PRETEND, THE LAST CHANCE

Kommer ikke på tale

"Kjenner du folk som bor fire timer unna her??" Spør Adam og ser rart på meg. Jeg legger hodet på skrå og ser dumt på han.

"Du vet hvem han er." Svarer jeg han.

"Jeg vet da ikke om noen fire timer unna... Eller, bortsett fra han ex'en til moren din..." Han ser brått på meg når han nevner ex'en til mamma. Jeg letter på brynene og holder meg stille.

"Prøvde den gamlingen seg på deg?" Spør han og ser forbanna ut.

"Det var ikke Harrys." Svarer jeg kort og bestemt. Rett ut. Nå ser han forvirret ut. Han bare står der. Ser på meg.

"Men så hvem i helvete var det da??!" Bryter han ut. Orker ikke vente lenger på å finne det ut.

Tålmodighet Adam? Hva er det for noe?

"Både du og Caleb vet hvem Darran er?" Jeg legger armene i kryss og møter blikket hans. Han blir stille.

"Var den fyren Darran??" Spør han helt sjokkert. Jeg nikker. Han biter sammen tennene.

*

08:10

Jeg sitter på kjøkkenet hjemme. I en stor svart hettegenser og en god lyseblå jeans med store rufsete hull på knærne. Jeg har dratt hetta over hodet så kråkereiret ikke skal synes så godt. Men resten av håret henger ned. Jeg har den ene foten på stolen jeg sitter på, og den andre i gulvet. Holder rundt det bøyde beinet mitt og bare hører på hva de andre sier.

"Men jeg klarer ikke å fatte hvorfor han gjør det her." Caleb og Adam sitter ovenfor meg.

"Vi har jo ikke hatt kontakt med han på dritlenge."

"Hvordan kjenner dere han??!" Bryter jeg ut og ser på dem begge. De flytter blikkene sine på meg.

"Kan du holde kjeft litt eller?" Spør Caleb og ser på meg som den plagsomme av oss.

"Greit, jeg kan bare gå ut jeg. Gå til et smug alene. Hvor alle drittsekker bare kan gønne løs." Svarer jeg sarkastisk frekk. Han himler bare med øynene og ser tilbake på Adam.

"Tror du Luke er i god nok stand til å ta kontakt med han?" Spør Caleb og lener seg på armen. Adam sitter og biter en negl på ringfingeren samtidig.

"Det kan godt hende." Svarer han litt nølete.

"Men da går han etter Kendall, ikke deg."

"Det er fordi jeg bryr meg om henne..." Mumler Adam.

Jeg føler atten blir så inkludert her.

"Vet du nøyaktig hvor han bor?" Spør Adam Caleb. Han nikker.

"Du husker det lille blå huset som han Gilly bodde i før?" Spør Caleb han. Adam nikker.

"Darran bor i huset ved siden av. Det store gråe." Sier Caleb og gjør noen små bevegelser med hendene.

"Okei, kan dere begge klappe igjen og fortelle meg hvordan dere kjenner han??!!" Roper jeg ut. Nå ser jeg forbanna på dem.

"Kan du være så snill å bare holde kje-"

"Du kan holde kjeft du, shithead." Avbryter jeg Caleb frekt.

"Så lenge jeg har blitt innblandet i det her vil jeg vite hvordan dere kjenner han og hvorfor han hater dere." Jeg peker ned i bordet mens jeg snakker.

"Jeg skjønner godt at folk hater dere, men jeg vil vite hva koblingen mellom han og dere er." Jeg føler jeg jævlig streng nå. Men så lenge jeg vet at ingen av dem tør å dra til meg, kan jeg si hva jeg vil.

"Så sett igang å snakk. Hvis ikke kan dere bare holde kjeft."

This is my house, shitheads. Get used to it.

Caleb ser bare surt på meg før han snur seg mot Adam igjen.

"Vi kan godt stikke dit og-"

Jeg plukker opp en liten lufttom ball fra gulvet som tilhører Thunder og kaster den hardt rett i trynet på Caleb og avbryter han.

"Au, men faen da!" Sier han og ser sint på meg.

"Fortell meg hvordan dere kjenner han!" Roper jeg igjen. Caleb ser på Adam. Adam møter blikket hans. Det virker som de begge tenker, bør vi fortelle det? Jeg sitter bare og venter på at en av dem skal gro noen baller så jeg får vite det.

"Kendall, kan du ikke bare la oss fikse det her først, så lover jeg at jeg skal fortelle det etter det." Sier Adam rolig. Jeg ser litt skeptisk på han. Jeg legger armene i kryss og lener meg godt tilbake på stolen.

"Tror du jeg har tålmodighet til det?" Spør jeg og hever det ene brynet mens det ene ligger nede.

"Det må du nesten bare ha. For jeg forteller det ikke nå." Svarer han bestemt. Jeg bytter blikk mellom dem begge.

"Okei det var det, ut med dere." Sier jeg og reiser meg.

"Hæ?"

"Pell dere ut. Begge to. Ut." Sier jeg og drar Caleb opp av stolen.

"Du også, shithead." Sier jeg og peker på Adam. De ser begge rart på meg.

"Pell dere av gårde til han Darran-driten. Så blir jeg igjen her. For jeg gidder ikke å vente på studere skal fortelle det. Så kjapp kjapp. Bli ferdige." Jeg dytter dem begge hele veien til gangen.

"Åhå nei du. Du skal ikke være igjen her alene mens vi drar dit." Sier Caleb og snur seg tvert.

"Hvorfor ikke??" Spør jeg irritert og der på han.

"Tenk om han fortsatt er her da vi drar dit. Hva gjør du da? Alene her, mens vi er fire timer unna?"

Ååååå, lag litt flere problemer da.

"Men jeg gidder ikke være med dere." Sier jeg bestemt og legger armene i kryss.

"Vi trenger ikke dra i dag. Vi kan dra på fredag liksom." Svarer Adam og ser på meg.

"Fortsatt. Jeg gidder ikke kjøre åtte timer bil for at dere skal grisebanke en fyr."

Kommer. Ikke. På. Tale.

De ser på hverandre. Som om de kommuniserer via tankene. Man skulle faktisk trodd de gjorde det. Jeg står her og venter spent på hva som kommer ut av dem til slutt. Jeg liker ikke blikkene deres. Hvis jeg spør, er jeg sikker på at jeg kommer til å angre.

"Okei, da har vi en mulighet til..."

----------

Vet det er noen dager siden sist nå. Men har jobba litt og sovet for det meste. Derfor gadd jeg ikke🙃

Men selv om jeg ikke har publisert på noen dager, ser jeg at boka ennå ligger på #1 i Teenfiction. Så er ikke så fette bekymra ennå. Men snubler jeg ned på andreplass, da dør jeg på meg. For da må jeg gidde å klatre opp på førsteplass igjen. Og det er ork🙄 så får prøve å spikre fast føttene på toppen av Mount Førsteplassnes. (Med mindre der blir snøskred... Da aker vi på ræva ned🙌🏼🙌🏼)