PRETEND, THE LAST CHANCE

Avstanden mellom husene

FREDAG 14:00

"Sååå dere må liksom komme, hvis ikke kommer jeg til å dø." Jeg stirrer på jentene. Vi sitter i gangen ved skapene. Det er friminutt. Jeg, Rebecca og Quinn sitter med ryggen mot skapene, mens de andre med ryggen mot veggen ovenfor oss.

"Kommer Zander til å være der?" spør Carly og ser på meg. Jeg ser spørrende på henne.

"Selvfølgelig." svarer jeg bare.

"Hvorfor lurer du på det?" spør Rebecca og ser like rart på henne.

"Fordi, han hater meg liksom litt nå." svarer hun og smiler.

"Hva har du gjort nå?" spør Kim og ser oppgitt på henne.

"La meg gjette, det startet med at dere drev å mekket på sykkelen din..." sier jeg og ser på henne. Hun nikker kort.

"Zander hadde brukt over fire timer på å finne ut hva som var galt med den. Uten å finne ut noe." begynner hun. Vi sitter her alle sammen og venter på hva som kommer. Selv om jeg kan tenkte meg det.

"Også kom jeg bort og gjorde et eller annet med sykkelen, også poff, den var fikser." sier hun og slenger ut med armene.

"Så Zander hadde brukt mange timer uten å klare det, og du bare gjorde et eller eller annet og den var reparert? Da skjønner jeg hvorfor han hater deg." ler Quinn mot henne. Carly gir henne en tommel opp.

"Så hver gang jeg mobber han for det, prøver han å banke meg." sier hun stakkarslig.

"Det skjønner jeg da godt. Adam gjør da det han også." svarer jeg og ler.

"Han banker vel deg hver gang du er irriterende han." ler Emely mot meg.

"Blir du banket hele tiden du da?" spør Rebecca og dulter borti meg. Jeg viser henne fingeren og ler.

"Når skal vi være der da?" spør Quinn og går tilbake på det vi snakket om.

"Bare kom til meg rett etter skolen. Så smeller sikkert gutta på døra når alle er der." svarer jeg. Samtidig plinger det i telefonen min. Den ligger på gulvet mellom meg og Rebecca. Vi begge ser ned på skjermen.

"Ser ut som vi skal være der fire." sier Rebecca og ser på meg. Jeg tar opp telefonen.

"Hvorfor tror du det?" spør Carly og fikler med sin egen telefon.

"Fordi Adam sendte meg en melding hvor det står Kom hit klokka fire." svarer jeg og smiler.

"Det var en ganske klar melding det." svarer Rebecca og ser på meg. Jeg nikker.

"Når er vi ferdig i dag?" spør Quinn og ser på klokka på telefonen.

"Halv fire." svarer Emely henne.

Det kommer en liten folkemengde gående som skal forbi. De går bare over beina våre og kommer seg over. Kun to stykker snubler i beinet til Carly. Men det er sikkert fordi hun løftet beinet litt så de skulle komme borti det.

"Vi bruker ikke mer enn tjue minutter hjem til deg. Så vi kan vel egentlig bare parkere hos deg og gå rett bort til Adam." sier Emely og ser på meg.

"Men det er så langt å gå." sutrer jeg på tull.

"Vi er mange nok til å bære den lille kroppen din bort." svarer Rebecca og klapper meg på låret. Jeg smiler til henne.

"Når skal du ta av den kule greia der'a?" spør plutselig Carly og ser på meg.

"Hva da?" spør jeg tilbake.

"Den skjelett-tingen du har på armen." sier hun og nikker mot den svarte støtten jeg har på armen. Jeg trekker på skuldrene.

"Aner ikke. Men det er vondt når jeg tar den av. Så jeg tør ikke å gå uten." svarer jeg bare.

"Da kommer den til å dø. Bare sier det. Hvis du aldri tar den av." sier hun og kaster telefonen sin opp i luften og tar den imot igjen.

"Jeg kommer jo til å ta den av en gang da." svarer jeg og ser dumt på henne.

"Særlig." svarer hun bare og ser på meg med smale øyne. Jeg himler bare med mine og smiler.

"Døh, jeg tenkte på en ting." begynner Kim og ser utfordrende på meg.

"Hva da?" spør jeg og hører etter på det hun kommer med.

"Hvis vi skal til Adam og de, kommer de sikkert til å ha masse av øl der..." begynner hun. Jeg nikker.

"Kan ikke du prøve ut noe?" spør hun og ser fortsatt på meg med det blikket.

"Hva skal jeg prøve ut?" spør jeg bare og ser litt usikkert på henne.

"Før Nicky blir drita, noe han sikkert kommer til å bli, må du gjemme unna all favorittølen hans, utenom èn." fortsetter hun. Jeg ser hvor dette ender.

"Også når han ser på, prøver du å stikke av med den. Det hadde bare vært gøy å se hvordan han er da, før han har fått i seg noe fra før." ler Rebecca. Tydeligvis er dette noe de begge har filosofert på før.

"Det kan jeg godt. Men hvis jeg dør må dere betale for gravsteinen." sier jeg og peker på dem.

"Vi har allerede planlagt hva som skal stå på den Kendall. Vi er fullt forberedt på den dagen." smiler Kim mot meg. Jeg ser spørrende på henne. Så ser jeg på de andre. De har samme blikk som henne. Som om de har diskutert begravelsen min mange ganger før.

Det er jo hyggelig da. Å vite at vennene dine allerede i attenårsalderen har planlagt begravelsen din. Hva som skal stå på steinen og hvem som skal betale den. Det er det ekte venner er ass.

"Og hva skal det liksom stå på den gravsteinen?" spør jeg og ser på Kim. Hun smiler. Det gjør alle de andre også. Jeg ser bare spørrende på dem. Jeg tror de alle har teksten i hodet akkurat nå. Noe som sikkert passer meg helt perfekt. Noe jeg kommer til å bli sur for mens jeg ligger der nede i graven. Helt potte dø.

"Hvil videre." smiler Kim til meg. Jeg mister smilet.

"Jeg er ikke så lat." protesterer jeg. Alle ser på meg med et nå lyver du blikk. Jeg blikker dem alle.

"Jo Kendall. Det er du, virkelig." svarer Rebecca og ser på meg.

"Du klaget liksom på at avstanden mellom huset ditt og Adam sitt er altfor lang." sier Emely og ser på meg.

"Den er jo det!"

"Kendall! Dere er naboer!"

--------------

C O M M E N T