PRETEND, THE LAST CHANCE

Med mindre...

Når jeg kommer meg inn på jentedoen drar jeg telefonen opp fra lomma tvert og går inn på meldinger mellom meg og Carly. Jeg får opp tasteturet og lar tomlene kaste seg rundt på bokstavene.

*Har Zander sagt noe til deg om at de skal begynne med gymmen her igjen???* skriver jeg og sender sekundet etter jeg har skrevet det siste spørsmålstegnet. Jeg står og nistirrer på telefonen helt til jeg ser hun svarer.

*Nope, hvordan det?* skriver hun tilbake. Jeg trykker opp tastaturet igjen.

*Never mind.*

Jeg legger telefonen tilbake i baklomma på høytlivsjeansen. Jeg snur meg og ser på det trøtte trynet mitt i speilet. Jeg drar inn med nesa og kjenner jeg blir helt ør i hodet. Jeg har ikke vært forkjølet på Gud vet hvor lenge. Det er kjøligere ute nå enn det var for noen måneder siden, og jeg trives ikke akkurat med det.

Skulle bare ønske jeg kunne vandre rundt ute med hettegenseren til Adam som ennå ikke har forlatt huset mitt.

Den er heller ikke vasken, så æsj egentlig.

Det er bare hjemme i smug jeg bruker den... innimellom.

Jeg skrur på vasken og vrir den tingen til siden så det blir varmere. Jeg fryser på ryggen av en eller annen grunn. Så jeg foller hendene til en skål og hoder under det rennende varme vannet før jeg dypper ansiktet i det. Jeg prøver å blunke vekk vanndråpene som legger seg i øynene mine og skrur av vasken. Jeg står med nesa pekt ned mot vasken og står her og puster sakte.

Varmt vann i trynet gjorde godt akkurat nå.

Jeg retter meg opp i ryggen og strekker meg etter papir på veggen for å tørke ansiktet fritt for vann.

Plutselig går en av dørene til en av båsene opp og jeg skvetter som en tulling og hopper en meter til siden og kaster hånden over hjertet. Jenta som kommer ut er Rebecca. Hun står der og smiler smått av meg.

"Heisann lettskremta." sier hun og går bort til vasken og skrur den på.

"Hei ja..." mumler jeg og kjenner etter om pulsen ble så ødelagt at jeg må få den fikset.

"Går det bra? Du ser litt deppa ut." sier hun og ser på meg gjennom speilet. Jeg biter meg smått i underleppa og ser ned et øyeblikk. Jeg begynner å pirke på en negl for å hale tid, men Rebecca kjenner meg godt nok til å nekte meg å holde kjeft.

"Snakk ut frøken." sier hun og skrur av vasken. Jeg ser på at hun går bort og drar papir ut av dispenseren på veggen. Jeg begynner å bygge opp noen setninger i hodet for å finne ut hva jeg bør starte med. Men ingenting treffer spikeren, så jeg må bare hive det ut.

"Okei, gutta står og snakker med rektor like utenfor lærerværelset." sier jeg kjapt. Hun møter blikket mitt og ser litt spørrende på meg.

"Og med 'gutta', mener du Adam, Nicky, Tar-"

"Ja, dem." avbryter jeg. Hun letter på brynene.

"Skal de begynne som vikarer igjen?" spør hun og krøller sammen papiret hun nettopp tørket seg på. Jeg trekker stort på skuldrene. Hun hiver papirballen i søppeldunken ved siden av meg og lener hofta inntil vasken og ser på meg.

"Og nå går det helt i surr for deg..." sier hun. Tonen hennes beviser bare at hun er helt sikker på hvordan jeg tar det. Hun sier det ikke som et spørsmål. Jeg nikker svakt og ser alvorlig på henne. Hun ser plutselig litt rart på meg og studerer midten av ansiktet mitt.

"Er du rød på nesa?" spør hun og kommer litt nærmere. Jeg legger fingertuppen over nesa og ser meg i speilet.

"Nei, det er sikkert bare en forkjølelse som sniker seg innpå meg." sier jeg og trekker bare ut et papir fra dispenseren og snyter meg.

"Oja, men daså." svarer hun og ser på meg mens jeg tømmer nesa.

Ikke det mest interessante å se på akkurat men...

"Men, plager det deg liksom?" spør hun og gir meg et bekymret blikk. Jeg kaster papiret og lener hoften mot vasken og ser på henne.

"Selvfølgelig plager det meg. Hvis de gutta skal lede gymtimene våre igjen blir det bare kleint." svarer jeg og slenger oppgitt ut med armen.

"Men det har jo nettopp kommet inn en ny gymlærer. Uhm, Mr. Sabotasje."

"Han heter Sabon! Herregud, hvorfor vet ikke folk det??" spør jeg litt oppgitt.

"Samma det da vel." sier hun og ser dumt på meg.

"Med mindre..." begynner hun og får på seg det tenktende fjeset sitt.

"Med mindre hva da?" spør jeg og ser på henne.

"Med mindre, han bare er en step-in til de finner andre lærere. Og siden Adam og de allerede har vært gymlærere her, er det jo ikke akkurat vanskelig å ansette dem igjen. Og spesielt ikke som ordentlige gymlærere denne gangen, og ikke bare vikarer."

"Hvis det skjer, griner jeg." svarer jeg. Jeg kan kjenne at øynene blir litt blankere. Enten er det forkjølelsen, eller så er det bare det at jeg ikke orker mer av det der.

"Kendall, kom igjen, hva er det verste som kan skje i gymtimene om Adam blir lærer igjen?" spør hun og skakker litt på hodet. Jeg klemmer sammen leppene og ser på henne.

"Jeg vet ikke..." sier jeg og bøyer hodet oppgitt bakover. Rebecca blir stille og studerer meg en stund. Jeg står her bare og ser spørrende på henne, men ingen av oss sier noe. Jeg ser nedover på meg selv for å finne ut hva det er hun studerer så fælt. Jeg ser meg kjapt i speilet for å se om jeg har noe i ansiktet for utenom den røde og såre nesa. Jeg ser tilbake på Rebecca. Det tenkende fjeset hennes er på plass igjen. Jeg trekker litt på skuldrene for å vise at jeg vil at hun skal spytte ut snart. Hun gir slipp på det tenkende fjeset og det virker som hun har kommet frem til noe. Og det står hun nå og holder i hodet.

Men faen da! Si hva det er!!

Jeg legger hodet på skrå og bare venter jævlig utålmodig på at hun skal åpne kjeften.

"Fy søren Kendall..." sier hun bare med et halvveis sjokkert blikk. Hun ser rett inn i øynene på meg.

"Du liker fortsatt Adam du!"

------------

Ja, der fikk i hvert fall Kendall slengt noe i trynet.

Må si det er litt digg å vite at jeg kan fortsette å skrive uendelig lenge på denne boka, hadde kommet til å savne å skrive om Kendall og Adam altfor mye.