PRETEND, THE LAST CHANCE

Husk å stramme

16:00

"Jammen er ikke det der gutteskøyter da?" spør jeg og ser på alle skøytene som er til utlån.

Jeg, Adam, resten av gutta og noen av vennene mine er her. Adam sa jeg kunne ta med meg noen av vennene mine også, så det gjorde jeg. Jeg tvang med meg Kim, Carly og Rebecca. De har allerde fått på seg skøyter og er ute på isen med de andre gutta. De eneste som er igjen her i utlånsrommet er meg, Adam og Nicky.

"Du kan ikke spille hockey i kunstløpskøyter Kendall." svarer Nicky der han sitter og knyter skøytene sine.

"Eneste er, jeg tror ikke de har skøyter i spedbarnstørrelse her." sier Adam ertende og leter gjennom dem. Jeg ser stygt på han.

"Jeg har faen ikke så små føtter." påpeker jeg. Han ser opp på meg og smiler. Det ertende smilet hans er irriterende.

"Hva er det du bruker da? trettito?" spør han og løfter opp noen.

"Trettisju." svarer jeg og ser dumt på han. Han legger den de små skøytene og tar opp noen i størrelse trettisju.

"Her, prøv de her." sier han og slenger dem i armene på meg. Jeg sukker bare og går bort og setter meg på benken ved siden av Nicky.

"Tror det er bra hun satt på med deg hit ass." sier Nicky og ler smått mens han strammer opp lissene.

"Hvorfor?" spør Adam og ser på han. Han står foran oss med skøytene på allerede. Han har armene i kryss og venter bare på at jeg skal bli ferdig.

"Fordi, Kenny kan jo ikke kjøre til sykehuset selv etter hun har gått på trynet." ler han smått. Jeg ser stygt på han før jeg slår han hardt i skulderen.

"Ouch, faen da."

"Hvis du tar igjen slår jeg med skøyten neste gang." sier jeg advarende og peker truende på han. Han holder opp hende som tegn til overgivelse før han fortsetter å stramme.

"Prøv de da." sier Adam og ser tilbake på meg. Jeg får av meg de små joggeskoene og tar på meg en av skøytene.

"Tåa dytter ikke borti?" spør han og setter seg ned på huk. Jeg rister på hodet.

"Da er det bare å knyte igjen." svarer han og lener albuene på knærne.

"Husk å stramme." påpeker Nicky og peker på foten min. Jeg gir han et truende blikk.

"Sorry. Ikke slå." sier han og reiser seg. Han er ferdig med å knyte. Han går ut av rommet og ut på isen. Gulvet er belagt med gummimatter så det ikke skal gjøre skade å gå med skøyter her.

"Stram dem til du ikke kjenner blodtilførselen." smiler Adam litt fornøyd. Jeg sukker bare og får det unnagjort. Når jeg er ferdig reiser jeg meg.

"Oj, jeg kunne vært nesten like høy som deg hvis du ikke hadde hatt på deg skøyter jo." ler jeg og ser opp på han.

"Synd. Du er fortsatt litt for kort." erter han. Jeg dulter han i skulderen og smiler.

"Kom'a. Så får vi deg ut på glatta." han tar meg i hånda og går. Jeg går bare vinglete etter.

*

Når vi kommer til isen går Adam utpå først. Jeg mister bare blikket mitt bort på Zander og Carly. Carly står og ypper på Zander så han legger henne i bakken og setter seg oppå henne. Hun kjefter og slår på han mens han sitter der og smiler stolt. Det vanlige altså.

"Kom nå. Du må nesten ut på isen." Adam strekker frem hånda med det herlige smilet sitt. Jeg ser usikkert på han.

"Altså, kan ikke jeg bare sitte på sidelinjen og se på da?" spør jeg og peker bak meg. Han rister på hodet.

"Kendall, det er jo ikke noe farlig engang. Småunger gjør jo det her hele tiden."

"Jeg vet jo det da. Men jeg har sånn seriøst ikke balanse i det hele tatt. Jeg klarer så vidt å stå her nå, og jeg er ikek ute på isen ennå engang." han legger hodet litt på skrå og smiler varmt til meg.

"Du skal ikke gå på trynet. Og balansen kan du bare drite i. Jeg skal passe på, bare slapp av."

Jeg må innrømme, han er kind of overbevisende. Og med tanke på den rolige stemmen, mener han det. Jeg biter meg bare i underleppa før jeg tar imot hånden hans og setter den ene foten foran den andre.

Akkurat idet jeg har kommet meg utpå med begge beina kommer Nicky i en susende fart og hiver noe snø på meg. Det er åpenbart bare støv fra isen.

"Helvete da." jeg dytter borti han så han går på trynet. Rumpa slår rett i isen og han legger seg flat og syns synd på seg selv. Adam ler og Nicky er sikkert sur på meg.

"Skal vi se om vi ikke klarer å gjøre så Nicky har falt flere ganger enn deg i dag?" spør Adam og ser på meg. Han har armen bak ryggen på meg og holder fast på siden min. Jeg lener meg bare mot han.

"Han har bare falt en gang." sier jeg og ser ned på Nicky. Han ligger utslått som en sjøstjerne. Later som han har dødd.

"Nettopp. Kom." Adam slipper taket bak ryggen min, tar tak i hånden min og drar seg selv bortover.

"Jeg går på trynet. Jeg går på trynet. Jeg går på tr-"

"Men faen, hysj da." avbryter han meg og ler.

"Du vet du får igjen Gamino!" roper Nicky som nå er på beina igjen.

"Prøv deg!" roper jeg tilbake truende. Jeg snur meg og ser på at han kommer i en susende fart igjen. Med en ny haug med snø i hånden.

Eller... støv fra isen da. Men jeg kaller det snø.

Rett før han rekker å hive det på meg, slår jeg oppunder hendene hans så alt kommer i trynet på han... og han går rett i bakken igjen. Jeg ler bare og trekker meg litt unna.

"Adam sa jo at du ikke engang klarte å stå på isen." sier han surt og reiser seg igjen. Jeg ser spørrende på han før jeg snur meg mot Adam, men der står det ingen. I stedet står han ti meter unna med armene i kryss og smiler.

"Hva skjedde nå'a?" spør jeg forvirret og ser på han.

"Jeg slapp." ler han.

-------------

9 KAPITLER IGJEN