PRETEND, THE LAST CHANCE

Stiv i nakken

Jeg kan høre noen lave pipelyder. Jeg åpner øynene sakte men sikkert. Alt jeg ser er lyse vegger, tak og gulv. Jeg snur hodet til siden og ser en sovende Adam sitte i en stol med nakken hengende. Jeg setter meg litt opp. Merker at jeg er stiv i nakken selv. Jeg har på meg en stor fluffy sykehusskjorte og truse. Ikke noe mer. Jeg trekker bare dyna mer opp over meg og ser bort på Adam.

"Det er liksom meningen at du skal være våken og se på meg når jeg våkner." sier jeg fornærmet. Han våkner. Jeg tror ikke han sov helt. Han gnir seg hardt i det ene øyet og setter seg mer opp. Stryker seg litt over nakken etter å ha sittet sånn og sovet med den bøyd.

"Oja, du ville jeg skulle gjøre som på film? At jeg nekter å sove et sekund før jeg ser at du er våken?" spør han og reiser seg. Han drar det rufsete håret bakover så det ser litt bedre ut. Han legger seg på senga jeg sitter i og lener seg på den ene albuen. 

"Forklaring takk." sier jeg daft og lener ryggen mot den store puta bak meg. 

"Den bilen som hadde kjørt ved siden av deg, omtrent seks kilometer, kjørte rett inn i baken på bilen din når du hadde stoppet." begynner han. 

"Hvor lenge har du vært her?" spør jeg helt ut av det blå.

"Jeg var ikke ferdig med forklaringen." svarer han bare og ser opp på meg.

"Jeg vet det, men hvor lenge har du vært her?" 

"Jeg ringte ambulanse med en gang jeg hørte krasjet på telefonen og tok bilen og dro dit det skjedde. Så jeg har vært her hele tiden." svarer han. 

Oja.

"Men uansett da, du og bilen hadde jo havnet i grøfta. Hjørnet på fronten din var most i et tre og alle ruter var knust. Men ettersom de fant blod ved vinduet du satt ved, regner de med at du slo hodet i det." han fikler med hendene sine der han ligger sidelengs i senga og støtter seg på en albue. 

"Det kan fort hende jeg gjorde..." svarer jeg og hever brynene. 

"Og jeg kommer ikke til å gå en meter ut av dette rommet før du gjør det." sier han og ser bestemt på meg. Jeg ser litt rart på han.

"Du har ikke tenkt til å gå på do heller altså?" spør jeg han. 

"Nope. Ikke så lenge han som kjørte på deg også er på dette sykehuset." svarer han med en alvorlig tone.

"Vent, er den personen her??!" jeg sperrer opp øynene.

"Ro deg ned, hvis ikke øker den pulsgreia." sier han og peker på pulsmåleren min. Jeg ser på den. Jeg lener meg tilbake og prøver å trekke pusten dypt og slipper den langsomt.

"Vet du hvem det var?" spør jeg oppgitt og legger hodet litt på skrå i puta. Han nikker.

"Det var Darran..." 

"Ikke sant?" sier jeg rett etterpå når jeg ikke får noe svar. Han er stille litt lenger. 

"Nopp." svarer han og ser litt oppgitt ut selv. 

"Den fyren her hadde arr på halsen fra før..." svarer han og ser alvorlig på meg. Jeg ser på han en stund før jeg sier noe høyt.

"Luke?? Men jeg trodde ikke han kom seg ut av sykehuset før-"

"Han kom ut. Og var så dum som fikk sendt seg rett tilbake også." han tar en liten pause.

"Og denne gangen dro han med deg også." avslutter han. Jeg biter meg hardt i leppa. 

"Kendall, da du møtte Darran den gangen da du var med moren din, var det noe han sa til deg? Eller noe du sa til han, for den saks skyld..." han ser på meg. Håper på at noe kan hjelpe han med å finne ut av dette her. 

"Jeg husker ikke helt..." svarer jeg bare.

"Men ting ble sagt da. Jeg gikk jo derfra mens han sto med et tenkefjes spikra i trynet." Adam nikker.

"Fordi jeg tror Darran har snakket med Luke etter det. Og jeg tror kanskje at Darran fortalte at han ikke ville gjøre deg noe mer, så Luke tok ting i egne hender." 

"Det virker som det var sånn egentlig. Det kan kanskje stemme." svarer jeg usikkert. Vi begge snakker lavt. Jeg tror han bare prøver å ta hensyn til at jeg må ha slått hodet, og kanskje har en hodepine eller noe. 

Og det har jeg for å si det sånn. En helt forferdelig en også.

"Hva skjedde med Luke egentlig?" spør jeg han. Først etter jeg har sagt det kommer jeg på de tingene han gjorde med hendene når jeg nevnte Luke tidligere. Han borret neglene ned i huden til han begynte å blø. Heldigvis begynner han ikke med det nå, men jeg holder øye med hendene hans innimellom. Bare så jeg slipper å se det om det skjer. 

"Jeg vet ikke helt hvilke skader han har. Annet enn at han er skutt i hodet..." svarer han oppgitt. 

"Men du... du har sikkert hodepine nå..." sier han og gnir seg i øyet av trøtthet. 

Told yah, han tar hensyn til hodepinen min.

"Også noen skader i nedre del av venstre arm..." sier han og peker på armen min. Jeg ser ned på den. Jeg la ikke merke til det før nå. Men jeg har en tøyaktig svart støtte som går fra midten av håndflaten min og hele veien til albuen omtrent, bare litt mellomrom mellom albuen og kanten på den. Tommelen stikker ut av et lite hull. Hele greia er bare tøy som er strekkbart. 

Hvordan kunne jeg ikke legge merke til den? 

"Noe mer?" sukker jeg og klarer ikke la vær å ta på støtten. 

"Næh, bare noen kutt her og der etter at glass har sprutet over alt i bilen." svarer han og ser på ansiktet mitt. 

"Er det helt jævlig?" spør jeg oppgitt. Han gliser smått av hvordan reaksjonen min er. Og jeg har ikke engang sett det ennå. Han tar opp telefonen og går inn på kamera. Han tar på frontkamera og gir meg telefonen hans. Jeg tar den imot og ser på trynet mitt. 

Ugh... 

"Man ser at du har banket hodet i vinduet for å si det sånn." sier han og smiler litt, bare for å lette på stemningen. Ved venstre tinning har jeg en del åpne kutt som er under groprosessen allerede. Det er kun ett av dem som er sydd igjen, som har sting. Så det må ha vært dypere enn de andre. Jeg har to kutt under venstre øye også. De krysser nesten hverandre. 

Bare det ikke kommer noen syke pirater og begynner å grave under øyet mitt, er jeg fornøyd.

"Men du, en ting..." begynner jeg og ser på han. Han møter blikket mitt.

"Ettersom du ikke har tenkt til å forlate rommet mitt her, så betyr det at du heller ikke får lov til å finne det rommet Luke ligger på og drepe han." jeg er alvorlig i tonen. Jeg vil ikke at Adam skal bli tatt for mord, og jeg vet at han faktisk kunne vært i stand til det. Hvert fall etter hva han gjorde sist han møtte Luke. 

"Hva med hvis han kommer inn hit da? For å kverke deg?" spør han. Han vil virkelig ta knekken på han. 

"Da kan vi tilkalle sykepleierne." svarer jeg. Han setter seg opp og ser litt forbanna ut. Han reiser seg og går mot døra.

"Hvor skal du?" spør jeg og ser bekymret på han.

"På dass..." svarer han bare.

"Adam!" sier jeg høyt og tydelig. Han snur seg og ser på meg oppgitt.

"Du blir her." sier jeg bestemt. 

"Jeg skal bare på-"

"Du skal ikke på do. Du har tenkt til å finne ut hvor Luke er. Og jeg lar ikke deg kverke han, for da må du tilbake til fengsel." svarer jeg bestemt. Han holder hånden på dørhåndtaket men dytter det ikke ned. 

"Jeg mener det, hvis du går ut den døra, er jeg ferdig med deg." 

-------------

Bestemte meg for å være litt grei å gi dere et kapittel i dag. Kun fordi jeg ble jævlig imponert over alle kommentarene som kom på de to jeg la ut i går. SER DERE, det kommer faktisk flere kapitler hvis folk kommenterer nedover hele kapittelet. For da får jeg LYST til å skrive tenk! Juhu. God jul'a. Prøver å få The Julefeeling nå fordi jeg aldri har fått den til jul før. Men det funker faan ikke. Har gått gjennom hele julelista på spotify tre ganger nå. No Julefeeling yet.