PRETEND, THE LAST CHANCE

02:30

LØRDAG 02:30

Det eneste jeg kan høre nå er lyden av alarmen som ringer fem timer for tidlig. Kroppen vil ikke høre på den, det samme med viljen min. Så jeg blir liggende. Alarmen stopper etter hvert og lyset på nattbordet mitt blir skrudd på.

"Er du våken?" spør Adam forsiktig og legger en hånd lett på skulderen min. Jeg puster bare slitent ut og blir liggende.

"For du må opp." sier han like etterpå. Jeg rister trøtt og sakte på hodet. Jeg drar dyna mer over meg. Jeg kjenner at viljen nekter å høre på Adam nå. Jeg orker ikke selv heller.

"Kom." Adam tar tak i det ene håndleddet mitt og lar den andre hånden sin krype under ryggen min før han løfter meg langsomt opp i en sittestilling. Jeg drar bare dyna opp over brystet mitt og har ennå ikke åpnet øynene. Jeg kan kjenne at det er mye kaldere i rommet enn under dyna. Og jeg har i tillegg bare på meg truse. Så ryggen fryser.

Adam reiser seg fra senga og går bort og kler på seg. Jeg blir sittende og kjenne etter på om kroppen sover eller ikke. Men jeg er ganske sikker på at den ikke har fått med seg at jeg skal våkne. Jeg legger meg bare ned igjen og drar dyna over hodet så hele meg ligger under den varme og gode dyna.

"Kendall..." Adam kommer bort og trekker dyna vekk fra hodet mitt.

"Nei, vent da." sier jeg oppgitt og prøver å holde igjen dyna. Så tidlig på morgenen klarer jeg ikke å holde igjen særlig hardt. Jeg eier ikke styrke i kroppen. Og det er verre enn det pleier å være.

"Skal du dusje?" spør han og ser på meg. Jeg rister langsomt på hodet.

"Jeg dusjet i går." mumler jeg frem.

"Da får du kle på deg." han drar dyna litt mer av meg. Han legger genseren i fanget på meg. Den føles som et tonn når den treffer lårene mine. Jeg sukker bare høyt. Adam slenger en ren BH ved siden av meg som jeg også må få på meg. Jeg gnir meg sløvt i øynene og har bare lyst til å gråte litt først. Men det er noe jeg heller ikke orker.

Jeg får bare på meg BH'en og drar over genseren etterpå. Jeg trekker lukten av den innover i nesa og glemmer av den guffende følelsen i to sekunder.

Så slenger Adam en jeans mot meg. Jeg tar den imot men er så trøtt at jeg klarer å miste den på gulvet ved siden av senga.

Jeg plukker den opp og drar den på meg. Den har et stort hull på hvert kne. En lyseblå jeans som det er nok strekk i til at den ikke sitter stramt og ubehagelig.

"Hva er det du skal ha til frokost?" spør Adam som skal til å gå ned.

"Jeg orker seriøst ikke tanken på mat engang nå." svarer jeg stakkarslig.

"Men du må nesten ha i deg noe. Det tar noen timer å bare kjøre til flyplassen, og det er ingen butikker åpne så vi kan kjøpe med mat." svarer han og lener seg mot døra etter han har åpnet den.

"Men jeg orker ikke." svarer jeg bare klynkende i stemmen.

Jeg høres ut som et vrengt takras. Og ser ut sånn også.

"Noe orker du." svarer han. Jeg rister svakt på hodet. Jeg drar på meg et par svarte ankelsokker og blir sittende i senga.

"Du må nesten reise deg fra senga for at du skal klare å komme deg opp i dag." sier Adam og ser på meg.

"Men jeg er så trøtt..." mumler jeg og gnir meg i ansiktet med ermene på genseren. Adam kommer bare bort. Han drar meg forsiktig opp fra senga og slipper meg ikke når jeg først har fått plassert føttene på gulvet. Jeg står her bare og lener meg på han.

"Kom, vi stikker ned og får i deg noe." han kysser meg lett på panna før han får meg med ned til slutt.

*

Når vi kommer inn på kjøkkenet skrur Adam på lyset. Og jeg tror de fleste vet at kjøkkenlys er de verste. De er så utrolig skarpe og hvite. Jeg får bare vondt i hele hodet når det blir skrudd på. Jeg snur meg litt og ser mot den mørke gangen til lyset har blitt normalt i øynene mine. Jeg får øye på både min og Adam sin koffert som står pakket og klare i gangen. Jeg sukker bare og snur meg igjen. Jeg går bort og setter meg ved bordet. Jeg legger bare armene mine på bordet og legger hodet i dem. Her kunne jeg like så godt ha sovnet med en gang.

"Her." Adam setter et glass juice foran meg. Jeg løfter opp hodet og ser på det med smale øyne.

"Jeg har ikke lyst på noe juice." mumler jeg og blir sittende og se på glasset.

"Jeg vet det. Men det kan få opp den slappe holdningen din." svarer han. Han går bort til kjøleskapet og finner seg noe å spise.

"Hva skal du ha å spise?" spør han mens han leter gjennom kjøleskapet.

"Flere timer med søvn." svarer jeg trøtt. Jeg ser fortsatt på glasset med gul-oransje juice som står foran meg.

"Det er vi tomme for. Velg noe annet." svarer han bare mens han tar ut noe pålegg til seg selv.

"Adam, seriøst, jeg klarer ikke å få i meg noe mat nå. Jeg blir bare kvalm av tanken." svarer jeg og ser på han.

"Hva med om jeg tar med noe i bilen da?" foreslår han. Jeg nikker.

"Prøv i det minste å få i deg det der da." sier han og nikker mot juicen som står foran meg. Jeg ser på glasset. Jeg plukker det opp og drikker det kjapt opp.

"Bra." kommer det bare fra den dype og sofistikerte stemmen til Adam. Han kommer bort og tar med seg glasset og skyller det av før han setter det tilbake i skapet.

"Hvorfor puttet du det ikke bare i oppvaskmaskinen?" spør jeg og ser rart på han.

"Fordi den ikke kommer til å bli skrudd på før vi er tilbake. Og da vil juicerestene legge seg i glasset og det vil lukte vondt av det. Det er som med mat, ligger det for lenge blir det muggent." svarer han og begynner å spise der han står.

"Hvorfor snakket du som en mor nå?" spør jeg og ser dumt på han.

"Man blir fort litt mor når man må få sånne som deg opp av senga." svarer han og smiler smått. Jeg ser bare på han med de små trøtte øynene mine. Det er like før jeg begynner å sovne her mens han spiser ferdig.

-------------

VOTE & COMMENT