PRETEND, THE LAST CHANCE

Bilder i hodet

Jeg tar opp telefonen fra setet ved siden av. På skjermen står det ADAM med tydelige bokstaver. Jeg fikk det som jeg ville. Han ringte. Jeg trykker på grønn knapp og setter på høyttaler. Legger telefonen foran meg bak rattet og hører en bakgrunnsstøy.

"Hvor er du?" spør jeg rett ut, småirritert.

"Du ligger ikke på sykehuset nå??" spør han i ren fortvilelse. Jeg himler bare med øynene.

"Jeg spurte først." påpeker jeg irritert.

"Det driter jeg i. Svar." sier han like irritert som meg. Tydeligvis skal man aldri kødde meg Adam når det kommer til meg og bilkrasj.

"Vet du hva? Jeg driter i ganske mye jeg også. Kanskje jeg bare skal drite i å svare før du har fortalt meg hvor du er." jeg kjenner staheten min krible innvendig. Han kan hende blir dritsur for det.

"Kendall, seriøst, skjerp deg."

Samtidig som jeg hører han på telefonen, hører jeg en irriterende bakgrunnsstøy. Det høres ut som en bil i jævlig høy hastighet.

"Adam? Hvor er du? Sitter du i en bil?" spør jeg bare. Prøver å dra meg ut av den frem og tilbake diskusjonen.

"Er du på sykehuset eller ikke?" nå hører jeg irritasjonen hans i stemmen. Han er ikke bare irritert. Han er sint.

"Jeg er foran huset mitt hjemme! Din tur." sier jeg like sint.

Jeg blir nesten sliten av å være så irritert. Men ingen vil svare meg. Og jeg blir bare mer og mer redd for hva han driver med.

"Og du er uskadd?" han må ha det inn med en teskje.

"Jeg har det bra! Noen tauet meg opp fra grøften. Nå, svar på det jævla spørsmålet! Hvor i helvete er du? Og hvorfor er det så forferdelig hemmelig??" jeg biter sammen tennene igjen. Knyttnevene knyter seg automatisk til jeg kjenner neglene i sårene.

"Ouch, faen..." mumler jeg lavt og kikker ned. Jeg prøver å slappe av i hendene.

"Du sa du ikke var skadd." sier han bekymret.

"Jeg er ikke det. Svar meg!" Det tar en lang stund. Det høres ut som han gjør noen svinger her og der med bilen. Etter ett eller to minutter snakker han endelig igjen. Men det er ikke akkurat det jeg vil høre.

"Sorry Kendall. Men jeg må legge på."

"Hæh? Nei vent! Adam-" han legger på. Rett før han la på hørtes det ut som en bil omtrent sklei ut av bane. Det er i hvert fall ikke beroligende. Jeg blir sittende igjen med den irriterende tonen etter noen har lagt på.

"Helvete..." jeg slår knyttneven i vinduet igjen. Øynene blir blankere. En liten tynn tåre prøver å unnslippe på siden av kinnet mitt. Jeg tørker den kjapt vekk og kjenner at tusen forbanna tanker kommer frem i hodet på meg. Jeg plukker opp telefonen, drar frem meldingene og skriver til slutt.

KENDALL: *Da blir det visst et bilkrasj til i dag.*

Den sender, og jeg setter på flymodus...

Jeg legger igjen telefonen i bilen og går ut. Tar med meg nøklene, låser telefonen inne og går inn i huset. Jeg blir møtt av Thunder. Han kommer først hoppende leken. Jeg går bare rett forbi han og slenger nøklene fra meg på kjøkkenbenken. Han blir med et stum og ser bare på meg. Han skjønner mer enn man skulle trodd. Men det har vi vel funnet ut nå. Fyren klarer mer enn meg, og det sier litt.

Jeg skrur bare av alle lysene nede, låser dører og lukker de få vinduene som sto oppe. Før jeg bare går opp og stenger meg selv inne på rommet. Thunder ble igjen nede. Han lå på sofaen og glante på meg sist jeg så han før jeg gikk opp trappa.

Når jeg kommer inn på rommet, drar jeg bare av meg alle klærne, slenger de på gulvet og går rett inn på badet. Jeg låser døra bak meg og lar vær å skru på lyset. Jeg går rett inn i dusjen, river strikken ut av håret og slenger den på vasken. En masse hår ble med hårstrikken, noe som gjorde helvetes vondt. Men jeg overlever. Det har jeg tross alt måttet gjort en del de siste årene.

Jeg drar igjen glassdøra på dusjen bak meg og skrur på vannet. Kjapt trekker jeg meg unna mens de første iskalde dråpene kommer. Temperaturen er stilt inn siden sist jeg dusjet, så det kommer fort brennvarmt vann. Jeg går rett under de mange hundre varme dråpene og lar håret bli tyngre og tyngre jo flere sekunder som går. Jeg kjenner at gåsehuden som satt på meg skylles av. Hvis vann kunne vaske bort skjeler, hadde jeg dusjet flere ganger om dagen. For akkurat nå, er jeg ganske så lei av alt. Jeg blunker vekk dråpene som setter seg på øyevippene mine uten at det er noen vits. Det setter seg bare flere. Håret henger langt nedover ryggen, legger seg klistret inntil. Jeg ser ned på de røde føttene mine. Kokvarme av vannet. Dampen flyr opp i et sett. Vinduet er lukket. Lyset er av. Det kommer bare litt lys fra vinduet. Det henger gardiner foran. Tynne gardiner som ikke klarer å sperre alt av sollys ute. Jeg kjenner jeg må puste langsomt på grunn av varmen. Men det gjør meg ingen ting.

Mens jeg står der og stirrer inn i den flisbelagte veggen inne på badet mens jeg står og dusjer, begynner bilder å komme opp i hodet på meg. Først kommer det noen bilder fra hvordan blikkene til Adam var før vi i det hele tatt snakket sammen. Før alt begynte. Da livet for det meste gikk på skinner.

Jeg setter meg ned med ryggen inntil veggen og lar vannet renne over meg mens jeg sitter der. Samtidig begynner bildene å komme igjen. Jeg blunker flere ganger mens vannet kommer i øynene på meg. Jeg blir helt rød på det hvite området i øynene. Øyevippene blir mørkere.

Bilder fra da Adam for aller første gang åpnet munnen si og slapp ut noen ord som var ment til meg. Da vi endte opp på samme gruppe i fototimene. Jeg, Emely, ei til, Adam og en fyr til. Han gjorde ikke en dritt, jeg gjorde en dritt. Det vanlige.

Vel, det vanlige før. Nå er det jeg som ikke gidder å gjøre noe. Og jeg tror ikke jeg gidder å gjøre noe som helst lenger...

-----------

5 KAPITLER IGJEN

Sorry for lang ventetid. Kunne egentlig lagt ut på fredag, men så var jeg på Femundsløpet i Røros, såååå det gikk ikke. Har også vært litt for opptatt med å se ferdig sesong 6 av Teen Wolf og starta på SCREAM. Men nå kom det et da!