PRETEND, THE LAST CHANCE

Hull i veggen

TORSDAG 03:00

Jeg våkner tre timer etter midnatt, av at telefonen min driver å blinker. Den ringer. Jeg åpner øynene og napper den fra nattbordet. På skjermen står det det navnet jeg en gang lagret som *Luke*, men nå er jeg faen ikke sikker på det navnet lenger. Jeg sperrer opp øynene og tar den. Så fort jeg har trykket grønt, blir samtalen lagt på i andre enden. Jeg setter meg brått opp. Telefonen hadde ringt fire ganger før jeg våknet av den. Thunder ligger og ser spørrende på meg. Jeg møter blikket hans i to sekunder før jeg ser ned på den lyse skjermen igjen. Jeg kjenner at pulsen øker med en gang og hjertet setter i gang spranget sitt.

"Faen også..." hvisker jeg til meg selv når jeg ser det kommer inn en melding fra personen. Jeg bytter om navnet fra *Luke* til *Ukjent nummer* igjen og ser på meldingen.

UKJENT NUMMER: *Du sover jammen tungt. Våknet ikke før på femte ringet.* står det på den første meldingen. Like etter kommer det inn en til. Og jeg skal være ærlig, jeg sitter her og er nart på vei til å tisse i trusa. Jeg er dritredd.

UKJENT NUMMER: *Trodde du brydde deg litt mer med tanke på at det står noen nede på kjøkkenet ditt. Men neida, du bare sover deg over det.*

Jeg krøller meg sammen der jeg sitter med dyna over beina. Jeg hopper deretter ut av senga og kjapper meg å låse døra til rommet mitt, for og så ringe Caleb.

"Hvorfor ringer du meg så jævlig tid-"

"Det er noen i huset." avbryter jeg han hviskende og stressa med to tårer rennende nedover kinnet.

"Hæh??" svarer han bare.

"Det er en fuckings person i huset mitt. Dra deg hit nå." sier jeg så rolig som mulig. Jeg prøver også å være jævlig stille. Jeg skrur ned lyden på telefonen så stemmen til Caleb ikke skal bli så høy så noen andre enn meg skal høre det.

"Har du ringt politiet?" spør han. Det høres ut som han reiser seg fra senga og går ut en dør.

"Nei." svarer jeg han og ser mot døra mi.

"Bra, ikke gjør det." svarer han bare. Jeg kan høre at han legger fra seg telefonen. Jeg tror han satte meg på høyttaler.

Hvorfor skal jeg liksom ikke ringe politiet??

"Hva er det som skjer?" det høres ut som Jonathan sin stemme i bakgrunn av Caleb.

"Få på deg klær, det er noen som har brutt seg inn hos Kendall." hører jeg Caleb svare han.

"Vent, akkurat nå??" spør han Caleb. Jeg hører ikke noe svar, så jeg regner med Caleb nikket.

"Okei Kendall, vi er på vei. Bare bli der du er og lås døra, vi kommer så fort vi kan." hører jeg Caleb si rolig og lavt. Jeg snufser lavt og nikker.

"Kjapp dere." hvisker jeg før jeg legger på.

Jeg får Thunder ut av senga før jeg tar på meg en hvit t-skjorte og en Adidas joggebukse. Jeg drar med meg et pledd og tar det rundt meg før jeg lukker vinduet helt. Thunder står i midten av rommet og merker at noe er galt. Han pleier ikke å være våken på dem tiden her, så han må da skjønne noe. Jeg åpner døra til klesskapet lydløst og går inn. Thunder kommer lydløst etter. Jeg setter meg bare ned foran noen skuffer like innenfor døra og lar døra bli stående på gløtt. Gardinen dro jeg litt til siden så jeg kan se litt lys i rommet i tilfelle noen skulle gått inn.

Selv om døra er låst.

Jeg drar teppet godt rundt meg mens Thunder legger seg ned med hodet i fanget mitt. jeg legger teppet over han også og blir sittende her helt skjelven og livredd.

Så begynner jeg å høre skritt nede. Og det kan ikke være Caleb og Jonathan, for de har ikke rukket å kjørt hit ennå.

Skrittene beveger seg mot trappa. Jeg biter bare sammen tennene. Jeg er livredd for at jeg skal høre skrittene komme nærmere og nærmere meg oppover trappa.

Og det er nettopp det de gjør. De tunge stegene går oppover trappa. For hvert trinn, knytter jeg den skjelvende knyttneven hardere og biter sammen tennene mer og mer. Hele kroppen min rister på en ubehagelig måte.

Så hører jeg et forferdelig smell og jeg skvetter til.

Det hørtes ut som et skudd fra en pistol. Jeg blir sittende og nistirre ut i mørket. Jeg stoppet å puste i noen sekunder. Og jeg tror hjertet tok en to sekunders pause akkurat idet skuddet gikk. Jeg har den ristende hånden min på Thunder. Det er som om jeg bare har stivnet til. For nå er jeg så redd at jeg ikke klarer å røre meg, annet enn å skjelve i kroppen.

*

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har blitt sittende her uten å røre meg. Thunder har vært musestille hele tiden. Jeg tar en liten titt ut sprekken mellom døra og dørkarmen så jeg kan se litt av rommet mitt. Det eneste jeg ser er det samme gamle rommet med litt svakt naturlig lys fra vinduet. Det er mørkt ute også, men lysere enn inne på rommet mitt. Det er kun månen som gir meg muligheten til å se noe. Jeg klarer endelig å røre på kroppen. Så jeg tar telefonen opp fra lomma på joggebuksa og ser på den. Klokka er 03:23. Caleb og Jonathan burde være her nå.

Jeg ringer Caleb. Jeg er nervøs for at han skal svare høylytt. Hver eneste lyd jeg hører nå føles som om de blir laget inni en mikrofon. Alle lyder blir høye.

"Vi er utenfor nå." er det første Caleb sier når han tar telefonen.

"Jeg hørte faen meg et SKUDD nede." sier jeg med en hakkete stemme.

"Et skudd??" spør han bekymret og sjokkert.

"Pell dere inn!" sier jeg stressa. Jeg tror ikke jeg tenkte over hva jeg eksakt sa. For det blir det samme som å be dem gå inn i et hus hvor en fyr med pistol går rundt.

Men jaja...

"Låsen er ødelagt." sier han stille.

"Hvor er du hen?" spør han meg. Jeg hører at de sakte men sikkert åpner døra gjennom telefonen.

"Rommet mitt..." mumler jeg og ser ned på Thunder.

"Bare bli der, vi kommer opp nå." sier han og blir stille. Jeg tar telefonen litt vekk fra øret for å høre etter fottrinn. Jeg kan høre to personer gå oppover trappa. Caleb og Jonathan.

"Okei, vi er utenfor. Lås opp." sier Caleb hviskende. Jeg reiser meg fra der jeg sitter, går ut av walk-in-closeten og går bort til døra trippende uten en lyd. Jeg vrir om låsen og legger på samtalen mellom meg og Caleb.

Både han og Jonathan kommer inn på rommet mitt og lukker døra kjapt bak seg.

"Det var et skuddhull i veggen midt i trappa." sier Caleb lavt til meg.

"Hvorfor skulle noen skutt i veggen??" spør jeg forvirret. Alle visker.

"Sikkert bare for å skremme deg da vet du." svarer han og ser mot døra.

"Okei, vet du om han er nede eller oppe?" spør han meg.

"Sist jeg hørte, var han på vei oppover trappa. Så hørte jeg det skuddet. Og da vet jeg ikke mer." svarer jeg.

"Hm... vi må bare komme oss ut av rommet, også går vi bare-"

Caleb blir brått avbrutt av et nytt skudd. Jeg skvetter til og slenger automatisk hendene over ørene. Jeg puster stressa ut og inn. Jonathan ser mot meg og Caleb.

"Han er oppe."

-------------

Folk bare ELSKER at jeg avslutter kapitler sånn!

Nå må dere ikke glemme å vote og kommentere bare fordi det kommer en del kapitler på rappen nå assa. Legger ikke ut så mange fler, hvis det ikke kommer inn noen comments jeg kan lese innimellom!

Yes, I'm kravstor. Nice to meet you. But I only meet folk in the comments. So vennligst legg igjen en comment. (eller flere. Flere er fint:)