PRETEND, THE LAST CHANCE

Har den fortsatt

"Adam?"

Han har stått taus en liten stund. Det virker som om han driver å tenker ut hva han skal svare. Men jeg føler allerede at jeg vet hva som er sant. Selv om han muligens ikke kommer til å si sannheten.

"Hvorfor spør du om det?" Tonen er sløv. Det føles som om jeg nettopp har kastet han på grillen, men egentlig vil jeg bare at han skal få sagt det, så han kan senke skuldrene og ikke føle seg så utilpass.

"Greit... Da stemmer det vel ikke da." Jeg biter meg i leppa og tar noen steg bakover. Thunder har gått tilbake til huset og ligger nå på trappa og slapper av til jeg kommer bort og åpner døra. Jeg venter to sekunder for å se om Adam reagerer på ett eller annet vis, men det ser ikke ut til at så mye skjer. Så jeg snur meg bare og begynner å gå mot huset mitt igjen.

"Faen... Stopp da." Stemmen til Adam er småirritert bak meg. Jeg stopper opp og snur meg. Jeg ser på han og venter på noen ord.

"Ja, jeg blir det." Det virker som om han har kastet mange steiner ned fra skuldrene etter han har sagt det, og det er litt behagelig å se.

"Du blir sjalu?" Jeg putter hendene i den store lomma på hettegenseren og ser på han. Sola treffer meg i trynet, så jeg krummer øynene litt sammen så det skal slippe inn mindre skarpt sollys.

"Du syns sikkert det bare høres jævlig teit ut." Sier han surt og legger vekten sin fordelt på begge beina igjen.

"Egentlig ikke." Svarer jeg bare i en litt mindre ser tone.

"Seriøst? Okei, så du har det liksom på samme måte da eller?" Spør han og ser meg rett inn i øynene.

"Jeg ble ikke akkurat sjalu da jeg trodde du var sammen med Cassandra igjen, mest fordi jeg visste at hun bare var irriterende for deg også." Begynner jeg.

"Men..." Sier han. Det virker som han forventer at jeg skal fortsette.

"Men?" Gjentar jeg han med en spørrende mine.

"Det skal komme et men. Hvis du ikke fortsatt har følelser for meg, hadde du ikke giddet å stått her og snakket med meg så lenge." Han virker ganske sikker på dette her. Det verste er at det er helt sant. Men jeg vet bare ikke hvor mye jeg skal gå frem med først.

Jeg blir stående stille en stund. Nå føles det plutselig som om jeg er den som ligger på grillen og venter på å bli svidd. Adam legger hodet litt på skrå når jeg bare står her stille og plutselig får han et bittelite smil i den ene munnviken. Et forferdelig lite smil. Men jeg kan så vidt se det.

"Du har savnet meg du." Sier han trygg på seg selv. Munnviken går et millimeter høyere opp. Jeg kjenner et lite snev av rødfarge i kinnene, men forhåpentligvis skuler sola det så han ikke kan se det. Trynet mitt er sikkert helt gult her jeg står med kveldssola skinnende i det. Jeg kjenner hendene svette seg til inni lomma på genseren.

"Og hva får deg til å tro det?" Spør jeg som om han tar helt feil.

"Du er rød i trynet." Ler han smått.

Greit, så sola hjalp ikke nei.

"Jeg er bare forkjølet." Sier jeg oppgitt men klarer ikke holde den ene munnviken nede.

"Okei, så du innrømmer at du er syk også nå? Kom med litt flere innrømmelser da."

Det føles som om stemningen mellom oss begynner å gå tilbake til den gode tiden. Det kribler litt i brystet på meg og svetten på hendene forsvinner fort.

"Hvilke innrømmelser?" Spør jeg og ser dumt på han med vilje.

"Vel jeg vet ikke. Kanskje litt om at du fortsatt liker meg, og at du savner meg og at du-"

"Holder du kjeft hvis jeg sier ja?" Avbryter jeg han og ler veldig smått. Han stopper. Først nå kan jeg se det varme smilet hans på plass igjen. Han biter seg smått i underleppa og ser litt ned i bakken.

"Jeg kan holde kjeft da ja." Svarer han og møter blikket mitt igjen. Jeg hekler fingrene i hverandre inni lomma på genseren og krummer sammen leppene.

"Men da må du innrømme det." Sier han bestemt og kommer nærmere. Han stiller seg opp rett ovenfor meg, nesten helt inntil meg og ser ned på meg. Jeg bøyer hodet bakover så jeg kan møte blikket hans.

"Holder det ikke bare med det her?" Spør jeg og ser trøtt på han. Han rister på hodet.

"Jeg banket opp en fyr for deg og sendte han sannsynligvis til sykehuset. Å innrømme at du fortsatt liker meg er det minste du kan gjøre." Jeg hever det ene øyenbrynet og ser litt skeptisk på han.

"Så kom igjen. Si det." Han står der og venter. Jeg bare klemmer sammen leppene for å vise at jeg ikke kommer til å si noe. Men jeg har en tendens til å tape når det kommer til slike ting.

Adam tar bare opp hånden sin og klemmer kinnene mine sammen mens han ler og jeg får en fisketrut til slutt. Jeg ler bare mens jeg prøver å dytte vekk armen hans.

"Greit, greit, greit! Jeg skal si det. Bare slipp kjeften min." Adam slipper og tar et lite steg unna. Jeg får av meg latteren, men den kommer snikende tilbake rett som det er.

"Du må nok si det før latterkrampen sniker seg innpå deg bakfra." Sier han og legger armene slapt i kryss.

"Greit, jeg har savnet deg." Sier jeg med et smil og en bitteliten latter til slutt.

"Bittelitt." Avslutter jeg.

"Bare bittelitt?" Spør han og hever brynene.

"Det er det samme som å si at jeg bare banket opp Luke bittelitt."

"Men faen da, bare godta innrømmelsen og gi meg en klem." Sier jeg oppgitt og tar ut armene. Han ler bare og kommer og slenger de store gode armene sine rundt meg.

Der kom den beste følelsen i verden tilbake i kroppen.

Adam kysser meg lett på tinningen mens han holder meg inntil seg. Jeg trekker bare inn med nesa og kjenner den gode gamle lukten av han der jeg står med nesa i genseren hans.

"Nå kan jeg jo endelig slutte å bruke genseren din i smug." Ler jeg. Han trekker seg ut rett etterpå.

"Har du fortsatt den??" Spør han overrasket.

"Tar du den tilbake hvis jeg sier ja?" Spør jeg og ser tenkende på han.

"Eh ja? Den er jo min." Svarer han med en selvfølgende tone.

"Da har jeg den ikke." Svarer jeg og trekker litt på skuldrene. Han ser bare skeptisk på meg. Noe sier meg at det blir full ransaking på rommet mitt om noen få sekunder for å finne den hellige hettegenseren hans.

----------

Nåååå kan det hende noen er fornøyde igjen. Sikkert mange som har ventet på at de skal bli venner igjen. Så bare hyggelig. Hope you likte det.