igjen. Jeg plukker opp fjernkontrollen og prøver å finne noe langt mer interessant enn denne døde filmen vi nesten sovnet fra. Jeg blar gjennom kanalene. Ser på alle programmene som går og prøver å finne en som kan funke så vi ikke sovner igjen. Noen titler irriterer meg mer enn andre.

*Jeg slapp nesten unna*

*Prison Break*

*How did the cops catch me*

Jeg stopper opp på en filmkanal.

"Åååå stopp der!!" Sier Kim og napper fjernkontrollen rett ut av hånda på meg.

"Er det dette du ser på når du kjeder deg?" Spør jeg og ser på henne.

"Ikke fortell meg at du ikke ser på Magic Mike når du er bored??" Spør hun og legger kontrollen langt unna meg.

"Jeg har jo sett den mange ganger før." Sukker jeg og slenger meg tilbake i sofaen.

"Nettopp. Så du har brukt mye av tiden din på å se den." Hun poker meg i skulderen og setter seg godt til rette. Thunder har igjen lagt seg under bordet. Mens Kim er opptatt av å se på Magic Mike gjøre greia si, klarer ikke jeg å bli kvitt den vonde klumpen i magen. Hver gang jeg tenker på at Adam ikke er i huset ved siden av, ser jeg bare for meg hvordan hendene hans så ut begge gangene jeg var og besøkte han. Den første gangen var verst. Da han borret neglene i huden til det blødde. Han må ha blitt forferdelig sint da jeg nevnte Luke. Forvart klarer ikke engang å få neglene gjennom huden hvis jeg prøver.

Eller så har han forferdelig styrke i fingrene...

Jeg kommer også på at det bare er to dager til han blir flyttet til fengselet. Hvis han ikke godkjenner den betalingen ut av fengsel før den tid, blir det vanskeligere for meg å se han igjen. For så fort han har blitt flyttet, har jeg mindre sjans til å besøke han og overtale han. Da er det ferdig. Og jeg angrer forferdelig mye på at jeg ikke prøvde hardere å få overtalt han til å komme hjem igjen.

-------------

Når man blir ferdig på skolen før matfri, kan det bare bety én ting...

FRI resten av helgen!

I'm just telling you diss once. (Or mange ganger Idk)
Det blir IKKE et langt kapittelrush om alle driter i å kommentere🙃  deres stillestående tomler er med på å avgjøre hvor mange kapitler det blir lagt ut under helgas KapittelRush!

Enjoy