PRETEND, THE LAST CHANCE

Lukk døra

Adam's POV

"FUCK!! Ikke drep meg da!! Jeg sa jo at ingen andre skulle spise de!!!" Nicky løper fra Caleb. Han er fly forbanna og er ganske innstilt på å kverke Nicky fordi han har latt lillesøstera til Caleb få i seg dop.

"Det var ikke meninga!! Seriøst!!!" Nicky klarer selvfølgelig å gå på trynet og ser vettskremt ut når han ser Caleb komme mot han med flammer som står i øynene på han.

"Caleb! Slapp av!" Tarick tar et hardt tak i han og drar han hardt tilbake og vekk fra Nicky.

"Det var aldri meningen at Kendall skulle ta noe av det!" roper Nicky unnskyldende til Caleb. Det ser ikke ut til at noen teit unnskyldning hjelper på sinnet til Caleb nå. Til å hate søstera si så mye er han jammen overbeskyttende når det kommer til slike ting.

"Og det går over uansett. Hun trenger bare å sove i natt så er hun sikkert helt fin i morgen." Nicky retter på håret etter å ha fått det bustet til da Caleb prøvde å slå til han i sta.

"Det hjelper ikke!!" roper Caleb fly forbanna mens han blir holdt igjen av Tarick og Scott.

"Caleb, bare stikk opp til jentene og fortell dem hva som skjer." sier Scott strengt til han og ser på han. Caleb biter tennene hardt sammen og gir Nicky et dødens blikk før han går opp til jentene. Jeg møter blikket til de andre. De skjønner fort hva jeg tenker på og trekker seg tilbake.

"Nicky, pell deg opp på beina og bli med ut en tur." sier jeg bestemt og går ut på terrassen. Han sukker høyt før han reiser seg og blir med ut på terrassen.

"Lukk døra." jeg legger armene i kryss og ser på han. Han lukker terrassedøra og ser på meg.

"Hva er det som skjer? Hvorfor har du ikke sagt noe??" jeg kjenner bare at det stikker å brystet at han har holdt på med dette uten at vi har visst om det.

"Jeg ville ikke fortelle det! Dere var så glade for at jeg hadde slutta med det. Så hvordan kunne jeg liksom si at jeg ennå holdt på?" spør han meg frustrert.

"Vi kunne hjulpet deg og det vet du. Du må ikke være redd for å snakke om det." svarer jeg og ser bekymret på han.

"Men dere ville bare sagt at jeg var en idiot som holdt på med det." svarer han og slenger ut med armene.

"Sa vi det da vi fant det ut den første gangen??" spør jeg han rett ut. Han blir stille og sukker.

"Nei..." mumler han.

"Akkurat. Du kunne bare sagt det. Vi hadde prøvd å hjelpe deg med det. Du hadde virkelig ikke trengt å dra det så langt at du skjuler det i noen kaker mens vi er på ferie." han legger hodet bakover og går i runde rundt seg selv.

"Men dere skjønner det jo faen ikke." svarer han frustrert.

"Jeg vet det. Men vi kan fortsatt hjelpe deg. Det er ikke bedre at du holder det for deg selv. Nå gikk det også ut over Kendall. Du er nødt til å være mer forsiktig."

"Jeg vet det! Jeg vet det Adam! Slutt å fortelle meg det! Du sa akkurat det samme sist også!"

"Fordi det er sant. Du kan ikke fortsette med det her. Og det sier jeg fordi jeg bryr meg om deg. Ikke for å være en drittsekk mot deg. Og det vet du."

"Jada jeg vet det. Jeg vet alt det der." svarer han oppgitt. Han vil ikke møte blikket mitt heller.

"Kan du love meg at du vil fortelle meg det hvis det er noe?" jeg prøver å få han til å møte blikket mitt. Han nøler litt først.

"Nicky, svar meg. Kan du love at du i hvert fall kommer til meg hvis det er noe?" Han møter ikke blikket mitt nå heller.

"Jeg trenger ikke fortelle de andre det. Bare jeg vet at du forteller det til noen så du ikke går med det selv." Nå møter han blikket mitt.

"Det er ikke så lett å bare fortelle det heller." mumler han frem.

"Nicky, det er ikke så vanskelig. Du må bare si det. Trodde du vi kom til å dømme deg for det?" spør jeg han.

"Hvor lang tid tok det deg å fortelle om faren din?" spør han rett tilbake. Den der kjentes ut som en kanonball rett i magen.

"Dette er noe helt annet."

"Men fortsatt... det var noe du brukte tid på å fortelle." svarer han. Jeg sukker og går et steg tilbake mens jeg mister øyekontakten med han.

"Hvor mye er det du har med deg?" jeg hopper inn i tema og ser på han igjen.

"Bare det der." svarer han og hinter mot det vi har fått høre om.

"Okei, men det skal ut." svarer jeg og lukker opp terrassedøra. Jeg går rett inn på kjøkkenet. Der står de andre gutta bortsett fra Caleb.

"Ut med det." sier jeg og ser på dem. Scott går bort, plukker opp brettet og går med Tarick ut for å kaste det. Jeg kan se på Nicky at han bare ble jævlig deppa akkurat nå. Han står lent inntil veggen og holder seg stum.

"Jeg trodde du hadde slutta??" Zander ser brått på Nicky.

"Zander... det er greit." svarer jeg og ser på han med et alvorlig blikk.

"Det hjelper faen ikke å kjefte heller." kommer det fra Nicky før han går ut av rommet irritert. Jeg og Zander blir stående og se på hverandre. Blikkene er bekymret ovenfor Nicky. Ettersom dette er noe vi har vært innom med han før, vet vi hvordan det går hvis vi ikke gjør noe. Hvis det Nicky sier om at det ikke er igjen mer dop her er sant, så skal dette gå bra frem til vi er hjemme igjen. Da må finne en annen måte å holde han unna det på. Det verste er at jeg aner ikke om det noen gang var en pause mellom gangene han holdt på med det. For alt jeg vet sluttet han aldri.

"Vi må roe ned Caleb før han går til angrep på Nicky igjen." sier Zander og går ut av rommet selv. Jeg nikker bare og følger etter.

-----------

Daaaaamn fikk ikke lagt ut dette før nettet ble slått ut på internatet i går. Derfor kommer det nå, før skola:) Nå har dere noe å lese på i de kjedelige timene.