PRETEND, THE LAST CHANCE

Forvirret og bekymret

Kapittel 90 allerede!!!! Damn ass.

--------------

"Nå må du høre på meg unge mann. Dere har ikke lov til å se vennen deres for øyeblikket." Damen har reist seg opp og ser strengt på Nicky.

"Det gir jeg blanke faen i! Vi må snakke med han nå!" svarer Nicky og slår hardt i bordplaten.

"Det kan ikke jeg gjøre noe med nå. Vær vennlig å gå nå, før jeg må tilkalle hjelp her." sier hun strengt og møter blikket hans.

"Jaha? Tilkalle hjelp ja, du klarer ikke å ta hånd om en nittenåring alene altså? Trodde du jobbet her jeg." svarer han. På stemmen hans å bedømme virker han såret. Han er blank i øynene også. Så det å møte Adam er viktig for han akkurat nå. Tarick trekker seg inn og holder Nicky litt tilbake. Han møter blikket til damen og prøver å ta det i en roligere tone.

"Okei Nicky... ro ned." sier han først til Nicky. Han ser på damen igjen.

"Hør, det er utrolig viktig at vi får snakket med han nå. Og jeg er lei for det, men vi kommer ikke til å dra herfra før dere lar oss snakke med han." sier Tarick i en rolig og mer voksen stemme.

"Jeg beklager, jeg skulle gjerne gjort det, men jeg kan ikke det."

Resten av oss trekker inn og stiller oss ved Tarick og Nicky igjen.

"Hvorfor ikke? Hva er så farlig med at vi bare får snakke med han i ti minutter?" spør jeg og ser på henne med et slitent blikk.

"Dere skulle gjerne få snakket med han. Men ingen av oss kan gjøre noe med det." svarer hun klart og tydelig.

"Hvorfor ikke??" spør Tarick i samme rolige og voksne stemme.

"Fordi han ba oss si til alle som kom at de ikke fikk snakke med han."

Alle blir stille. Jeg ser helt forvirret på henne. Det samme gjør alle de andre.

"Adam vil ikke snakke med oss?" spør Tarick og tar et steg tilbake.

"Han ville ikke snakke med noen. Uansett hvem som sto her, så skulle ingen få snakke med han. Så nå må jeg bare be dere gå." sier hun og setter seg bedre til rette i stolen. Vi ser på hverandre.

"Men... vet dere hvorfor han sa det?" spør Zander stille. Damen trekker på skuldrene.

"Han var ikke interessert i noe besøk. Dere får prøve igjen senere."

"Og når er senere?" spør Tarick oppgitt.

"Gi meg et av numrene deres så ringer vi når han har godkjent navnene deres på besøkslisten." svarer hun.

"Men det kan jo ta forferdelig lang tid." sier Nicky og går unna.

"Bare skriv det opp for sikkerhets skyld..." sier Tarick og begynner å ramse opp numrene sine. Damen noterer ned nummeret hans på dataen og lagrer det der.

"Er det mulig å få vite hvor mye det vil koste å få han ut?" spør Tarick. Nå er det kun jeg og han som står her ved damen og snakker.

"Det er den andre tingen han ikke godkjente. Han ønsker ikke at noen betaler han ut."

Nå ser jeg forvirra på henne. Sånn skikkelig forvirra. Jeg dør snart.

"Hva i helvete snakker du om nå??" spør Tarick helt forvirra selv.

"Adam Carson ønsket ikke at noen besøkte han, eller betalte han ut. Han ville ikke ha noen kontakt med noen før han selv bestemmer seg for det."

Jeg møter blikket til Tarick. Han ser spørrende på meg. Men jeg ser spørrende på han også. Så vi kommer ingen vei.

"Sa han noe om hvorfor?" spør jeg henne. Hun rister på hodet.

"Sa ingenting." svarer hun.

"Javel... men vær så snill. Ring med en gang han endrer mening." sier Tarick og skal til å gå. Damen nikker til han.

"Nå må dere virkelig gå. Før jeg må tilkalle hjelp her." avslutter hun. Vi nikker.

Vi får med oss resten og går ut av bygget. Jeg er bare forferdelig bekymret og forvirret over det jeg nettopp har fått høre. Jeg prøver å finne noen teorier til hvorfor han ikke vil ha noe besøk, men jeg kommer ikke på noen grunn. Og han vil heller ikke at noen skal betale han ut, så jeg står bom fast.

"Hva gjør vi nå?" spør Kim når vi alle står på parkeringsplassen.

"Jeg drar rett til Caleb. Jeg må snakke med han." svarer jeg og ser på de andre.

"Jeg drar hjem. Jeg må tenke litt." sier Tarick like etter.

"Kan jeg bli med? Foreldrene mine driver å ringer meg hele tiden." sier Nicky og ser på han. Tarick nikker.

"Jeg stikker til Carly." kommer det fra Zander. Han legger hendene i lommene på jakka og ser på oss.

"Jeg drar bare hjem. Jeg har noe å gjøre." sier Kim like stille. Stemningen er så godt som død. Jeg har aldri sett noen av dem sånn.

*

Vi dro hver for oss. Gutta kjørte Kim hjem så jeg kunne dra rett til Caleb. Nå står jeg utenfor og trykker på knappen opp til deres leilighet i ett sett helt til de åpner.

"Hva faen er det??" hører jeg en irritert stemme si.

"Slipp meg inn." sier jeg bestemt.

"Kendall?" stemmen til Caleb er trøtt og sur.

"Seriøst, det har skjedd noe. Slipp meg inn." sier jeg like bestemt.

"Okei okei, vent da." han trykker på knappen som åpner inngangsdøra. Jeg går inn og løper opp trappene som om jeg skulle hatt verdens beste kondisjon. Med en gang jeg kommer opp til der han og Jonathan bor hamrer jeg på døra til de låser opp.

"Faen, vent da!!" hører jeg Caleb rope fra innsiden. Døren blir låst opp og jeg dytter meg forbi han.

"Hva i helvete har skjedd nå??" spør han og lukker døra bak meg.

"Jeg tror Adam er i fengsel." begynner jeg brått. Caleb sperrer opp øynene og ser forvirret på meg.

"Hva faen sa du nå?" spør han igjen.

"Adam ble tatt av politiet for å ha nesten-kverket en fyr også brøt han seg inn hos han og knuste masse vinduer og-" jeg stopper meg selv.

"Men hvor er han nå??"

"Han er på politistasjonen." svarer jeg stressa.

"Så han er ikke buret inne ennå?" spør han for å forsikre seg.

"Jeg tror ikke det." svarer jeg usikkert.

"Men har du vært der? Hva sa han??"

"Vi fikk ikke snakke med han." svarer jeg og kjenner at en gråt er på vei. Jeg holder den inne men øynene blir blanke.

"Hvorfor lot ikke politifolka dere snakke med han?"

"Det var ikke politifolka..." svarer jeg enda mer grinete.

"Det var Adam som hadde sagt at han ikke vil ha besøk. Og han vil heller ikke at noen skal betale han ut. Han vil ikke ha besøk av NOEN, og han vil ikke engang komme ut igjen."

----------------

Siste kapittelet for i dag. Sørry, men internettet skrur seg av 23.00. :(