PRETEND, THE LAST CHANCE

Ikke bare en kamp

18:32

Jeg svinger rattet rundt i bilen og kjører inn innkjørselen min hjemme. Jeg klemmer inn bremsen og får stoppet hele bilen rett foran huset og går ut etter å ha stanset motoren. Nøklene plukker jeg opp og går ut av bilen og lukker døra igjen bak meg. Jeg trykker på knappen på nøkkelen og bilen gir fra seg en låselyd.

"Posten..." mumler jeg for meg selv og snur meg og går ned til postkassa. Jeg åpner lokket på den og tar ut all reklamen som ligger oppi der når jeg plutselig får øye på et brev som tydeligvis har blitt sendt feil.

*Caleb W. Gamino.*

Nok en gang har de lagt brevet til Caleb i min postkasse. Det er visst flere som aldri hadde trodd han ville flytte ut da. Alle tror visst han fortsatt bor hos pappa.

Siden dette teknisk sett er pappa's adresse.

Jeg plukker bare kjapt opp telefonen og ringer Caleb. Min eldre, idiotiske storebror.

"Slutt å ringe meg..." er det første han sier etter å ha tatt telefonen, med en trøtt og sur stemme.

"Jeg ringte jo bare en gang?" sier jeg spørrende.

"Jeg mener alle de gangene du noen gang har ringt meg." det høres ut som han ligger i senga allerede og snakker ned i puta.

"Okei, samma det. Det har kommet et brev med ditt navn i postkassa mi."

"Hva så?" sier han fullstendig care.

"Så, kom og hent det." sier jeg og begynner å bli litt småfrustrert.

"Kom med det hit du." svarer han med den trøtte og vanlige stemmen sin. Caleb sin vanlige stemme er trøtt, sånn har det alltid vært.

"Nei, du kan da faen meg dra deg opp av sofaen og pelle deg hit." svarer jeg og ser oppi postkassa i tilfelle det ligger noe mer der.

"Jeg ligger ikke på sofaen..." mumler han.

"Så hvor er du da?" spør jeg og lukker lokket på postkassa sakte.

"I senga."

Bombe.

"Javel, når skal du ha det?" spør jeg og ser ned på brevet.

"Hva er det for noe da?" spør han og trekker litt inn med nesa som om han er på vei til å bli forkjølet.

Jeg ser ned på brevet og leser logoen.

"Det er en regning." svarer jeg.

"Kom med det nå da."

"Nei, du kan komme og hente det se-"

"Flott! Da ser jeg deg her om tjue minutter, hade." så legger han på. Jeg rakk ikke si ferdig setningen før han avbrøt, og nå er jeg nødt til å dra til han. Forhåpentligvis er ikke Jonathan syk lenger, han som var syk så lenge. For jeg går ikke inn i en svinesti mens det er syke griser der.

Så jeg tar med meg alt fra postkassa bort til inngangsdøren, låser opp og hiver reklamen på kjøkkenbenken før jeg går ut igjen med brevet til Caleb og tar det med i bilen.

Nok en gang må jeg ut på veien igjen når jeg egentlig bare kunne ha ligget i sengen og sett på en ny film som kom ut for litt siden.

*

Jeg trykker på knappen utenfor inngangen til bygget Caleb og Jonathan bor i.

"Hallo?"

"Ja det er meg, slipp meg inn." sier jeg passe irritert over å måtte kjøre mer enn jeg må i dag.