PRETEND, THE LAST CHANCE

Tre minutter

TIRSDAG 07:27

Jeg våkner av at noen dulter borti trynet mitt i et sett. Jeg åpner øynene og skvetter til da en lurvete og nysgjerrig hund står rett oppi trynet på meg. Jeg kaster meg opp i sittestilling og prøver å starte hjertet igjen.

"Faen da Thunder!" sier jeg og slår meg selv i pannen.

"Du kunne jo ventet til alarmen gikk av." sier jeg og plukker opp telefonen. Jeg trykker på hjemknappen og gnir meg hardt i øyet.

"Å. Fy. Faen. Nei nei nei nei nei nei."

Jeg kaster meg opp av senga så Thunder blir skremt tilbake.

"Hvorfor vekket du meg ikke før???!!" roper jeg til Thunder uten at det nytter.

Det er tre minutter til bussen går herfra. Jeg dør snart. Jeg smeller på meg klærne og kaster meg ut av rommet og stuper ned trappa. Thunder kommer løpende etter, leken som en liten unge. Når jeg tråkker på et trinn i midten av trappa skal selvfølgelig sokkene mine være ekstra glatte.

Det neste jeg får med meg er at jeg sklir sidelengs med venstrefoten, prøver å strekke meg etter gelenderet, men når det ikke. Jeg faller rett fremover. I lufta dekker jeg automatisk til hodet med armene for å ikke knekke nakken.

Når jeg først har blitt liggende stille nederst i trappa, kjenner jeg noe svi i det venstre brynet. Jeg lukker opp øynene helt og ser at Thunder kommer nedover trappa og stopper opp ved siden av meg. Jeg tar meg til brynet og ser på hånden min etterpå.

Rødt.

"Ååå jeg må få fjerna den spikeren." sukker jeg og ser på spikeren som stikker ut fra gelenderet til venstre. Det er en stygg spiker som ingen har giddet å slå inn eller trukket ut. Så den er en risiko å bo med. Jeg drar telefonen opp av lomma og ser på klokka. 07:29. Hvis jeg manner meg opp, reiser meg og løper ut i veien nå, skal jeg rekke det. Men det gjør jeg ikke. For Thunder må ha mat, og han må komme seg ut for å drite. Så jeg rekker det rett og slett ikke. Alt dette fordi alarmen min ikke gikk av.

"Okei Thunder. Dette er ikke din feil fordi du ikke vekket meg før. Vi skylder på Adam. Det er det letteste." sier jeg og ser på han. Han slenger hodet sitt ned kjapt og så setter han seg på stumpen. Som om det skulle vært et forsøk på å nikke.

Jeg dør, han er for smart for meg.

Jeg reiser meg opp og kommer meg på beina. Da kjenner jeg også at jeg må ha slått låret. Og blodet i brynet begynner å renne ned mot øyelokket.

"Faen ass..." mumler jeg til meg selv og går inn på kjøkkenet. Jeg tar noe papir fra benken og tørker vekk det som er å fjerne. Thunder står og ser på meg som om jeg må finne mat til han før jeg fjerner blodet fra trynet mitt.

"Slapp av. Jeg må bare bli kvitt mensen i brynet først." sier jeg bare til han og tørker vekk det siste. Han legger hodet på skrå og ser helt tankeløst på meg. Jeg gliser bare mot han og går bort til ytterdøra for å slippe han ut.

"Hent Adam samtidig." sier jeg og klapper han av gårde. Han setter på sprang bort til Adam. Det første han gjør er å drite rett foran inngangsdøra der. Noe som blir veldig morsomt når Adam kommer ut. Så begynner Thunder å skrape og bjeffe på døra. Jeg bare lukker min egen dør og blir her til Adam kommer tilbake med hunden.

Det er sånn du slipper å gjøre noe.

Blodet slutter heller ikke å renne. Jeg tar til meg mer papir og prøver å stoppe det, men det kommer bare mer.

Det slutter vel om en uke. Det er tross alt øyenbrynsmensen.

Lol, jeg er trøtt.

Utgangsdøra smeller opp. Thunder kommer glad og fornøyd inn og Adam kommer sur etter.

"Halla!" sier jeg munter og smiler mot han.

"Jeg sa jo at du måtte ta buss!" sier han bare gretten.

"Jeg rakk den ikke." svarer jeg bare.

"Jaha. Som om jeg skal tro på det. Du gjorde det med vilje så jeg skulle kjøre deg." svarer han bare. Han har på seg en grå joggebukse og en hvit stor t-skjorte. Håret står til alle kanter og han ser ut som et verre takras enn meg.

Endelig. Noen som ser trøttere ut enn meg.

"Hva faen har du gjort nå da?" spør han og nikker mot ansiktet mitt.

"Jeg hadde full klinerunde med spikeren i trappa." svarer jeg bare og tar til meg enda mer papir.

"Du tryna i trappa igjen du." sier han bare. Jeg nikker.

"Jepp."

"Begynner å bli en vane det der."

I know.

"Akkurat som den vanen din om å ta feil bøker."

"I know that too.

"Og å være lat."

"Jeg skjønner! Jeg har mange flotte vaner!" svarer jeg bare og gjør et nytt forsøk på å få vekk blodet.

"Kjapp deg litt'a. Jeg skal liksom hjem igjen og sove videre." sier han og går bort til gangen.

"Og du sier at jeg er den late??" jeg ser på han.

"Men for deg er jo soving din beste hobby." sier han og ser dumt på meg.

"Eller kanskje en livsstil." fortsetter han. Jeg gir han en tommel opp og et smil. Han himler bare med øynene.

"Du får gå bort til bilen min selv." sier han trøtt og går ut av døra. Jeg ordner bare mat til Thunder før jeg går ut.

Blodet fra  brynet renner litt ned igjen og ender opp med å tørke i en lang stripe ved siden av øyet mitt. Så da får folk tro jeg prøvde å drepe brynet mitt.

Eller nappet det dårlig. Funker det også.

Jeg går bare over til Adam sitt hus og stopper opp ved bilen hans. Han sitter allerede inni. Jeg åpner bare døra og setter meg inn.

"Kjør da." sier jeg bare og ser rett frem.

"Sikker på det?" spør han og ser på meg. Jeg ser bare spørrende på han tilbake.

"Hvorfor skulle jeg ikke vært sikker på det?" spør jeg bare.

I don't understand a shit.

"Du har på deg genseren feil vei." Jeg ser ned, og han har faen meg rett.

--------------

Saving Kenny Gamino Foundation. Hver krone gir et håp for stakkars lille Kenny. She needs us so much</3

Q: Du kan nå plukke ut to karakterer fra hele serien som skal møtes i brytekamp. Hvem velger du, og hvem vinner? Hvorfor vinner akkurat denne?

Strakk meg litt lenger med mobildataen i dag og la ut etter at nettet skrudde seg av. Thank me.