PRETEND, THE LAST CHANCE

Overhode ingen spøk

"Kjapp deg Kenny. Før du blir drept. Eller verre... får en kald klem av han." sier Zander og ler. Jeg går bare av steinen og lenger inn på bakken. Adam kommer seg opp av vannet og kommer truende mot meg. Før alt brått blir avbrutt.

"Kendall!" jeg snur meg brått rundt. Den strenge stemmen fanger oppmerksomheten til Adam også. Så han stopper opp. 

"Sånt skal vi ikke ha noe av her!" roper mattelæreren irritert. 

Okei, hva faen svarer jeg nå'a? Han er jo så sur. Det er vel like før han begynner å kaste mattestykker etter meg også.

"Men faen da, det var jo bare-"

"Hvis du skal til å si spøk, er det overhode ikke det. Vannet er kaldt. Og du gjør ikke slikt mot de ansatte." avbryter han meg. Jeg ser bare spørrende på han.

"Hallo! Han oppfører seg jo mer som en teit elev enn en voksen ansatt." argumenterer jeg bare. 

Jeg snur meg kjapt og ser på Adam. Han slipper et glis over meg. Jeg ser bare stygt på han. 

"Dette her kan vi ikke ha noe av. Ikke nok med at du dyttet han utfor, men du motsier en annen eldre ansatt..." fortsetter mattelæreren. Han snakker som om jeg har dyttet Adam utfor en høy bygning eller noe. Han overdriver. 

"Jeg tror jeg rett og slett bare kjører deg hjem igjen." sier han til slutt. Som en enkel konklusjon.

"Seriøst??" bryter jeg ut av full overraskelse. Han nikker.

"YEEESS!!!" roper jeg høyt og viser fingeren til Adam. 

"Få med deg bagen. Så drar vi med en gang." sier han bare og går bort til bålet. 

"HA HA! Det skulle faen ikke mer til enn å dytte deg i vannet! Så får jeg dra hjem en hel dag før dere andre!!" roper jeg fornøyd. 

"Men når jeg hiver deg i bakken, da får jeg ingenting..." svarer Adam surt. Det drypper vann fra håret hans. 

"Synd for deg." smiler jeg bare. Han stiller seg ovenfor meg og ser surt på meg. 

"Nå må dere bli igjen her og fryse helt til i morgen." smiler jeg mot han. Han strekker armene ut til sidene. Det begynner å renne vann fra kantene på genseren. 

"Okei." sier han bare og smiler som om han tenker på noe lurt. Jeg rekker ikke gjøre mer før han tvinger meg inn i en iskald og bløt klem. Han kaster armene sine rundt meg og moser meg inntil magen og brystet hans.

"Du er kald!!" roper jeg og prøver å dra meg ut av armene hans.

"Og den som står ansvarlig for det er?..." spør han og ser ned på meg. 

"Deg! Jeg hadde ikke dyttet deg utti hvis du ikke hadde kastet meg i bakken så mange ganger!" svarer jeg og prøver å dytte i magen på han for å komme meg løs. 

"Slipp daaa!" 

"Så du sier altså at jeg er grunnen til at du nå får dra hjem?" spør han og slipper meg i hvert fall ikke.

"Hæh? Nei!" svarer jeg bare og ser på han.

"Du skal da ikke ha æren for det! Hvorfor skal du ha æren for det egentlig?" 

"Du sa at det er min feil at jeg ble dyttet i vannet. Men da er det jo min feil at du drar hjem også. Siden du ikke hadde fått dratt hjem hvis du ikke hadde dyttet meg i vannet." 

Jeg blir stille en stund. Det tar tid for små hjerner å tenke kompliserte ting. 

Selv om det sikkert ikke er så komplisert som jeg skal ha det til da.

"Kendall! Pakk sakene dine." roper mattelæreren igjen.

"Slipp meg nå. Før han sender hjem deg også." sier jeg og ser opp på Adam. 

"Men er ikke det bare bra da?" spør han og møter blikket mitt. 

"Eh nei." svarer jeg bare.

"Hvorfor ikke??" 

"Fordi, da blir det ikke like gøy å erte deg." smiler jeg.

"For du vet, jeg kan bare erte deg og hele resten av gjengen, fra hjemme i senga mi. Den varme, gode senga mi." smiler jeg igjen.

"Så det er sånn du skal være?" spør han bare. Jeg nikker. 

"Men den senga di er ganske godt brukt da." sier han og hever brynene.

"Vi har jo ikke gjort det såå mye i senga mi." protesterer jeg bare og ser litt morskt på han. Han slipper meg, bøyer seg ned så vi er på lik høyde og ser på meg.

"Jeg mente at du sover mye i den." 

Hehe... oja.

"Oja." svarer jeg kort. Han gliser av meg. Han drar av seg hettegenseren. Under har han bare en t-skjorte. Så jeg skjønner ikke hvordan han ikke har frosset ihjel. 

"Du får kose deg hjemme da. Potetsekken." sier han og surrer sammen genseren. Før jeg skal til å gå tar han den over hodet på meg og vrir alt vannet ut av den. Jeg trekker fort unna, men ikke fort nok. Jeg får iskaldt vann i nakken. 

"Drittunge!" roper jeg og slår etter han. Han bare smiler.

"Adam! Få på deg noen tørre klær nå. Før du blir syk." kommer det fra mattelæreren.

"Og Kendall, ba ikke jeg deg pakke sakene dine?" spør han oppgitt.

"Sakene mine har vært pakket siden vi kom hit. Jeg er alltid klar for å dra hjem igjen." smiler jeg stolt. Han himler bare med øynene.

"Så hent dem da!" 

Jadda masa...

Jeg går bare bort til teltet. Jeg bøyer meg ned og skal til å dra opp glidelåsen, men den sitter fast. Jeg setter meg ned med det ene kneet i bakken og drar så hardt jeg kan.

"Men faen da." sier jeg surt til meg selv. Jeg er kald på hendene, noe som gjør det vanskeligere. 

"Slutt å prøve da!" hører jeg innefra. 

"Når gikk du hit??" spør jeg når jeg hører stemmen til Adam.

"Jeg skulle skifte." svarer han bare innenfra.

"Og har du fått på deg klær da?" spør jeg bare og slipper glidelåsen.

"Ja." svarer han kort.

"Så slutt å holde igjen glidelåsen da!" 

"Nei." 

Ikke si at han har kommet inn i den nei-fasen igjen...

"Hvorfor ikke??" 

"Fordi, du skal få lide i kulden litt til." svarer han bare.

"Og det er varmt her inne." avslutter han.

"Jeg skal bare ha bagen min. Slutt å være sånn daaa." sier jeg oppgitt. 

Til slutt gir han seg. Han slipper glidelåsen og jeg får trukket den opp. Jeg kjapper meg inn og drar med meg bagen. Adam går etter ut av teltet. 

"Forresten går jeg bort til deg og stjeler genseren din." sier jeg og ser på han. 

"Det klarer du ikke, for huset mitt er låst." svarer han ertende.

"Ikke etter jeg har låst opp." 

"Du får ikke låst opp uten nøkkel." smiler han bare som om han har overtaket. 

"Men jeg fant husnøkkelen din i lomma på bagen din i sta. Så hah! Hade bra." 

---------------

Kenny får dra hjeeem<3 lenge leve Kenny og Senga hennes. They're a cute couple. 

Husk å kommentere så mange avsnitt som mulig for flere kapitler!