PRETEND, THE LAST CHANCE

Man vet aldri

"Kaster du hit agurken?" spør jeg bare mens jeg står og peller av skallet på en løk. Plutselig får jeg noe slengt på låret. Jeg mister løken på benken og snur meg. Glaner ned og ser på agurken som ligger på gulvet. Jeg ser på Adam. Han ser helt uskyldig på meg.

"Hva? Du sa kaste." smiler han. Jeg himler med øynene og plukker den opp.

"Husk at vi skal spise den da, ikke bruk den til noe annet." sier han mens han står og dreper en tomat med en kniv.

"Hva faen tror du om meg??" spør jeg og ser rart på han. Han smiler for seg selv, trekker på skuldrene og svarer.

"Man vet aldri meg deg."

Når vi begge får drept alle de grønnsakene vi skulle drepe og hatt alt sammen i en bolle, får Adam stekt kjøttet og hatt oppi alt av krydder. Alt som gjenstår er å åpne pakkene med skjell og ta ut en brusflaske fra kjøleskapet.

Gjett hva vi skal ha...

"Seriøst, hvordan kan du spise så sterke ting?" spør Adam og ser på den ekstra ganger ekstra sterke tacosausen.

"Slapp av'a pysa. Den er ikke så sterk." sier jeg og tar fra han sausen.

"Men herregud da. Jeg har da ikke tenkt til å senge drøvelen min på sykehuset heller." svarer han og tar med alt han får med inn på stua.

"Pyseeee." svarer jeg ertende og tar med meg brusen og to glass.

"Skal vi sjekke hvem som er mest pyse av oss her?" spør Adam så fort vi begge har planta stumpen i sofaen.

"Jeg tør å yppe på deg hele tiden. Er ikke det mandig nok, vet jeg ikke hva mandighet er lenger..." svarer jeg bare og dekker alt kjøttet i sterk saus. Han ser på meg.

"Kanskje... det er et godt poeng det der." svarer han bare og smiler. Rett etter smilet kommer et sjokkert uttrykk. Jeg ser rart på han.

"Seriøst, vi kommer til å trenge et brannslukningsapparat for den tunga di." sier han og ser på hvor mye sterk saus jeg tar på.

"Slapp av daaaa. Jeg dør ikke. Sett på TV'en nå." smiler jeg og setter meg tilbake mens jeg tar på alle de blandede grønnsakene. Her gidder vi ikke å gå flere turer mellom kjøkkenet og stua for å få med oss alle skålene med grønnsaker, så vi blandet bare alt i en bolle. Lat og lur kalles det.

Lat og lur.

"Da ser vi på wrong turn..." sier han og stopper kanalen på den filmen som går."

"Skru over før jeg spyr!!" roper jeg og tar fra han fjernkontrollen.

Hans tak, jeg bestemmer.

Han napper den rett tilbake og ser på meg.

"Mitt hus." sier han bare og etterligner meg hver gang jeg sier det.

"Du er teit, vet du det?" spør jeg og ser stygt på han.

"Har fått høre det et par ganger ja." svarer han med mat i munnen. Akkurat nå ser jeg at noen nettopp mistet langefingeren sin på tv. Og så perfekt det er at jeg nettopp tok en bit av kjøttet nå. Virkelig.

"Æsj..." sier jeg med munnen full av mat. Jeg bruker lenger tid på å svelge.

"Skal jeg skru over?" spør han stakkarslig mot meg. Jeg ser dumt på han.

"Virkelig?" spør jeg stygt, fortsatt med mat i munnen. Han ler bare og switcher over. Vi to har verdens beste bordmanerer.

"Der, stopp der." sier jeg og peker på skjermen når Say Yes To The Dress kommer på.

"Du hater jo kjoler." svarer han og ser rart på meg.

"Ja, men nå har jeg lov til å kritisere dem uten at noen blir sure. For du skjønner... der går alt ut på om kjolen er fin eller ikke." svarer jeg og får endelig svelget unna maten.

"La meg gjette, du sier aldri ja til noen av dem." svarer han og ser på skjermen. Jeg rister på hodet.

"Neste..." sier han bare og blar videre.

"Fuck you..." sier jeg surt og biter over en agurkbit.

"Ikke nå Kendall. Etterpå." svarer han bare og himler smått med øynene.

Den der blir jo aldri gammel...

Men den er morsom da. Hvert fall når jeg blir oppgitt. Da er alt morsomt.

"Der, nå gidder jeg ikke mer." sier han og legger fra seg fjernkontrollen. Han stoppet på South Park. Verdens kuleste tegneserie i all tid. Bra og dårlig på samme tid.

"Og du kaller meg lat..." sier jeg og setter asjetten lenger inn på bordet når jeg har spist opp. Det samme gjør han.

"Du er jo det." svarer han og gjør det samme med sin egen asjett.

"Du orket jo ikke holde fjernkontrollen mer." påpeker jeg og nikker mot den der den ligger på bordet. Han slår litt etter meg. Men jeg tar imot slagene med armen.

"Slutt. Det er stygt å slå. Kutt ut. Hold opp!" roper jeg og slår tilbake.

"Døh, hvem sa det var stygt å slå?" spør han og holder fast håndleddet mitt.

"Stygge folk kan gjøre stygge ting." påpeker jeg og bruker hele kroppen min til å vinne over han. Jeg dytter han over så han blir liggende underst. Jeg prøver bare å presse meg ned så han ikke kommer seg opp. Håndleddet mitt sitter fortsatt fast mellom fingrene hans.

"Men da kan jo ikke du gjøre det." svarer han og smiler mens han prøver å holde meg litt unna selv om jeg teknisk sett ligger oppå han.

"Å?" svarer jeg bare og ser rart på han. Plutselig drar han meg ned. Det går så fort at jeg ikke legger merke til hva som skjer. Plutselig er det jeg som ligger nederst og han ligger oppå meg. Håndleddet mitt slapp han aldri. Så jeg lurer egentlig på hvordan han gjorde det.

"Du er jo ikke stygg." svarer han og gliser.

"Hva vet du om det??" spør jeg bare og kjenner dobbelthaka komme snikende på meg.

"Jeg vet ganske mye jeg tenk." svarer han bare og kysser meg lett og ertende.

"Ikke alt." påpeker jeg og bruker den ledige hånden min til å lage trutemunn på han. Jeg klemmer bare kinnene sammen og smiler stort for meg selv.

"Hva er det jeg ikke vet da?" spør han og drar vekk hånda mi enkelt.

"At jeg er stygg da vel." ler jeg. Han rister oppgitt på hodet og smiler.

"Du ække deeet." så kysser han meg igjen.

----------------

Da rakk jeg et til. Dæven ass.