PRETEND, THE LAST CHANCE

En forferdelig klump i magen

MANDAG 08:05

I går kom det en del meldinger inn på telefonen min hvor folk lurte på hvor jeg var. Vel, jeg var hjemme og sturet, alene for jeg er litt deppa nå.

I dag ligger jeg ennå i senga og klokka har passert åtte. Skolen startet for fem minutter siden. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å komme meg på skolen i dag hvis jeg ikke visste hvilken dag det var. Det er nemlig tre dager siden jeg var å besøkte Adam sist. Som betyr at hvis han ikke har godkjent utbetalingen nå, blir han flyttet til fengselet.

Damen som jeg møtte der hver gang vi var der, hun som fulgte meg innover bygget og alt det der, hun skulle ringe meg så fort Adam hadde godkjent det. Og telefonen min har ikke tatt imot en eneste samtale fra henne. Så jeg klarer å regne ut hva det betyr. Adam har ikke endret mening.

Jeg sitter våken i senga. Jeg har på meg genseren til Adam, hetta ligger godt over hodet som jeg gjemmer bort i den. Det frister å gå og gråte i dusjen. Men jeg orker ikke reise meg fra senga. Thunder sto opp tidlig i dag og gikk heller ned. Det eneste er at han ikke klarte å lukke døra etter seg.

Vel... Enten klarte han ikke, eller så gadd han ikke.

Så døra står nå på gløtt. Men det er ikke så farlig, alle ytterdører er låst igjen uansett. 

Hodepine var noe jeg våknet opp med også. Jeg kan kjenne hjerterytmen på innsiden av pannen. Jeg sitter bare oppreist med beina under dyna og lukker øynene. Som om det skulle hjulpet med å bli kvitt dunkingen. Men det hjelper ikke. Jeg er kokvarm i toppen. Hendene er passe klamme og det har lagt seg trøtte poser under øynene.

Jeg ser ut som et takras.

Jeg gnir meg i øynene med hendene og puster godt inn og ut. Ikke snakk om at jeg klarer å sovne igjen nå. Og skolen kan jeg bare drite i i dag. Uansett om jeg hadde dratt, hadde jeg enten kjørt av veien på grunn av trøtthet, eller så hadde jeg bare blitt sendt til rektor fordi jeg ikke hadde klart å få med meg noen ting. Bare sovet i timene.

Og tanken på å bare snakke med folk i dag gjør vondt. Jeg takler ikke lyden av vinden som suser utenfor vinduet mitt akkurat nå engang.

Bihulene er like vonde som hodet. Det gjør vondt å åpne øynene og se opp. Enda en gang puster jeg dypt inn og blåser ut gjennom nesa.

Jeg lurer på hva alle vennene til Adam tenker nå. Hva som står i toppen på dem, nå som de ikke vet hva som skjer med Adam. De har jo ikke hørt fra han en eneste gang siden han ble plassert der han er nå. Så de må jo virkelig lure.

Og når kommer Luke tilbake fra sykehuset? Har de fått ut de glassbiter som var satt i halsen på han? Og når er det på tide for meg å være enda mer forsiktig med å låse dører... Jeg låser dem allerede, men så fort jeg vet at han er ute, må jeg vel sette på et alarmsystem også. Og hvordan i huleste skal jeg forklare det for pappa??

Nei'a, jeg satte det bare opp fordi en galing prøver å komme seg inn for å voldta meg. Og forresten er det også han som ble halvveis drept av typen min. Ikke no stress.

Jeg legger meg godt tilbake i senga og drar hele dyna over meg. Over hodet også. Jeg legger meg over på magen og graver hodet ned i både hetta på genseren og i puta. Luften under her blir varm, og vondt å puste i i lengden. Men akkurat nå går det bra. For øyeblikket.

Så plinger det i telefonen min.

Helvetes telefon...

Jeg drar av meg dyna og plukker den opp fra nattbordet. Med en gang jeg trykker på knappen og den lyser opp, får jeg enda mer vondt i bihulene. Jeg kniper sammen øynene i et øyeblikk før jeg åpner dem igjen og skrur ned lysstyrken helt på telefonen.

KIM: *Liksom vondt i hodet i dag også?* står det fra Kim. Sendt på vanlige meldinger.

KENDALL: *Har faktisk vondt i hodet i dag.*

KIM: *Tror jeg kan gjette hvorfor.*

Bare gjett i vei...

Rett før jeg skal til å legge vekk telefonen kommer det inn en melding til. Jeg går tilbake inn på meldinger mellom meg og Kim, men det er ingen melding fra henne.

Rart...

Jeg trykker på tilbakepilen og ser at det er en melding fra et annet nummer. Et nummer jeg ikke har lagret på telefonen. Jeg trykker inn på den og leser den korte meldingen som kommer frem der.

UKJENT NUMMER: *Jeg hører den farlige kjæresten din er innesperret. Det gjør jo ting mye lettere.*

Jeg ser nervøst på skjermen. Den MÅ være fra Luke. Han må ha kommet seg etter angrepet fra Adam. Han sitter sikkert på sykehuset nå og sender meg meldinger. Prøver å virke truende. Jeg lagrer nummeret som Luke så jeg vet når han sender melding. Etter det får jeg opp tastaturet igjen for å svare han.

KENDALL: *LYKKE TIL med å komme inn i huset. Asshole.* svarer jeg og setter meg opp i senga. Jeg setter meg bakover og lener ryggen mot veggen bak puta. Thunder kommer gående gjennom den halvåpne døra han gikk fra og kommer mot meg. Han legger haken på sengekanten og ser opp på meg.

Kan du ikke komme ned og holde meg med selvskap? Som om de blanke tryglende øynene skal hjelpe. Jeg strekker meg bare mot han og klør han litt på hodet før han hopper oppi senga og legger seg så lang han er bortover beina mine. Jeg legger meg bare til å sove igjen. Forhåpentligvis kan jeg bare sove bort hele dagen. Jeg legger fra meg telefonen og Thunder må skifte litt stilling så han skal ligge behagelig.

*

23:00

Ingen har kommet på besøk i dag. Heldigvis. Jeg våknet igjen halv ett på dagen, så på serier og filmer til halv seks og tok meg en en times dusj til halv sju. Etter det har jeg egentlig bare funnet meg noe smått å spise og deretter sitter i senga og sett på mer av filmer og serier. Klokka er allerede elleve på kvelden og jeg er trøtt.

Jeg går ut av badet oppe og rett bort til senga mi igjen. Thunder ligger døtrøtt på sengs mi og grynter inni drømmeland. Mon tro hva som står i hodet på han nå. Sikkert det ekornet igjen. Jeg hopper i senga uten å vekke han og skrur av lyset for å se på en siste film, da telefonen min gir fra seg en lyd igjen. Jeg forventer at det bare er en natta-snap fra Kim eller noe, men det er det ikke.

Det er Luke som har svart meg...

Etter at jeg endret navnet fra ukjent nummer til Luke, er det det som kommer opp på låseskjermen. Jeg går inn på meldingen. Så fort jeg har lest ferdig, får jeg verdens største og mest ubehagelige klump i magen.

LUKE: *Når du har lysene på, kan jeg lett se deg fra utsiden av vinduet, men nå som du har skrudd av lysene kan du ikke se at jeg allerede er inne.*

Ytterdøra har ikke vært låst i dag.

-----------

Eg tissar på meg.

Nei'a kødda, dere som gjør det. :)