PRETEND, THE LAST CHANCE

Stuper i snøen

17:30

Alle ble akkurat ferdig med å spise. Vi hadde tatt med grillmat alle sammen. Kim hadde selvfølgelig pakket med mat til meg, så jeg overlever i dag også. Jeg satt med øyne i nakken under hele middagen. Jeg stoler ikke på at Adam ikke gjør noe når han går fritt rundt her. Men jeg trengte egentlig ikke å bekymre meg så mye som jeg gjorde. Adam satt for det meste og stirret morderisk på Jackson. Og han satt liksom så langt unna meg som overhode mulig uten at det var meningen. Han bare satte seg et sted.

Jeg hiver boksen med restene fra maten jeg spiste oppi bagen min og blir sittende på stubben. Flammene fra bålet er farlig nærme knærne mine, og det kjennes ut som de skal brenne opp. Men det gjør de ikke. Det er jo så godt og varmt i tillegg.

«Ble alle mette? Hvis ikke har vi noe ekstra her.» sier mattelæreren og ser på oss alle. De fleste svarer bare at de er mette. Ingen vil ta imot mat fra lærerne. Flere av elevene begynner å røre på seg igjen. Noen stikker inn i teltene mens andre stikker lenger til skogs.

Jeg skvetter til da Adam plutselig sitter på huk ved siden av meg og glaner på meg. Jeg sverger på at det kom et lite skrik, men hvis han ikke hørte det, skjedde det aldri.

Husk det.

«Hva er det du vil nå?» spør jeg usikker på han og smalner øynene.

«Blir du ikke kald på ørene?» spør han og legger hodet på skrå. Emely insisterte på å flette to fletter på meg i sta, så ørene mine stikker pent og alvete ut fra hodet.

«Jo.» svarer jeg og drar opp en enkel svart lue fra bagen min. Jeg drar den over hodet så litt av håret mitt foran synes. Men nok til at den dekker ørene.

«Mer du skal klage på?» spør jeg og møter blikket hans igjen.

«Vil bare ikke at du skal bli forkjølet når jeg smeller deg i bakken igjen.» smiler han stolt.

Dra av deg det stygge smilet.

Som egentlig er kjempefint, men det dropper vi å si for det ødelegger poenget mitt.

«Du kommer ikke til å klare det.» sier jeg bare og smalner øynene igjen.

«Hvorfor er du så sikker på det?» han hever det ene brynet og lar det andre være nede.

«Jeg vet ikke. Jeg bare vet at du ikke skal klare det.»

«Du er så jævlig sikker nå. Jeg føler at jeg må ødelegge det litt...» sier han og legger hodet smilende på skrå.

Sukker innvendig...

«Hør her. Jeg skal vedde på at jeg kan få deg i bakken én gang, før du får meg i bakken ti ganger.» sier jeg og legger hodet på skrå selv.

«Jeg har gjort det to ganger alt.» sier han stolt.

«Hva så? Du mangler fortsatt åtte.»

«Og du mangler én. Men så må du ikke glemme hvem du skal legge i bakken også da.» der er det vinnende og stolte blikket på plass igjen. Det er irriterende samtidig som det er pent å se på. Finnes ingen mellomting.

Jeg reiser meg opp og går litt unna. Han retter seg også opp og blir stående og glane på meg.

"Skal du planlegge hvordan du skal få meg i bakken nå eller?" Spør han og smiler. Han har armene i kryss over brystet. Beina står stødig fra hverandre på bakken. Han velter ikke med det første for å si det sånn. Jeg trenger nok en hammer, et brekkjern og en pistol for å få han i bakken. Kan hende Carly har noen av de tingene. Alltid verdt et forsøk å spørre.