PRETEND, THE LAST CHANCE

Du har noe... akkurat der

10:00

Jeg er på vei hjem igjen. Ikke snakk om at jeg blir hos Caleb mer nå. En natt var mer enn nok. Og jeg fikk faen meg ikke opp det jævla syltetøyglasset heller. Svakstilte har det fælt. Når jeg først tenker på mat, kommer jeg fort på at det ikke finnes mer mat hjemme hos meg engang. Jeg handler egentlig altfor sjeldent. Men jeg vil ikke se ut som en jævla voksen som handler inn mat på butikken heller. Det er bare kleint. Jeg er ingen forelder. Hadde bare foreldrene mine bodd hjemme, så kunne de kjøpt maten for meg. Selv om pappa teknisk sett fortsatt bor hjemme. Han er bare ute og reiser altfor ofte.

Hadde vært litt kult og skaffet seg sitt eget sted også da. Egentlig...

Mens jeg kjører ringer jeg opp Adam gjennom bilen som har telefonen tilkoblet. Jeg blir sittende og vri smått på rattet mens bilen suser bortover veien til han svarer.

"Hvordan lever du ennå?" Er det første han sier før et eneste hei.

"Jeg drepte Caleb. Hvordan det?" Svarer jeg sarkastisk og smiler for meg selv.

"Og nå ringer du fordi du vil ha hårballen din tilbake?" Spør han som om han vet alt.

"Vel, det var ikke det jeg skulle si. Men joa. Kan ta han også." Svarer jeg og lener albuen i vinduet.

"Det blir faktisk litt vanskelig. Jeg tok med meg husnøkkelen da jeg dro på jobb. Så du må nesten stikke innom jobben hvis du skal få han ut."

"Så du mener at jeg skal dra helt bort til jobben din for å hente nøklene dine så jeg får tilbake hunden min?"

"Ja. Enten får du vente til jeg kommer hjem, eller så må du kjøre innom nå."

"Adam, jeg orker ikke dra bort dit nå."

"Kendall jeg kan se deg ute på veien. Følger du ikke med på hvor du er du eller??" Spør han oppgitt over meg. Jeg våkner litt til fra egne tanker og legger merke til at jobben hans er en sving unna.

"Å faen." Sier jeg bare og svinger inn.

Sorry til den bilen bak meg som trodde jeg kom til å bruke blinklys. Men til mitt forsvar, har du ikke'no med hvor jeg skal.

"Vent da. Jeg kommer nå." Sier jeg bare og legger på. Jeg kan føle at han himler med øynene over meg nå. Men jeg lar det ligge. Jeg går inn hovedinngangen og rett bort til Adam så fort jeg ser han. Han sitter halvveis inni en bil og tukler med noen greier. Jeg stopper opp ved siden av han og stirrer på han i noen sekunder før jeg sier noe.

"Så få nøklene da!" Sier jeg brått så han skvetter til. Han la tydeligvis ikke merke til at jeg kom, så konsentrert som han var.

"Faen da. Si ifra når du kommer." Sier han irritert og slutter å tukle med det han driver med.

"Hva gjør du?" Spør jeg og ser på han mens jeg har armene slakt i kryss.

"Fikser på speedometeret." Svarer han bare og lener albuene på knærne. Han har olje sølt over begge hendene og en liten flekk på kjeven. Han blir sittende og se på meg i et lite øyeblikk. Som om han sitter og ser for seg noe. Han har et lurt smil. Det tar ikke lang tid før jeg ser rart på han og bryter stillheten.

"Så skal jeg få de nøklene eller ikke?" Spør jeg bare og får han til å slutte å se så lurt på meg. Han slutter ikke å se lurt på meg. Han holder det samme halve smilet.

"Slutt og se så rart på meg og gi meg nøkkelen." sier jeg bare uten et eneste tonefall.

"Du hakke planer i helga, sant?" sier han med det fortsatt lure smilet.

"Nei. Gi meg nøkkelen nå." fortsetter jeg. Jeg er sur og vil hjem. Sånn er det bare. Han burde ikke koke opp temperamentet mitt nå.

"Da har du sikkert ikke noe imot å tilbringe helgen i nabohuset heller da." smiler han.

"Hvorfor skulle jeg ville være hos han gamle mannen i nabohuset som snakker med fuglene i hagen hele tiden?"

"Kendall..." sier han med den største oppgitte stemmen jeg noen gang har hørt. Jeg har sånn seriøst aldri sett han så oppgitt over meg. Det er bare sykt morsomt.

Hehe sorry Carson, men jeg er en person det er lett å bli oppgitt over. Man skulle trodd du visste det nå.

Jeg begynner bare å le smått av han. Det er litt gøy å se han så oppgitt.

"Blir du irritert?" spør jeg og smiler ertende. Jeg poker han lett og ertende i skulderen.

"Ja. Jeg blir det." svarer han bare og gnir seg i øynene.

"Døh, nå får du olje i øynene." sier jeg bare og fjerner hånden hans.

"Det er tørt, Kendall." sier han og holder frem hånden.

"Men hvordan kunne jeg vite det da??" spør jeg bare og ser på han. Han hever bare brynene.

"Se her..." sier han og bøyer seg ned og plukker opp noe som ligger på gulvet. Han tar opp et eller annet verktøy som jeg selvfølgelig er verdensmester på å ikke kunne navnet på.

"Ser du det her?" sier han og tar fingeren på det.

"Det der er ikke tørt. Ser du forskjellen eller?" spør han og holder opp fingeren med den bløte oljen.

"Jeg er ikke så dum da." svarer jeg og ler. Han trekker på smilet.

"Å jasså? Ikke det altså?" spør han smilende. Han prøver å ta meg i ansiktet med den bløte oljen, men jeg trekker meg unna. Han reiser seg fort opp fra bilen og drar den ledige armen sin rundt nakken på meg og holder meg igjen så jeg ikke kommer meg unna. Han drar fingeren sin over halve nesa mi og videre over kinnet. Når han fjerner fingeren sin blir han stående med hodet mitt sittende fast der og ser på meg med et ertende smil. Jeg gir han et blikk uten å smile. Noe han åpenbart bare syns er morsomt.

"Du har noe... akkurat der liksom..." sier han og peker. Jeg dytter vekk hånden hans.

"Sier du det?? Det visste jeg ikke." svarer jeg og prøver å ikke smile. Han slipper taket på meg og lukker døra på bilen. Jeg går noen steg bakover og ser på at han bare legger sammen alle verktøyene og setter fra seg kassa han la det i.

"Når er du ferdig i dag egentlig?" spør jeg bare og bytter tema.

"Kommer du i helga eller ikke?" spør han bare tilbake.

"Jeg spurte først." påpeker jeg og ser bestemt på han.

"Men jeg stilte det spørsmålet i sta også." påpeker han tilbake ertende.

"Gi meg en 6'er i gym så kommer jeg."

"Det er ikke troverdig i det hele tatt. Alle vet at du aldri hadde fått toppkarakter i et fag hvor du må røre på deg." jeg skjærer en grimase mot han. Han ler bare.

"Men igjen, når er du ferdig i dag?" spør jeg og ser på klokka på telefonen. Han tar telefonen ut av hånden min og sjekker klokka selv.

"Om fire minutter omtrent." smiler han. Jeg smiler selv fornøyd. Så fort han merker det lure smilet mitt begynner han å lure litt.

"Hva er det du vil nå?" spør han med et ventende blikk. Han vet at det kommer noe. Jeg ser det på det lure, men samtidig litt ertende og fornøyde blikket.

"Du hakke lyst til å være med på butikken og kjøpe mat?" ler jeg.

-----------

Drittvær all the way. 30 minusgrader ish. Og jeg er bare sur egt. Hater at det er for kaldt, hater at det er for varmt. Må ha en mellomting... Men det er selvfølgelig for mye å be om. Vurderer å gå i dvale frem til 17. Mai. Please COMMENT, baibai