PRETEND, THE LAST CHANCE

Stirrer i bakken

LØRDAG 12:40

Jeg er hjemme igjen etter det som skjedde. Caleb var rask med å ordne og fikse ytterdøra. Jeg er fortsatt redd for å være hjemme alene, men nå har han vært tydelig på at jeg må ringe han så fort jeg får meldinger fra den fyren jeg trodde var Luke. Det måtte jeg ikke nøle med.

Akkurat nå er jeg faktisk ute og går med Thunder. Så tidlig på morgenen. Jeg la meg tidlig i går og våknet tidligere i dag. Thunder går om vanlig bortover i grøfta med nesa i gresset. Det har regnet i natt, så lufta er litt kald, men også veldig frisk å trekke inn. Jeg tar opp telefonen og skrur på mobildataen. Det kommer inn fire-fem snapper på en gang. Etter jeg har åpnet alle viste det seg å bare være Streak alle sammen. Så jeg er rask med å bare skru av mobildataen igjen og legger telefonen i lomma.

"Nei Thunder, ikke driv å lukt på det der." sier jeg og får han opp på gangstien igjen når han skulle til å lukte på en bæsjepose fra en annen hundeeiers hund som ikke hadde plukket den opp. Han ser litt surt på meg fordi han ikke fikk lov, men går straks ned i grøfta igjen når vi har passert hundemøkka.

"Du trenger ikke bli sur. Jeg vil bare ikke at nesa di skal lukte av en annen hund sin møkk." sier jeg og ser på han. Han ser bare vekk og fortsetter med nesa i det bløte gresset.

Plutselig får jeg øye på Tasha og Lilyan. De to jentene jeg spilte badminton mot i gymmen for ikke så lenge siden. De går der med to centimeters hæler, fine høstsko begge to, selv om vi er nærmere vår enn høst. Jeg går bare nærmere kanten og fokuserer heller på Thunder. Men kjenner jeg situasjonen rett, kommer de til å åpne kjeften for et eller annet. Og alt ender opp i en uønsket dialog.

"Neimen har du sett, er det ikke hun som har skulket de siste dagene?"

Det var det som kom ut av kjeften på Tasha så fort hun så meg. Jeg himler bare med øynene og føler at jeg må stoppe. Jeg ser på dem der de har stoppet opp. Thunder tar en liten pause selv og setter seg ned i grøfta mens han ser på bilene som kjører forbi. Mange gir han søte blikk fra inni bilene når de ser han. Spesielt ungene i baksetene.

"Hva er det dere vil nå?" spør jeg uinteressert.

"Hvorfor er du så mye borte fra skolen?" spør Tasha rett ut og legger armene i kryss. Skinnjakka hennes får noen rynker ved skuldrene og albuene når hun gjør det.

"Har dere virkelig noe med det?" spør jeg oppgitt.

"Det er bare nysgjerrighet Kendall. Vi vil vite hvorfor du bare dropper ut noen dager. Vi har jo ikke akkurat hatt noen prøver eller noe. Så hva er greia?" spør hun og ser på meg.

"Greia? Det er ingen greie. Hvorfor er dere så nysgjerrige på hva jeg gjør?" spør jeg tilbake.

"Det virker bare litt rart. Du kan ikke være syk, du er jo her nå liksom. Og jeg så deg utenfor huset til hun Kim-jenta for noen få dager siden. Det må være noe annet."

Jeg står her og ser litt spørrende på dem.

"Dere har virkelig ikke noe med det..." sier jeg og begynner å gå igjen. Lilyan tar raskt en hånd rundt overarmen min og stopper meg. Jeg snur mg og ser på dem igjen.

"Har dere virkelig ikke bedre ting å bruke lørdagen på?" spør jeg dem oppgitt.

"Vet du hvordan nysgjerrighet er Kendall?" spør Lilyan og ser på meg mens hun får sola i trynet.

"Jeg vet mye om det ja." svarer jeg bare.

Her jeg står nå føler jeg meg litt som en boms. De kommer her i stramme jeans, skinnjakker og sminke. Jeg er her med en lys jeans med hull på knærne og en mørkebrun ullgenser med en hals jeg har brettet ned. Håret er helt rett og satt opp i en fort-og-gæli hestehale.

Pluss noen svare Nike sko da.

Thunder kommer opp på veien hvor vi står og setter seg ned ved beina mine. Stumpen hans sitter så vidt oppå føttene mine.

"Okei, går dere hvis jeg forteller det?" spør jeg oppgitt og ser på dem begge. De nikker.

"Greit. Jeg hadde innbrudd av en fyr med pistol, og han gikk rundt og skjøt i veggene i huset mitt." sier jeg rett ut. De ser forvirret på meg.

"Okei, bare fordi du ikke vil si det, betyr ikke det at du trenger å finne opp noe tull heller." Tasha ser dumt på meg.

"Det er den eneste historien dere får. Tro den eller ei." sier jeg og begynner å gå igjen. Lilyan skal til å ta tak i armen min igjen. Men jeg løfter den rakst opp.

"Slutt. Dere får ikke høre mer." sier jeg til henne og går videre.

*

På veien tilbake møter jeg heldigvis ikke på bitch en og to. Thunder går der han alltid går mens jeg går oppe på gangstien hvor vi SKAL gå. Hint, hint Thunder. Du går ikke der du skal.

Mens jeg går begynner telefonen min å ringe fra baklomma. Jeg stopper ikke opp. Bare plukker den opp og stirrer ned i asfalten foran meg mens jeg går. Tar innimellom en titt bort på Thunder bare for å passe på at han ikke løper ut i veien hvor bilene kjører.

"Hallo?" sier jeg inn i telefonen når jeg har tatt den.

"Kendall."

Hjertet begynner plutselig å gå veldig fort når jeg hører hvem det er.

"Adam??" sier jeg sjokkert mens jeg går. Jeg kjenner at hånden jeg holder telefonen med skjeler.

"Hei." sier han rolig.

"Fy faen... du aner ikke hvor godt det var å høre fra deg nå." sier jeg og kjenner at øynene blir blankere allerede.

"Jeg vet at jeg ikke har vært så tilgjengelig og alt det der, sorry." sier han kort først.

"Drit i det, jeg er bare glad du ringte nå." svarer jeg og tørker vekk en tåre fra øyekroken.

"Går det bra?" spør han meg rolig.

"Bra? Så klart det går bra." svarer jeg han. Selv om det ikke er helt sant.

"Du lyver." sier han bestemt men rolig. Jeg får et spørrende blikk.

Okei, kanskje han kjenner meg litt da.

"Okei, det går ikke helt bra. Men det er fordi jeg alltid går og tenker på at du ikke vil ut av fengsel og alt det der..." svarer jeg og tar en titt på Thunder igjen. Han går fortsatt bortover i grøfta. Vi kommer til der den bæsjeposen ligger. Han tar en titt opp på meg. Jeg gir han et bestemt blikk. Så han går rundt den i stedet for å lukte på den. Jeg smiler til han før jeg fortsetter å snakke i telefonen.

"Slapp av, vi ordner det der senere. Jeg er bare glad jeg fikk ringt deg." svarer han.

"Jeg er overrasket over at du faktisk fikk ta en telefon." svarer jeg han tilbake.

"Og jeg er overrasket over at du faktisk ikke bruker hettegenseren min akkurat nå."

Okei... nå blir jeg forvirret.

"Hva mener du? Hvordan vet du at jeg-"

"Du må virkelig slutte å bare stirre i bakken mens du snakker i telefonen." avbryter han meg. Jeg løfter blikket opp og får plutselig øye på Adam som står tretti - førti meter foran meg på gangstien. Jeg stopper helt opp. Adam legger på telefonen og jeg blir stående her i noen sekunder før jeg setter opp farten.

Og jada, tårene kommer og kommer som bare det.

Rett før jeg kaster meg rett rundt halsen på Adam og gråter av glede. Smilet hans er tilbake også.

-------------

Tror noen ble glade nå.

Og hvis du hater Adam, ble du sikkert sur:)

Nå er jeg fette trøtt, så kommer ikke til å legge ut noe mer før rundt etter 12 en gang i morra. (Egt i dag siden klokka er 01:20 men)